Endelig en heldag med Olia igjen!

I går fikk vi endelig med oss Olia hele dagen.

Etter morgentreningen min, kaffe og gloser på kaffestedet, var det frokost med (innkjøpt) pizza og (hjemmelaget) plov. Som vanlig var det nok til å holde gjennom dagen, og som vanlig fikk jeg lest noen sider i avisen og sett gjennom noen nyheter.

Deretter var det ut, ut i varmen. Irina og jeg gikk først, ut på lekeplassen like utenfor, der Tasia og vennene hennes allerede var og lekte. Etter en stund kom Olia, og så var det å sette seg på bussholdeplassen over gaten, for å vente på nummer 118. Det var ennå ganske tidlig, før to, så vi hadde utsikter til en heldag under Kievs varme augustsol. Mellom 30 og 35 grader er sånn man har det mange av jordens varme steder, Thailand, Spania, det er bare å sjekke selv. En nabo som pleier å reise til Thailand, sier det er rundt 35 grader der borte, og at det er så varmt at alt sopper opp, og folk holder seg inne. I hvert fall i det området han er.

Vi gikk i alle fall ut. Lørdag er for meg egentlig Hydropark, jeg vil helst dit, men jeg innretter meg etter min kjære familie, så det ble Berezniaky, på venstre bredd. Det er av stedene vi er det som er minst beskyttet av solen. Stranden ligger åpen, og det er høyst begrenset med trær og andre ting som gir skygge.

Jeg fikk lokket med meg Olia på en litt annen rute bort til stranden. Det er bare noen hundre meter, så graden av en annen rute er høyst begrenset, på baksiden, i stedet for på forsiden av blokkene. Jeg hadde en idé om at det skulle være mer skygge der.

Det var det. Og det var også en lekeplass, slik at vi med Irina ble oppholdt en liten time. Det var bare bra, for lekeplassen lå i skyggen, og det er strengt tatt fint å vente litt før vi blotter oss for solen på stranden. Irina fikk også litt leketrening, med noen litt eldre barn. Han ene gutten hadde et par lekepistoler moren ville ha inn da Irina kom, hun la dem i sekken sin, gutten var lydig og gav henne dem. Og for første gang i sitt liv brukte Irina den korrekte høflighetsfromen: mozjno mnje pistolet? – Kan jeg få pistolen?

Jeg forklarte glad det var første gang Irina hadde brukt denne vendingen, og det var kanskje rart for moren å høre min russisk som er akkurat nok til å avsløre at jeg nok ikke er herfra, og likvel snakke om hvor bra det er Irina nå snakker korrekt. Olia hadde stukket av for å kjøpe kaffe og is. Da hun kom tilbake, hadde hun leker også for Irina å låne bort. Olia kjøper leire, eller plastelin, som forbruksvare, og lar barna leke med den også utendørs. Mens barna lekte, satte Olia og jeg oss på en betongblokk lenger borte (alle benkene stod utsatt i solen), drakk kaffen og spiste isen.

På stranden var den ene babusjka til Varja, men ikke Varja selv. Det er ei jente Irina har fått god kontakt med, hun snakker alltid om Varja når vi kommer mot denne stranda. Varja er veldig snill med henne, og lar henne få låne baderingen sin. Til gjengjeld får Varja være med Irina og meg å leke, og bli kastet rundt i vannet på måter hun nok ikke er helt vant med. Bestemoren fortalte meg at Varja var med faren i dag, i byen.

Så Irina fikk bade selv. Olia hadde kjøpt badering til henne, den tredje, etter at vi har glemt igjen de to første. Denne tredje var i barnestørrelse, noe jeg nok vil mene ikke er riktig for et villdyr som Irina. Jeg pleier å kaste henne opp i luften med baderingen på. Med denne lille baderingen kom hun under vann da hun falt ned igjen, slik at det blir ubehagelig for henne. Med en stor badering, lander hun liksom på overflaten, og får bare skvulpet vann over hodet og ansiktet.

