Regnværsdager, i tross og glede

I dag var jeg omtrent alene i treningsanlegget Katsjalka. Det var en håndfull som holdt seg inni skuret som fungerer som en slags garderobe, det er ikke vegger der, men det er blikktak, jeg var den eneste som var ute i regnet. Selv da jeg trente noen morgener og dager julen 2013, var det ikke så få her. Jeg var et øyeblikk i tvil selv, om jeg skulle gå, da jeg åpnet døren og så at værprognosen på iPhone denne gangen var helt riktig: 100 % regn.

I går kom jeg hjem etter morgenkaffe og morgenposter på det kaffestedet til en frokost bestående av pelemeni og hvitt (ufiltrert) øl. Jeg spiste i fortsettelsen av mitt gode humør, leste avis og nyheter når jeg ble sittende alene, og fikk på ny bekreftet hva jeg har hintet om i tidligere innlegg. Nyhetene er trettende om dagen, det er vanskelig å forstå hvor opptatt man er blitt av Trump og Putin, USA og Russland. I løpet av dagen kom meldingene om at Russland nå gjengjelder noen av sanksjonene USA har iverksatt mot dem, med å insistere på at USA reduserer sitt ambassde- og konsulatpersonell til størrelsen Russland får ha i USA. De har også lagt beslag på amerikansk eiendom i Russland, slik amerikanerne – uten at så mange har fått det med seg – har lagt beslag på russisk eiendom i USA.

Jeg tar meg i å tenke hvor lenge vi europeere skal være med på dette, før det blir en reell diskusjon om at vi her ikke har interesse i å være en del av en ny konflikt og kald krig mellom USA og Russland. Jeg har sett antydninger til at slik diskusjon har blusset opp i Tyskland, der er det satt offentlig at de siste sanksjonene er unødvendige. Tyskland taper penger på dem, de går glipp av kontrakter i Russland, og tyske selskaper får ikke tilgang til amerikanske lån og markeder, om de bryter sanksjonsregimet. Det er vel også et spørsmål om hvor indigernt man kan bli i Tyskland over det som nokså ullent kalles «meddeling in our election», når amerikanerne veldig nylig er tatt i regelrett avlytting av tyske toppolitikere helt opp til Merkel. Det amerikanerne kaller meddeling, er ikke i nærheten av hva de selv holder på med i så godt som alle land av betydning i hele verden. De kaller møter med russere meddeling, som om det skulle være meddeling å ha møter med utlendinger før et valg. De kaller det meddeling at russiske medier var kritiske til Clinton, som om det er meddeling å være kritisk til Clinton, men ikke å være kritisk til Trump, som resten av verdens betydelige medier var. Eller kanskje er det meddeling å være russer?

Jeg gremmes over disse tingene. Amerikanerne har brukt 5 milliarder dollar på det som har vært ganske utilslørte meddelings i ukrainske valg og politikk, også når det ikke har vært noe valg, som det ikke var i forbindelse med Maidan-protestene i 2013-14. Landet vårt er ødelagt, Ukraina er redningsløst fortapt, økonomien er verre enn noensinne siden Sovjetunionens fall, og det politiske kaoset er som det alltid har vært. Kanskje burde amerikanerne og resten av den vestlige verden se litt på seg selv, USA har andre problemer enn Trump, og de har skyld i dem selv. Trump er et symptom, ikke en årsak, og så lenge de slipper unna med å forsøke å gi russerne skylden for alt, får de heller ikke ordnet opp i problemene.

Kanskje jeg skal sitere en reklameannonse for de forhatte russiske mediene før jeg gir meg: Missed a plane? Lost an election? – Blame us! (RT – tidligere Russian Today)

For ordens skyld: Russian Today, eller TR, er nevnt – over flere sider – i den offisielle rapporten om den angivelige rusiske innblandingen i det amerikanske valget, rapporten er offentlig tilgjengelig, flere burde lest den)

Det gjelder å bare skru av disse tingene. Lese andre typer nyheter, eller andre typer ting. Eller komme seg ut. I går var det også meldt dårlig vær, og det regnet godt da jeg forlot kaffestedet mitt for å gå hjem. Utenfor blokken ble jeg stående uten nøkkel, den hadde Olia fra i går, og uten nøkkel kommer man seg ikke engang inn i bygget. Ringeklokke finnes ikke. Så jeg måtte pent stå og vente til det kom noen og skulle ut, eller inn.

