Italiensk venn for Irina

I dag var det møte i foreningen Rogaland Novgorod. Det var 25 års jubileum, de har holdt på mye lenger enn jeg har vært med, og selv når jeg er med, er jeg helt perifer, og tar ikke del i annet enn samlingene. Forrige gang jeg var med var i mai, da fikk Irina en veldig god venninne i halvt russiske Sonja fra Gjørpeland. Så jeg tok Irina med i håp om at hun skulle treffe Sonja på ny, eller et annet barn å snakke russisk med. Det gjorde hun ikke. Derimot var halvt italienske Gabriel der, og de to fant ut av det.

Arrangementet begynte klokken fire i Rogaland Arboret, i kafehuset der. Jeg tror det er fritt frem å leie for alle som vil. Det var litt spesielt siden det var jubileum, med litt flere gjester og kanskje litt flere prominente gjester enn normalt. Det var svært mange fra Russland, mange av dem jeg husket fra det aller første arrangementet i 2014, og Tom Hetland var hentet inn for å snakke om foreningen og om forholdet mellom Norge og Russland. Fremlegget hans gikk på norsk og gebrokkent russisk. Det er alltid interessant å høre andre fremmedspråklige prøve seg på russisken, jeg merker med en gang at de strever med det samme som jeg. Når russerne selv snakker flyter språket som en rolig elv, med utlendinger går det over stokk og stein. Hovedvekten av talen til Hetland gjaldt kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning i 1991. Hetland var selv til stede og dekket begivenhetene da gammelkommunistene forsøkte et kupp i august det året, og det har naturlig nok satt dype spor i ham.

Nå har ikke historien etterpå gått helt som man hadde tenkt, og akkurat i disse dager er tingene i ferd med å skrives om kolossalt. Et poeng jeg ville lagt vekt på er at historien ikke er felles, sånn som man var overbevist på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, men at det er dype rifter i oppfattelsen av hvordan tingene henger sammen etter hvor man er født og har vokst opp. Hetland har fått med seg disse tingene, men det er sikkert ikke lett å få med seg hvor dypt det går uten å være giftet inn i den andre kulturen. Eller så er det jeg, med en fot dypt i hver leir, som oppfatter det for sterkt. Folk flest lapper vel sammen oppfattelsen av historien og verdenssituasjonen ut i fra livene de selv har levd, og erfaringene de selv har.

Rogaland Novgorod er gudskjelov herlig upolitisk. Her er det vennskap mellom folkene, vanlige mennesker. Jeg kom i snakk med en som hadde tenkt å ta den transsibirske jernbane. Da hadde han jo kommet til riktig mann. Jeg tok selv denne banen i 2008, mer eventyrlystent enn de fleste, og med omfattende blogging det året. Jeg hadde en tanke og et mål om at min blogg skulle være den beste informasjonskilden på norsk om denne banen, om å reise den, og om byene på veiene. Alt ville jeg ha med, så jeg leste meg godt opp, og var nøye med å få med alle detaljer om hvordan kjøpe billetter, skaffe visa og alt det praktiske. Så jeg kunne fortelle i vei om hvordan det er, og anbefale ham varmt å gå på og forsøke. I dagens verden hvor Internett er så godt utbygd, er det bare enda lettere enn det var den gang.

Irina hadde ikke så mye å gjøre de første par timene, men hun satt tålmodig og spiste mat, og satt forundret og hørte når Tom Hetland og leder Reidar Kydland snakket russisk. Hun satt også blid og fornøyd og så på opptredener med sang og dansk, med russere i tradisjonelle russiske antrekk. Det er samarbeidsforeningen Katinka som stiller opp, og organiserer. Men det er klart, Irina hadde ikke noen leker, og det var begrenset hvor lenge hun kunne sitte i ro, mens faren snakket med en fremmed om den transsibirske jernbanen, om Norge, Russland og Ukraina.

