I morgen går flyet vårt klokken 0625. Jeg sitter på kjøkkenet med en tallerken plov, kona er inne på rommet og får seg litt hvile, babusjka er ute på lekeplassen med den lille. Det er vår siste dag i Kiev for nå, siste dag av en fantastisk og varig sommerferie.
Jeg har forsøkt å utnytte også den siste dagen til det maksimale. Tidlig i morges var jeg oppe, og toppet treningssommeren med 500 repetisjoner i Hydropark. Jeg fikk også slått av en prat, med han jeg selv tok kontakt med, han som hadde en t-skjorte med teksten «LIVREDDER» på. Nå spurte han meg når jeg skulle reise hjem, hvordan jeg trener, og litt sånn generelt. Ganske koselig, selvsagt, men akkurat på treningsfeltet liker jeg meg litt inkognito. Derfor lukker jeg meg også ofte inne med øretelefoner, og foredrag.
På vei hjem var det som vanlig innom for en espresso eller cappuccino på kaffestedet. Også der blir jeg kjent igjen, også der vet de at jeg reiser i morgen. Selv om jeg fikk gjort mye denne morgenen, jaget jeg på, slik at jeg var hjemme ikke så lenge etter ti. Der var det frokost, pizzarester og kyllingvinger.
Og så var det å irritere seg med flybilletten. Lufthansa har som så mange andre flyselskap muligheten for å sjekke inn på forhånd, men det er en tidkrevende prosess, der man på skrive fullt av tall og data fra passet, og flere ganger har jeg erfart at vi må sjekke inn på nytt på flyplassen uansett. Man sparer ikke noe særlig med tid på det, snarere så sløser man med tiden. Men vi fikk nå sikret oss plasser ved siden av hverandre på alle tre reiser hjem, via München og Köbenhavn, og blir det oppfylt, er alt greit.
Siste dag var det ikke tvil hos meg, jeg ville til stranden, venstre bredd, på høyre side. Det jeg skriver heter «Berezniaky». Navnet har jeg funnet på Google maps, det skal være ganske riktig, men Olia skjønner meg aldri når jeg sier det, og må alltid rette meg. Hva hun sier i stedet, klarer jeg ikke å huske. Det var også litt ergerelig, da en kanskje litt for innpåsliten mann på bussholdeplassen ville vite hvor vi skulle hen. Jeg visste at jeg nå kom til å avsløre meg som utlending, og i lommene var det lettstjelte mobiler og rikelig med kontanter. For mange, mange år siden, da jeg virkelig var turist her i Kiev, var det noen som brukte dette trikset, spurte meg om et sted jeg ikke kunne forklare, og så forsøkte de å lure meg for penger. Det er for øvrig den eneste gangen jeg har vært utsatt for noe sånt, her nede, alle de årene og gangene jeg har vært her. Kiev er en trygg by.
Nå skal vi altså snart forlate den. Buss nummer 118 var som vanlig godt full, men med et lite barn får jeg alltid sitteplass. Jeg satt og tviholdt på lommene mine, kortbuksen var ikke egnet for alt jeg hadde med, og jeg var veldig glad da vi omsider kunne forlate bussen, og gå ut. Så skulle det være trygt. Vi gikk bort til stranden, Irina og jeg, og badet i vei. Det var ikke så mange som var der ennå, bare en liten håndfull, og vi hadde det meste for oss selv. Irina opererte i den lille baderingen sin, den på hennes størrelse, jeg kastet, slengte og snurret henne rundt omkring. Hun er fullstendig uredd, med på alt, elsker det.
Og hun kjenner stranden og området, vet hvor hun vil finne det hun vil ha. Hun løper bort til kioskkafeen i hjørnet, der har de slikkepinner. Så får hun det, jeg en øl. Begge er fornøyde. Etterpå kaster hun pinnen i søpla, slik hun har lært, og sier selv hun er flink, noe hun har rett. Så er det mer bading, før det blir is og øl, nå i kiosken jeg liker best, med verten jeg har sånn sympati for. Denne gangen sover han, bak solbrillene sine, jeg mistenker han har et eller annet han holder på med om nettene. For han har sittet slik før også.
Irina får seg en liten runde på trampolinen, før vi spiser lunsj. Det går raskt, det er ikke så gøy å hoppe alene. Til lunsjen må hun overtales, hun ville nok hoppe mer på trampolinen, eller prøve lekebilene. Men businesslunsjen på Kvartal varer frem til klokken fire, nå er den litt over halv, så det er på tide å slå til. Tre retter med suppe, salat og kjøttkaker med potetmos, kommer på 94 hryvnaer, litt over 30 kroner. Da er drikke med, øl til meg, en kompott inkludert i businesslunsjen. Det er blant det billigste å oppdrive her i Kiev, men smaken er ikke mer enn grei. Det holder lenge.
Vår kjære kone og mor, Olia, skulle jo også ha vært med oss. Vi skilte lag med henne tidligere på dagen, på bussholdeplassen, hun hadde som vanlig et annet ærende. Hun sa det skulle ta en time, omtrent, nå hadde det gått flere. Kom hun ikke snart?