På et tidspunkt av dagen var det oppholdsvær, og vår lille Irina tok på seg de hvite skoene sine og sa på sin barnlige russisk at nå var det på tide å gå ut. Jeg ble med. Klokken var mellom ett og to, slik den pleier å være når vi går ut. Buss 118 lot vente lenge på seg, kanskje på grunn av omfattende veiarbeid i deler av hovedveiene inn mot området hvor vi bor. Det førte også til at vi måtte kjøre en omvei for å komme til Patona broen, og at trafikken langs denne omveien (opp mot botanisk hage, og ned, for de som er godt kjent) korket seg veldig. Det tok kort sagt så lang tid, at det var på tide å spise da vi kom frem.

Spisingen gjorde vi unna på Kvartal, den lille kaferestauranten som får være alene på promenaden her på høyre side av broen. Det var ennå businesslunsj, og Irina spiste flittig av suppen som ble servert til den. Jeg spiste salaten og den lille hovedretten, koteletter og sånne gryn som er så vanlige her nede. Irina drakk også rikelig med «osvar», eller «usvar», jeg vet ikke hvordan det skrives, eller hvordan jeg skal forklare hva det. Jeg gjetter på det er forskjellige greier som blir kokt i en stor gryte, og så blir vannet fra denne gryten «usvar». Det ser ut til å være en slags kompott. Uansett gjorde denne drikkingen at Irina måtte tisse. Det går fint nå om dagen, inn på toalettet, jeg lar henne tørke seg og vaske hendene etterpå – men jeg glemmer det viktigste: å trekke opp trusen, og legge ned skjørtet igjen. Irina går ublygt ut for å spise, før feilen blir oppdaget. Kanskje kan jeg kalle det en hevn, for at hun klarte å låse opp døren og lukke opp, mens jeg stod der inne og tisset, også? Moralen er at det skjer ting alle veie, alltid noe gøy å skrive om, alltid et eller annet uvanlig og interessant som dukker opp.

Den lille kvartalrestauranten har også den fordel at den ligger like ved siden av noen slags treningsstativer, som også kan brukes som klatrestativ og lek for barn. Familien her nede er alltid skremt, når Irina klatrer høyt opp i disse og andre apparater, mens jeg ser at hun har kontroll, og tar det med ro. På øverste trinn, med rompa ut, er balansen ivaretatt. Hun kommer ikke til å falle. Jeg kan spise i ro og mak. Men så finner hun plutselig på et nytt triks, hun slenger seg ut i en ring, og blir hengende der i én hånd. Få voksne klarer å henge etter noe i én hånd, det er vanskelig nok med to, bare prøv, men for barn er det annerledes. De kan holde seg lite grann, styrke og vekt er mer i samsvar, og det er også vanligere for dem å leke og trene seg, jevnt over er de bedre enn voksne til å henge, og til å bevege seg i stativ bare ved hjelp av armene. Selv ikke jeg klarer dette, vil jeg tro, enda så mye jeg trener og løfter meg selv opp og ned etter begge armene.

Nå er det frokost. Skrivingen blir naturlig avbrutt 🙂 Frokosten varte hele dagen, fortsatt smilefjes, først nå, søndag morgen, kan jeg skrive posten ferdig.

– Papa, pomogi, hørte jeg Irina si. Far, hjelp. Så jeg måtte bort, og lirke henne ned.  Om hun hadde falt eller sluppet seg selv, ville det ikke være mer enn 30-40 centimenter ned, men det er ikke greit å falle ned på bakken når man ikke vil. Det er skummelt å henge, og merke at det glipper. – Papa, pomogi, sa Irina, tillitsfullt. Og selvfølgelig fikk hun den hjelpen hun ba om.

Det gjorde også at jeg ikke fikk spist resten av maten min i fred. Hele tiden måtte jeg bort i lekeapparatet, og hjelpe Irina ned fra et eller annet hun hadde klatret opp i, og hang fra.

Etterpå var det bort for å bade. En utrygg regnværsdag som dete, var det ikke mange på stranden. Irina hadde med baderingen til Tasia, litt større enn den jeg hadde funnet i elven, og som var hennes. Jeg vet ikke om jeg tok den hendelsen med, i innlegget om dagen jeg tilbrakte alene, en unødvendig fridag. Da lå det og fløt en liten badering i elven, jeg plukket den opp, og Irina hadde mye glede av den, før vi glemte den, slik at den gikk videre til nye eiere. Også nå, med baderingen til Tasia, hadde Irina det så kjekt at vi nok må kjøpe én til henne vi også, også til å ha i Norge. I fjor fikk hun det ikke til, og likte det ikke, i år storkoser hun seg. Som hun gjør uansett, når hun er i vann, for øvrig.