En hoven drittsekk kommer inn mot stranda i en diger båt. Olia går ut av seg selv i sånne situasjoner, og tar et ansvar som forbløffer meg. Det er selvfølgelig ikke riktig å drive inn i en svær strand mot en strand der mange bader, også barn, og Olia går rett i strupen på han j**n som sitter i båten, og spør om han ikke er riktig klok? Jeg prøver å få Olia fra det, det er ikke verdt det. Men da idioten snur, og skal ut igjen, skjønner jeg at det er helt riktig av Olia, og at vi alle på stranden burde hindret denne hjernetømte bleien å komme inn på stranden med båtn sin. Han snur, og kjører ut igjen, med motoren på. Olia leder an i å få barna vekk, og det er flere som nå skriker og hyler litt. En mann som svømmer skriker og skvetter vann på båten, tydelig sint, men det får bare båtføreren til å sette opp farten.

I siviliserte land ville sånne folk som dette blitt anmeldt. Men Ukraina er som det er, det er nytteløst å anmelde folk med penger. De er vant med å ta seg til rette, og slippe unna med det.

Vi kan ikke la det ødelegge dagen vår. Vi bader flere ganger. Kjøper is, øl, slikkepinne. Alt som hører med. Verten min i boden er tom for vekslepenger denne dagen, hvor herlig at det ennå finnes land i Europa man går tom for vekslepenger, la nå ikke alt være så forbasket korrekt og i orden hele tiden. Jeg løper tilbake med hundrelappen jeg hadde med, og finner 25 griven som ølet koster, og får det kjøpt. Irina leker ofte i sanden, det er ikke så mange barn å leke med for henne denne dagen. Men hun ser ikke ut til å være særlig brydd over det.

Når Olia er med, så er vi ikke så lenge på stranden som vi ellers pleier å være. Hun blir utålmodig først. Hun bader ikke så mye som oss andre, enda hun er gammel mestersvømmer og elsker vann, men hun ligger helst på stranden og leser eller bare slapper av. Etter en stund vil hun videre. Det er greit for oss også. Klokken nærmer seg seks, eller fem, hva vet vel jeg om hva klokken var? I hvert fall lanserer jeg planen om å ta buss til Livoberezjna, metrostasjonen, og så derfra reise videre til Universitetet (metrostoppet), hvorfra vi kan gå og spise på en bedre georgisk restaurant. Olia er helt med på det.

På veien er det litt trampoline og lekebiler for Irina, det hører med. Han som styrer med disse lekebilen og trampolinen, har gode inntekter i oss. Stort sett sitter han med nesa i mobiltelefonen. De sjeldne gangene noen vil ha tjenstene hans, våkner han opp, får betalingen, og forsvinner i mobilen igjen. Antagelig er det ikke han som eier verken trampolinen eller bilene, men han får noen slanter for å sitte der hele dagen, og passe på. Irina kommer borti gassen i en bil hun sitter i, og vi betaler en tier for at hun får trille litt.

Så er det videre på nye eventyr. Vi hopper på buss 108 langs veien til Levoberezjdna, metrostasjonen, og reiser 5 stopp til universitet, hvor vi går av for å spise på byens beste georgiske restaurant. Denne er det litt klasse over, den har en plakat med premie over å være topp ti i Kiev, i en viss kategor, og det er også typisk at når vi kommer, blir vi alltid spurt om vi har bestilt bord. Vi er ikke typene til å planlegge nok til å bestille bord på forhånd, vi pleier å se hvor dagen bringer oss, og det har vel ennå ikke hendt at vi har kommet til en restaurant der vi har blitt avvist, fordi det ikke er noen ledig plass. Heller ikke nå.

Irina er litt grinete, men hun får roet seg når maten kommer. Olia har tatt seg av bestillingen, en spennende kjøttrett og stekte poteter til meg, en slags suppe til seg selv og Irina. Irina spiser av potetene også. Og jeg spiser som vanlig alt sammen til slutt, alt som er igjen. Det er en praktrestaurant, men vi får likevel spist og drukket alle tre for rundt hundrelappen. Vi kan jo glede oss over at det er så billig, men vi kan også tenke en tanke til, og det er at det skyldes at lønningene er så lave her nede. Det er en urettferdig verden vi lever i, og vi er på toppen.

Når vi er i dette området, vil Irina alltid til Park Sjevtsjenko. Den kjenner hun igjen.

Advertisements