Mandag på kaffestedet – ny varmebølge i Kiev

Med en tidlig morgen uten trening har jeg endelig klart å bli oppdatert på bloggen igjen. Poster som er gjort ferdige er den for i går og for forgårs, i tillegg fra tre poster fra tidligere tilbake. Noen av dem er riktig morsomme og interessante, for de som er interesserte i de tingene jeg denne sommeren blogger om, hvordan vi har det her nede i Kiev, vår lille norsk-ukrainske familie.

I går kom solen og varmen på ny til Kiev, og nå skal den vare ut ferien. Ennå var det i går rundt 25, altså levelig, fra nå av skal det bli rundt 30 og opp mot 35. Altså for mye. Det vil bli mange turer til venstre bredd, og Kievs mange strender, for å avkjøle oss i elvevannet.

Det gjorde vi også i går. Om morgenen gikk jeg gjennom tyske eksempelsetninger og grammatikk på vei til og fra trening, atskillig lurere enn å gå gjennom dette for meg ennå vanskelige stoffet sene kvelder etter kveldsmat og øl. På ny fikk jeg kontroll over sakene. Det samme gjaldt for treningen, der mengden selvfølgelig gir resultater, og for foredraget på øret, den amerikanske revolusjon og krigen som fulgte. Det var sol, men kraftig vind, så ganske få folk både i anlegget og på stranden. På vei hjem stakk jeg innom kaffestedet, for en kopp cappuccino og flere gloser på mobilen, nå russiske, og hentet fra russiske dikt og poesi. Den slags gloser fester seg godt nå, etter år med møysommelig arbeid og trening.

Frokosten var russisk pasta, pelemeni, og i stedet for å trøtte meg selv ut med nyheter, gikk jeg over til PC og blogging etter hvert som frokosten trakk ut. Da lille Irina kom og ville ut, ble alt lagt til side, og vi gjorde oss raskt klar til avgang. Irina og jeg først, Olia med alle tingene kort etter.

Søndagen har jeg fått innarbeidet en rutine, da reiser vi til Rusanivka, den kunstige øyen klemt inni kanalen med samme navn, og en sidearm av elven Dnjepr. Bussen som frakter oss dit er nummer 118, superbussen som er ny av året, og vi er alle sammen pene, friske og i godt humør. Akkurat denne dagen vet jeg knapt hvem av oss som overgår alle, før jeg skjønner at det som vanlig må være Irina, nå i blått skjørt og lysebrun, lett genser. Håret i hale på toppen, og aktiv på skuldrene mine, eller løpende rundt på bakken, alltid på farten. Olia er også svært pen, i lett sommerkjole, og jeg er også pen, fordi jeg føler meg så glad og lykkelig.

På vei til stranden vår har vi en liten kaffestopp, det er rutine, men nå i det siste har vi begynt å ha den ved aller første sjanse, en liten kiosk som ikke egentlig er noe kaffeutsalg, og der maskinen de bruker til å lage kaffen er sånn billig som noen har hjemme på kjøkkenet. Ikke de store og kraftige dedikerte kaffeutsalg har. Men kaffen er grei, og Irina har en liten lekeplass med et par disser og en liten sklie. Lekeplassen så vi ble laget i fjor, bokstavelig talt, de hamret og spikret den opp, som del av restauranten ved siden av. Lekeplassen finnes ennå, restauranten er konkurs, og det er ikke spor i den uthulte bygningen hva som en gang var der.

Vi følger ofte Irinas rytme. Når hun vil videre, går vi også. Et toalettbesøk av stor type blir tatt på strak arm, det som ikke er ren rutine, finner vi ut av på stedet, og så er det rutine etterpå. Jeg fikk mye skryt av Olia her, det kan jeg godt legge ut på nettet, fordi jeg reagerte så raskt da Irina sa hun måtte på do, slik at truse og klær ble reddet. Olia hadde bare med den lille vesken sin, og ikke en hel sekk, og dermed ikke så mye skift å sjonglere med, som hun pleier.

Irina husker at det er en restaurant her som har et gøyt lekerom, «gøyt» er et ord som ikke er lov å skrive eller bruke på norsk, men som er i ferd med å gli inn allikevel. Irina husker det er et gøyt rom, men hun husker ikke i hvilken restaurant, så hun vil inn i alle, med den etter hvert gjennomskuelige forklaringen «jeg er sulten». Det at hun sier hun er sulten, går rett i hjertet på moren, hun får det som regel som hun vil da, om det gjelder å komme seg inn et sted eller få utsatt leggetiden, men nå har vi spist tung frokost, og det er bedre å vente med spisingen til etter vi har badet. Olia har også kjøpt grapsemat i kiosken vi kjøpte kaffen i, hun liker denne frityrstekte fast-food plasten, jeg rører den ikke, og Irina er et sted mellom meg og Olia. Men at hun ikke ville ha denne maten, svekket argumentet hennes om at hun var sulten.