En litt eldre jente kom bort, mens Irina satt i en liten og lunken pytt elven hadde laget til oppe på stranden. Eller det var nok noen folk som hadde laget til en liten grop, der det hadde samlet seg litt vann, og dette vannet var blitt lunkent av solen. Der satt Irina. En litt eldre jente kom bort, pen i ansiktet og hele seg, men med armbevegelser som gjorde at det kunne se ut som hun var litt hjerneskadet. Det samme kunne det tyde på, at hun ville leke med lille Irina helt på Irinas nivå. Hun hadde det samme ansiktsuttrykket som Irina har, når hun observerer jevnaldrende barn, og forsøker å finne ut av hva de holder på med, og hva de venter av henne, slik at hun også kan være med. Jenta var syv år, minst fire år eldre enn vår, så de burde ikke leke på likefot, noe de gjorde. Jenta snakket imidlertid helt rent, og med godt ordforråd, og hun kunne selvsagt langt flere triks hun ville vise ute i vannet, enn Irina kunne. Hun var litt av mysterium, kan man si. Foreldrene, eller bestemødrene, to litt eldre damer, satt på stranden og fulgte med, øyensynlig godt fornøyd med hvordan jeg lekte med henne og Irina i vannet, og skjøv dem av gårde og snurret dem rundt i baderingene sine.

Denne stranden har en liten ølkiosk jeg liker godt. Jeg har fått sympati for han som jobber der, kanskje på grunn av at han ligner på folk jeg kjenner i Norge? Lasse Grüber, av alle. Som for så mange andre her nede, er det vanskelig å se for seg hvordan han får livet sitt til å gå rundt. Han har denne bitte lille kiosken, der han selger øl og drikke fra fire kraner, i tillegg til annen drikke i et kjøleskap, og noen enkle hyller med chips og godteri. Så har han en fryseboks med is. Han har en enkel høytaler, hvorfra han spiller radio, radio Nostalgia, som det heter. Jeg ser sjelden andre enn jeg, kjøpe noe, og jeg kjøper øl til 25 griven, under 15 kroner. Denne gangen kjøpte jeg til sammen to øl til meg, og en øl til Irina. Annen omsetning så jeg ikke, den tiden jeg var der.

Utenfor boden hans er en gammel mann med grått skjegg og slitte klær, en sån en som hadde passet godt inn i en roman eller en film. Han snakker til meg, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg tenker at han kanskje er full, og snakker snøvlete, og tenker også et øyeblikk at jeg bør avbryte ham, og fortelle ham jeg er norsk. Til meg må man snakke tydelig. Jeg later imidlertid som jeg henger med, og venter til han er ferdig. En ung, flott mor kommer med et lite barn. Barnet smiler og håndhilser på ham, rart hvis han er en fyllik. Min lille Irina går ned på stranden, fra betongavsatsen boden er på, og den gamle forteller meg et eller annet om noen rør, der på stranden. Han ser nå at jeg ikke skjønner ham, og går ned på stranden for å vise meg disse rørene. Jeg ser rørene, de stikker så vidt opp fra overflaten, men hva han vil med dem, aner jeg ikke.

Til slutt skjønner jeg at han spør hva Irina heter, jeg sier hun heter Irina, og så gjentar han det med andre ord. Kanskje han snakker ukrainsk? Da han går, spør jeg verten i boden, om denne mannen som var her snakket russisk eller ukrainsk? Verten smiler, og sa det var ukrainsk, han er litterat, opptatt av ukrainsk litteratur. Jeg er også litterat, sa jeg, det er derfor jeg har lært russisk, men ukrainsk litteratur kjenner jeg ikke. Jeg forteller verten jeg er norsk, og at jeg ikke forstår noen ting på ukrainsk. Ofte når jeg hører ukrainsk, tenker jeg at min russisk er skikkelig dårlig, men så forstår jeg etter en stund at det er ukrainsk det blir snakket. – Jeg så på deg at du er skandinav, sa verten.