Vi visste det skulle være minst ett annet barn der, i samme alder, og vi så en gutt sitte med et nettbrett hele denne tiden. De første to timene. Så var det på et tidspunkt jeg akkurat skulle sette i gang med glansnummeret mitt om sovjetrepublikkene på 90-tallet, og hvordan det som skjedde der etter min mening er roten til problemene vi har i dag, både med demokratiutviklingen der, og med vanskelighetene med å forstå hverandre – da Irina måtte på do. Samtalen ble avbrutt, jeg tok med meg Irina, og utenfor var denne lille gutten, som akkurat i det Irina kom, ramlet ned fra den litt spesielle trestammen som står utenfor bygget. Det ristet han raskt av seg, da Irina kom, de to fant tonen med en gang, og løp av gårde.

Og forble løpende.

De løp hele veien fra kafehuset til parkeringsplassen. Det er langt for to ennå ikke treåringer. Det er flere hundre meter. Denne gutten har en italiensk mor, og selv om moren er rolig og avslappet, hadde gutten rikelig med italiensk energi, og var dermed en god match for Irina, som heller ikke liker begrensninger. De løp i full fart, maks, og med elleville gledeshyl.

Faren til gutten og jeg tuslet etter dem. Det er en kjenning, en av dem jeg er sikker på jeg har sett før, men ikke har klart å plassere, før nå, da alle brikkene falt på plass. Nå fikk vi jo også snakket ordentlig sammen, mens vi i vårt rusletempo ikke klarte å ta igjen barna våre. Han måtte løpe for å ta igjen gutten sin, og fange ham. Så trikset jeg det til, med å la Irina løpe tilbake mot huset, slik at de løp like fort og vilt, men altså tilbake igjen.

Vi var inne et øyeblikk, spiste litt kake eller noe sånt. Så var det ut igjen. Og nå var det pøsregn. Skikkelig kraftig sommerregn, sånn man blir klissvåt av på et øyeblikk. Det så ikke ut til å affisere barna det minste. De løp av gårde og oppførte seg som ingenting, fullstendig væruavhengig, bare energi og glede. Denne gangen var det moren som var med ut, og jeg fikk forsøkt meg på italiensk med henne. Den er rusten om dagen, men ikke verre enn at den passerte, og hun snakket italiensk med meg. Jeg skjønner det greit, men har store problemer med selv å produsere ordene.

Det ble en herlig seanse de neste to timene til arrangementet sluttet. Det var mange taler og opptredener jeg gjerne skulle hørt og sett, men det var helt umulig å holde barna rolige i samme lokale nå. De ville ut, og løpe og hyle. Så det fikk de lov til. Irina i en herlig blanding norsk og russisk, gutten med norsk på nivå med Irina, men krydret med italiensk. Moren italiensk med ham, og jeg stort sett på norsk med Irina, og med litt oversettelse av all russisken. Irina kastet seg inn i italiensken hun også, da jeg oversatte russiske idjom hele veien til italienske andiamo, vi går. Andiamo, sa Irina også, og gjentok ordet til det var glidd over til å bli mamo, mama.

Ingen fare, det var jo fysisk lek, energisk lek, det gjaldt om. Og den italienske gutten hoppet og danset som en ekte italiener, han var apekatt, elefant og hest og alle dyrene han visste, mens Irina styrte inn mot sine favoritter løve, bjørn og kanin. Så løp de. At de var så gjennomvåte gjorde det bare desto mer herlig. Regnet kom så brått, og de løp så raskt av gårde at ingen av oss fikk på barna våre noe regntøy eller noe sånt. Begge var i helt vanlige gensere, klissvåte på et øyeblikk.

Ingen sak. Etter hvert fikk vi i det minste geleidet dem til å være hunder tak, på terrassen i forlengelsen av huset arrangementet var i. Da kunne vi voksne også se inn hva som skjedde, og av og til høre gjennom vindusglassene hva som ble sagt i mikrofonen. Men arrangementet måtte nok spille annenfiolin, her var det barna som påkrevde oppmerksomheten og var underholdningen. Gutten var helt ellevill, og ville bare hoppe og danse og løpe langt og lenge, mens Irina også fikk uhindret utløp for det hun kanskje liker aller best: bare løpe veldig fort.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s