Siste dag i Kiev, sommeren 2017

I morgen går flyet vårt klokken 0625. Jeg sitter på kjøkkenet med en tallerken plov, kona er inne på rommet og får seg litt hvile, babusjka er ute på lekeplassen med den lille. Det er vår siste dag i Kiev for nå, siste dag av en fantastisk og varig sommerferie.

Jeg har forsøkt å utnytte også den siste dagen til det maksimale. Tidlig i morges var jeg oppe, og toppet treningssommeren med 500 repetisjoner i Hydropark. Jeg fikk også slått av en prat, med han jeg selv tok kontakt med, han som hadde en t-skjorte med teksten «LIVREDDER» på. Nå spurte han meg når jeg skulle reise hjem, hvordan jeg trener, og litt sånn generelt. Ganske koselig, selvsagt, men akkurat på treningsfeltet liker jeg meg litt inkognito. Derfor lukker jeg meg også ofte inne med øretelefoner, og foredrag.

På vei hjem var det som vanlig innom for en espresso eller cappuccino på kaffestedet. Også der blir jeg kjent igjen, også der vet de at jeg reiser i morgen. Selv om jeg fikk gjort mye denne morgenen, jaget jeg på, slik at jeg var hjemme ikke så lenge etter ti. Der var det frokost, pizzarester og kyllingvinger.

Og så var det å irritere seg med flybilletten. Lufthansa har som så mange andre flyselskap muligheten for å sjekke inn på forhånd, men det er en tidkrevende prosess, der man på skrive fullt av tall og data fra passet, og flere ganger har jeg erfart at vi må sjekke inn på nytt på flyplassen uansett. Man sparer ikke noe særlig med tid på det, snarere så sløser man med tiden. Men vi fikk nå sikret oss plasser ved siden av hverandre på alle tre reiser hjem, via München og Köbenhavn, og blir det oppfylt, er alt greit.

Siste dag var det ikke tvil hos meg, jeg ville til stranden, venstre bredd, på høyre side. Det jeg skriver heter «Berezniaky». Navnet har jeg funnet på Google maps, det skal være ganske riktig, men Olia skjønner meg aldri når jeg sier det, og må alltid rette meg. Hva hun sier i stedet, klarer jeg ikke å huske. Det var også litt ergerelig, da en kanskje litt for innpåsliten mann på bussholdeplassen ville vite hvor vi skulle hen. Jeg visste at jeg nå kom til å avsløre meg som utlending, og i lommene var det lettstjelte mobiler og rikelig med kontanter. For mange, mange år siden, da jeg virkelig var turist her i Kiev, var det noen som brukte dette trikset, spurte meg om et sted jeg ikke kunne forklare, og så forsøkte de å lure meg for penger. Det er for øvrig den eneste gangen jeg har vært utsatt for noe sånt, her nede, alle de årene og gangene jeg har vært her. Kiev er en trygg by.

Nå skal vi altså snart forlate den. Buss nummer 118 var som vanlig godt full, men med et lite barn får jeg alltid sitteplass. Jeg satt og tviholdt på lommene mine, kortbuksen var ikke egnet for alt jeg hadde med, og jeg var veldig glad da vi omsider kunne forlate bussen, og gå ut. Så skulle det være trygt. Vi gikk bort til stranden, Irina og jeg, og badet i vei. Det var ikke så mange som var der ennå, bare en liten håndfull, og vi hadde det meste for oss selv. Irina opererte i den lille baderingen sin, den på hennes størrelse, jeg kastet, slengte og snurret henne rundt omkring. Hun er fullstendig uredd, med på alt, elsker det.

Og hun kjenner stranden og området, vet hvor hun vil finne det hun vil ha. Hun løper bort til kioskkafeen i hjørnet, der har de slikkepinner. Så får hun det, jeg en øl. Begge er fornøyde. Etterpå kaster hun pinnen i søpla, slik hun har lært, og sier selv hun er flink, noe hun har rett. Så er det mer bading, før det blir is og øl, nå i kiosken jeg liker best, med verten jeg har sånn sympati for. Denne gangen sover han, bak solbrillene sine, jeg mistenker han har et eller annet han holder på med om nettene. For han har sittet slik før også.