Irina og den lille jenta fra tidligere, leker litt til, som regel med Irina springende først, den andre etter, og så samler de mørke skyene seg mer overbevisende enn før. Det varsler regn, men det er bare smådrypp som kommer. Likevel reiser de fleste av de få som er her, hjem. Irina og jeg går foreløpig bare opp på den lille lekeplassen, like over. Jeg kjøper meg en kaffe, sjekker gloser på anki, kjøper Irina og meg en is. Tidligere har jeg kjøpt en liten slikkepinne, et at av ordene som har straks har festet seg hos Irina, men som ikke vil feste seg hos meg. Jeg kan det så dårlig at jeg ikke engang klarte å forklare verten ved boden på stranden, hva det var.

Himmelen blir stadig mørkere, og det begynner etter hvert å lyne og tordne. Sånn som dagen før. Irina synes det er veldig spennende, russerne har et kjekt ord for torden, grom, for Irina blir det «gjom». – Gjom! sier hun, nada bezjit v meto! – Vi må løpe til metroen. Koselig sier hun også metro, uten ‘r’. Nå er det ikke metro, men buss vi må ta hjem. Vi rekker ikke bort til den før regnet blir så kraftig at vi blir klisvåte, og det blir umulig å unngå dammene som samler seg på bakken. – Sjto ty delaesj? spør Irina irritert, der hun sitter på skuldrene mine. – Hva er det du gjør? Hun irriterer seg over at jeg går ut i regnet, slik at hun blir våt. Men det er noen hundre meter til bussholdeplassen, vi vil gjøre lurt i å komme bort til den, tenker jeg. Så kan vi heller vente der. Dessuten er vi jo nordmenn, vestlendinger. Litt regn – eller mye regn – skal ikke stanse oss.

Gårsdagen endte litt grettent, helt til slutt. Jeg har – ganske typisk meg – satt i gang et litt for ambisiøst glose- og læringsprogram i tysk, jeg skal liksom igjennom mine selvpålagte oppgaver hver dag, og i går holdt det hardt. Det er ingen hemmelighet hva jeg gjør, ingen skjulte triks, det er Ordnett.no sine sider, minigrammatikken der, jeg tenker jeg skal pugge den inn før sommeren er slutt. Og så er det et sett med eksempelsetninger, preposisjonsuttrykk, funnet i den tyske ordboken til Ordnett.no, som igjen tilsvarer kunnskapsforlagets blå ordbok. I går kveld ble jeg sittende, og lot meg forvirre av endelsene i de tyske adjektivene, slik at jeg bare ikke klarte å bli ferdig i rimelig tid, og roet meg ned til kvelden. Øl hadde jeg også drukket, lite grann, til kveldsmaten, og barna og de andre løp vanlig rundt og laget lyder, og bråkte. Det gikk litt for langt for lille Irina også, som ble det vi på norsk kaller overtrøtt, et uttrykk jeg ikke har hørt her nede, og en idé jeg ikke tror de har på sitt repertoar. I hvert fall gråt Irina også, og det var hva jeg vil kalle et lurveleven, før vi endelig fikk kommet oss inn på hvert vårt rom, og lagt oss til å sove.

Etter å ha roet oss ned og vært glade i hverandre, alle sammen, Ira, Olia og jeg, var det eventyrtid, og jeg hørte selv hvordan jeg i mitt eget eventyr om de tre bukkene bruse, endte med et eller annet om at nå kunne vi kjøpe brød. Hjernen hadde gått på sin egen vandring, slik den gjør når man sklir inn i drømmeland, bare at jeg fortalte hva jeg så, og selv i et siste, uvanlig øyeblikk koblet inn vanlig fornuft, og skjønte at dette ikke hang sammen.

I dag, da jeg så over de samme glosene og grammatikken på vei til og fra treningen, så satt de som et skudd. Det gjelder bare å klarne hodet. All grettenhet og uro fra kvelden før var også vekk, for alle i huset, som om den aldri hadde vært der. Noe den heller ikke trenger å ha vært.

Advertisements

2 comments on “Regnværsdager, i tross og glede

  1. Jacob sier:

    Du verden! VG publiserte nettopp en artikkel med en positiv vinkling av Russland. Vel, med unntak av slutten kanskje. (Det er dog en sannhet med modifikasjoner at «i pluralistiske Norge uttrykkes et helt spektrum av meninger».)

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/hva-vi-elsker/finnmarking-jeg-ler-av-russland-frykten-i-oslo/a/24105461/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s