For likevel å lokke Irina med til stranden, smatt Oia unna for å kjøpe noen leker. Jeg ble stående igjen med en grinete unge, som ville inn i lekerommet til en restaurant vi ikke ville inn i ennå. Jeg løste dette med å sette Irtsjik resolutt på skuldrene mine, og så lange ut mot småstranden vår. På veien kjøpte vi en molotsjnij koktail, en melkecoctail, med jordbærsmak, og dermed var alt greit. Coctailen koster 30 griven, omtrent 10 kroner, og blir servert i halvlitersglass. Det er i meste laget for et lite barn, noe også Olia påpekte da hun kom. Min norske innvending om at dette er den eneste størrelsen de tilbyr, blir møtt med liten ukrainsk forståelse. Her nede må man lære seg ta det alltid finnes veier rundt, man kan forhandle, be om ting som ikke er på menyen, ønske tingene blandet sammen på en annen måte. Jeg har selv sett Olia det samme utsalget komme med den interessante bestillingen: et eller annet som passer for barn, og som ikke er kjemikat.

På stranden gjorde de nye lekene til Irina stor lykke. Det var en plasthval og en plastsel, antageligvis, de var ikke så godt laget at det var helt tydelig å se hva det var. Men de fløt i vannet, og kunne ta opp vann i seg, som det igjen gikk an å sprute ut av munnen ved å klemme på dem. Irina fikk seg straks en venninne å leke med disse plastlekene med. Hun og jeg var også litt lenger uti, nå og da, for å gjennomføre vår type bading, av den litt villere og mer intense typen. Bunnen virket til å være litt skaket opp av vinden, den var veldig ujevn, og med et så stort hull at Olia rett og slett mistet balansen, og snublet i det. Det gjorde også at lille Irina kunne gå fra vann til livet til vann til halsen på et skritt, noe hun ikke likte helt. Hun er trygg i vann, men dette er å overdrive. Det er enda godt instinktene i henne er såpass på plass, at hun skjønner at vann kan være farlig, selv om det stort sett er kjekt.

Mye graps er også virvlet opp fra bunnen. Jeg er for lengst forbi barndommens dilldall om at det var ubehagelig å trå i bunn med planter, tang og tare, trå på annet enn fast sandbunn. Nå trår jeg i hva som helst, så lenge det ikke er farlig, eller stikker. I Kiev har de noe som stikker skikkelig. Det er noe som ser ut som en helt meningsløs plante, noe som onde har tenkt ut for å demoralisere og lage vondt, nesten som miner, bare at de gjør mindre skade. De er runde, og har spisse tagger på alle kanter. Trår man på dem, gjør det selvfølgelig vondt. Det er ingen sjanse for å trå på dem, uten også å trå på en pigg. Jeg vet ikke hvilke planter disse tingene en gang har hørt til, hvor de har falt ned fra. At de eksisterer selv på denne måten, på bunnen av elven, har jeg ingen tro på. De finnes også på stranden. Men alle som trår på én eller finner én, plukker den opp og kvitter seg med dem. Jeg kvittet meg med et par, ved å kaste dem inn blant vannliljene like ved.

Vi var ikke så veldig lenge å badet denne dagen. Bunnen var dårlig, det blåste litt, og vi hadde ikke noe teppe eller pledd å ligge på. Vi gikk heller opp til lekeparken. Der kunne vi voksne sitte på benker, mens Irina løp rundt og lekte. Etter at dissene ble fjernet fra lekeplassen, er det en liten snurrekarusell som er slageren. Her er Irina ganske ustoppelig, og fullstendig uredd. Hun løper bort til den, og tar tak og vil om bord, samme hvor mange andre og hva slags folk som er på den allerede. Denne gangen var det en gjeng litt eldre gutter, 6-7 år, og de var ikke så veldig interessert i å ha med en lita jente på to år og ti måneder. De ville kjøre fort. Irina skjønte kanskje dette, for hun tok tak i snurrekarusellen, og løp rundt og rundt så fort hun bare kunne, før hun hoppet oppi og snurret hun med. Det gikk imidlertid ikke fort nok for guttene, som gjentatte ganger ba oss ta Irina bort, de ville kjøre fort. Jeg tok Irina bort, til vill hylgrining, og ingen sjanse for trøst. Irina skulle tilbake. Guttene ba på ny om at Irina ikke måtte bli med, de skulle kjøre fort, men nå fikk vi Irina til å forstå at hun bare måtte sitte på plassen sin og holde seg fast, så kunne guttene snurre så fort de ville.