Jeg syntes det var varmt i solen. Kiev forsynte oss med 27 grader denne siste dagen vår, mange vil kanskje kalle det perfekt sommervarme, men jeg trenger avkjøling når det blir så varmt. Jeg vil bade mer. Irina, derimot, er litt vanskelig å lokke med seg. Det tar lang tid å få henne med de par hundre meterne tilbake til stranden. Hun bruker lang tid, på å sitte på en stol, løpe rundt ei enda mindre jente, og i det hele tatt. Til slutt må jeg løfte henne opp, ta henne med.
Jeg kjøper en is, en Monaco, den beste isen som er her nede. Og Irina får seg enda en runde på trampolinen. Nå med en vilter guttunge moren ikke klarer å få kontroll på. Vår mor, Olia, har i mellomtiden sendt meg melding, hun lurer på hvor vi er. Nå som jeg skriver dette er alle misforståelser oppklart, der og da skrev jeg батут, «trampolinen», på russisk, usikker på om jeg hadde stavet det feil. Ellers skulle det være idiotsikkert. Det er bare en trampoline i området.
Irina hoppet seg ferdig, Olia kom ikke. Vi gikk ned på stranden, Olia ville ha oss til bussholdeplassen. Men på stranden traff vi Varja, vår gamle venninne, og bestemoren. De var glade for å se oss, og vi dem. Varja visste at dette var vår siste dag, og spurte oss om det virkelig var det, begge var vi enige om at det var dumt. Så var de å bade og å ha det gøy, jeg kastet og slepte dem rundt slik jeg har for vane, både Irina og Varja ville bare gjøre det mer, mer.
Deretter var det å leke litt i sanden. Det er min time på døgnet nå, når solen er i ferd meg å gå ned, lyset kommer på skrått. Det er vakkert, og ikke lenger så varmt. Irina og Varja krangler litt om baderingen, det er det litt bortskjemte trekket ved Irina som kommer til uttrykk igjen. Hun vil ikke gi fra seg baderingen som ikke er hennes. Og Varja er så snill at hun krever den ikke, bruker ikke makt, selv om hun er fem år eldre. Det er jeg som bruker makt, og gir ringen til den som skal ha den. Dermed begynner Irina å gråte, og babusjka til Varja forbarmer seg, og får Varja til å levere ringen til Irina igjen. Jeg sier hun er altfor snill, og omtrent her er det Olia kommer og vil ha oss alle sammen hjem.
Det ble med andre ord en litt abrupt avslutning på det hele. Olia hadde insistert på at vi skulle komme til hennes bussholdeplass, den smsen hadde ikke jeg rukket å svare på, jeg måtte jo også holde øye på ungene i vannet. Det var litt dumt det skulle ende slik, rakk jeg å si til babusjka, før jeg halset etter Olia i bare badebuksen. Er det noen jeg skulle ønske leste bloggen min, så er det Varja og bestemoren, slik at de fikk sett forklaringen på det litt merkelige opptrinnet. Det har også å gjøre med at Olia alltid er litt anspent dagen før vi skal ut og fly, og nå var det jo en veldig tidlig avreise. Hun ville nok ha oss hjem, mens jeg, som vanlig i min stil, tenkte at det ikke er så farlig. Siste dag skal nytes til fulle.
Vi tok buss 55 sammen hjem. Olia gikk et stykke før Irina og meg, Irina somler jo alltid litt, og på lekeplassen utenfor blokken var det denne virkelig, virkelig fullt av unger. Olia var fornøyd med at dette var i skyggen, og ikke den sterke solen, og at vi var i nærheten. Jeg ville heller tilbrakt de siste timene på stranden og badet, nå satt jeg her med alle disse ungene. Olia hadde gått opp på rommet for å få seg litt søvn.
Snart kom imidlertid babusjka, og sendte meg også opp på rommet, slik at også jeg kunne slappe av, og spise og hvile meg. Irina var ute og lekte, og hadde det ellevillt. Olia og jeg fikk oppklart hva som hadde hendt, og hva hver av oss hadde tenkt. Resten av kvelden brukte hun til å pakke kofferter, hun lar ikke meg slippe til med det, og det gjør at hun også har full kontroll på hva vi har med opp og ned. Normalt får jeg en sekk med håndbagasje å pakke mine ting oppi, nå la hun beslag på også den. Jeg kunne bare etterpå presse inn det aller nødvendigste av mitt, resten må ligge igjen i Kiev, til neste gang vi er her. Det blir forhåpentligvis ikke så lenge til. Jeg har et håp om at det blir allerede til høsten, Olia snakker litt om påske, og neste sommer er vi her helt sikkert. Så får vi se.
Det ble et litt ufrivillig avbrudd på deler av dagen, jeg skulle gjerne vært på stranden lenger, og badet mer. Men når alt kommer til alt, er det eneste som er ordentlig dumt, at vi ikke fikk tatt ordentlig farvel med Varja og familien hennes. Det var veldig kjekt med dem. Om det var noen jeg gjerne skulle ønske leste denne bloggen, så var det de. Jeg skulle gjerne likt å forklare dem hva som skjedde, og at alt er greit. Det er synd mitt forklaringsbehov ikke blir oppfylt når det gjelder dette, og at vi etterlot dem i en uro det ikke var noen grunn til. Men de er fra Kiev, og vant med det, så de greier seg nok. Dessuten fikk hun ønsket meg vsevovo dobrovo, alt godt, da vi gikk. Jeg ønsker henne det samme, og alle de andre vi møtte og ikke møtte i Kiev.
En helt grei blogg 