Irina og Olga til Kiev

Hver dag når vi spør lille Irina hva hun har lyst til å gjøre, så svarer hun at hun har lyst til å reise til Marinskij park. Det har hun fått innpodet av søskenbarnet Tasia i Kiev, som kalkulerte med at om vi reiste til Marinskij park, så ville det være gode sjansen for at hun fikk være med. Hver dag i sommer sa Irina at hun ville dit, og det har hun fortsatt med å si, nå som hun er hjemme i Norge.

Det er tydelig hun savner Kiev. Det kan sammenlignes med hjemlengsel, det var voldsomt så hun fant seg til rette der, og det er til å forstå at hun vil ned dit igjen. Så mye futt og fart. Så mange barn, alle steder.

I dag, igjen, var vi på en lekeplass et stykke unna der vi bor. En enslig liten gutt kom bort mens vi var der, en asiat, trolig fra Burma, så det ut som. Faren var med, i mørke solbriller. Irina gjorde alle de triksene hun kjente fra Kiev, men det hadde ingen virkning her. Gutten så nysgjerrig på henne, men det ble aldri noen kontakt, og faren gjemte seg bak de mørke solbrillene sine. Vi var sammen hver for oss, der på lekeplassen.

Jeg er helt avhengig av å være med Olia og Irina hele tiden, de betyr så mye, men det betyr også veldig mye at de to har det så bra som det bare er mulig. Jeg vil ikke nekte Irina noe, jeg vil legge alt til rette så godt jeg kan, selv om det går på bekostning av hva som er best for meg.

Så de har overtalt meg med sin rene glede. Jeg sender dem av gårde. Billettene er nettopp kjøpt, fra midt i september til langt uti oktober. Jeg skal være uten dem i ukesvis, akkurat sånn som jeg ikke vil ha det. Men jeg skal få vært med dem ei uke inni der, og jeg skal gjøre en del reisevirksomhet selv også, i forbindelse med andre ting.

Det er det siste som gjør at det var jeg, og ikke Olia som presset på for å gjennomføre denne ekstra, lange høstturen til Kiev. De ville fått så mange helger uten meg, det ville blitt så mye barnepass for slekten min, jeg ville uansett ikke fått sett dem disse dagene. De kan like godt ha det så fint som mulig.

Det får de i Kiev. – Ja gotov, sa Irina, da jeg sa henne vi hadde kjøpt billett. Det betyr:»jeg er klar». Det er hun.