Det er akkurat som om Irina i denne lille snurrekarusellen ikke er i stand til å bli svimmel. Problemet med at guttene ville kjøre fort, var ikke at hun da ble redd, men at Olia og jeg så at Irina ikke holdt seg fast, og ikke satt skikkelig på plassen sin. Så fort hun gjorde dette, var ingen fart stor nok, ingen lengde for lang, det gikk rundt og rundt og rundt og rundt så fort de tre guttene bare kunne få det til. Irina satt med et stort smil, øynene igjen, og snurret rundt på hodet også, akkurat som om hun ville forsterke effekten hun var i. Guttene lekte de var på metro, og den ene annonserte med høytalerstemme at dørene lukkes, neste stopp — , og så var de i gang. Alt sammen på russisk.

Også ved andre apparater presset Irina grensene denne dagen. På treningsapparater, for voksne, fikk hun det til hun også på et vis, et slikt apparat som vi også har i Norge, der man holder seg i en stang og beveger føttene. Irina rakk ikke opp til denne stangen, men kunne svinge på føttene likevel. Og hvis hun satset litt, kunne hun vippe seg opp til stangen også, og henge litt i den. Etter en stund klarte hun alt sammen selv, uten hjelp fra meg. Det er jo litt skummelt, for alt er tungt og av jern, og når disse fotfestene svinger, vil det gjøre vondt å få dem på seg, om hun skulle ramle eller noe. Det lille dunket hun fikk for dagen, fikk hun da hun forsøkte å svinge seg i en jernstang, og smalt kinnet litt i jernbjelken opp til tverrstangen stangen var festet i. Da var det også på tide å gå.

Nå var det Pesto, restauranten. Irina viser seg så tøff og uredd at vi voksne foreldre ikke er helt sikre på om vi skal være bekymret eller stolte. Denne gangen var det en ett år eldre jente hun kranglet litt med, i alderen tre og fire er det stor forskjell, Irina snart tre, hun allerede fire. Hun hadde også den litt eldre broren sin med seg. Men Irina gav ikke fra seg territoriet sitt uten kamp. For oss som satt  utenfor lekerommet, og bare kunne se inn gjennom glassburet, så fikk vi ikke med oss hele opptrinnet, og hvem som til å begynne med hadde rett. Det gjaldt i alle fall en gummiball som hang i en snor, og som begge ville snurre på og leke med, og ikke med hverandre. Barnepasseren var inne og skilte dem noen ganger, og også Olia og jeg var lynraskt på pletten flere ganger. Hva vi er sikre på, er at Irina ikke må få det for seg at hun har rett på ting andre har, og at hun må lære seg å vente på tur. Vi vil heller ikke at hun skal få ideer om at det nytter å grine seg til ting. Irina var veldig insisterende på at hun skulle ha den ballen, tre voksne (barnepasseren, Olia og jeg) og to barn (jenta og broren) var ikke nok til å overbevise henne om noe annet. Hun ville ikke gi seg, gråt og pekte på ballen. Moren til den andre jenta kom også, og mente at det nok var hennes som var problemet, hun var jo ett år eldre. Til tros for det, hadde jeg en bestemt følelse av at det var hun som måtte beskyttes. At Irina var parat til å kjøre over henne. Men hun var beintøff hun også, og gav ikke opp kampen om ballen hun heller.

Det var ingen stor situasjon. Irina var straks i godt humør da vi tok henne ut av lekerommet. Og hun stakk innom igjen, og rutsjet litt, helt uredd for denne jenta som satt nede i ballene hun rutsjet ned i, ingen vonde følelser eller frykt. Her tenker jeg hun vil gjøre det bra i lagsport, ingen skumle spillere på det andre laget vil skremme henne i kampen om ballen.

På vei hjem var det litt lek på de tre lekeplassene på veien. Først er det en stor, som gjennom dagen ligger sånn i solsteiken at den er umulig å være på, men nå i kveldssolen er grei. Deretter er det den på baksiden, der vi nå i år har fått noen kjente. Så er det den lille, utenfor den nedlagte restauranten, der vi begynte dagen. Til slutt er det opp på skuldrene til far, og bort til bussholdeplassen. Hjemme venter babusjka med kveldsmat.

Her på kaffestedet har de et system med klisterlapper for hver kaffe man kjøper. For hver sjette får man en gratis, jeg bestiller alltid espresso når det er gratis, den billigste. Men i dag, da jeg etterpå skulle ha en cappuccino, ville de ikke ha mer penger enn til en espresso. 10 griven fikk holde, prisen for en espresso. Cappuccino koster 14. Sånn er det her. Jeg fullfører cappuccinoen, fullfører denne posten, og så er det hjem til frokost og en ny dag. Akkurat som de andre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s