Irina får seg en liten runde på trampolinen, før vi spiser lunsj. Det går raskt, det er ikke så gøy å hoppe alene. Til lunsjen må hun overtales, hun ville nok hoppe mer på trampolinen, eller prøve lekebilene. Men businesslunsjen på Kvartal varer frem til klokken fire, nå er den litt over halv, så det er på tide å slå til. Tre retter med suppe, salat og kjøttkaker med potetmos, kommer på 94 hryvnaer, litt over 30 kroner. Da er drikke med, øl til meg, en kompott inkludert i businesslunsjen. Det er blant det billigste å oppdrive her i Kiev, men smaken er ikke mer enn grei. Det holder lenge.

Vår kjære kone og mor, Olia, skulle jo også ha vært med oss. Vi skilte lag med henne tidligere på dagen, på bussholdeplassen, hun hadde som vanlig et annet ærende. Hun sa det skulle ta en time, omtrent, nå hadde det gått flere. Kom hun ikke snart?

Jeg syntes det var varmt i solen. Kiev forsynte oss med 27 grader denne siste dagen vår, mange vil kanskje kalle det perfekt sommervarme, men jeg trenger avkjøling når det blir så varmt. Jeg vil bade mer. Irina, derimot, er litt vanskelig å lokke med seg. Det tar lang tid å få henne med de par hundre meterne tilbake til stranden. Hun bruker lang tid, på å sitte på en stol, løpe rundt ei enda mindre jente, og i det hele tatt. Til slutt må jeg løfte henne opp, ta henne med.

Jeg kjøper en is, en Monaco, den beste isen som er her nede. Og Irina får seg enda en runde på trampolinen. Nå med en vilter guttunge moren ikke klarer å få kontroll på. Vår mor, Olia, har i mellomtiden sendt meg melding, hun lurer på hvor vi er. Nå som jeg skriver dette er alle misforståelser oppklart, der og da skrev jeg батут, «trampolinen», på russisk, usikker på om jeg hadde stavet det feil. Ellers skulle det være idiotsikkert. Det er bare en trampoline i området.

Irina hoppet seg ferdig, Olia kom ikke. Vi gikk ned på stranden, Olia ville ha oss til bussholdeplassen. Men på stranden traff vi Varja, vår gamle venninne, og bestemoren. De var glade for å se oss, og vi dem. Varja visste at dette var vår siste dag, og spurte oss om det virkelig var det, begge var vi enige om at det var dumt. Så var de å bade og å ha det gøy, jeg kastet og slepte dem rundt slik jeg har for vane, både Irina og Varja ville bare gjøre det mer, mer.

Deretter var det å leke litt i sanden. Det er min time på døgnet nå, når solen er i ferd meg å gå ned, lyset kommer på skrått. Det er vakkert, og ikke lenger så varmt. Irina og Varja krangler litt om baderingen, det er det litt bortskjemte trekket ved Irina som kommer til uttrykk igjen. Hun vil ikke gi fra seg baderingen som ikke er hennes. Og Varja er så snill at hun krever den ikke, bruker ikke makt, selv om hun er fem år eldre. Det er jeg som bruker makt, og gir ringen til den som skal ha den. Dermed begynner Irina å gråte, og babusjka til Varja forbarmer seg, og får Varja til å levere ringen til Irina igjen. Jeg sier hun er altfor snill, og omtrent her er det Olia kommer og vil ha oss alle sammen hjem.

Det ble med andre ord en litt abrupt avslutning på det hele. Olia hadde insistert på at vi skulle komme til hennes bussholdeplass, den smsen hadde ikke jeg rukket å svare på, jeg måtte jo også holde øye på ungene i vannet. Det var litt dumt det skulle ende slik, rakk jeg å si til babusjka, før jeg halset etter Olia i bare badebuksen. Er det noen jeg skulle ønske leste bloggen min, så er det Varja og bestemoren, slik at de fikk sett forklaringen på det litt merkelige opptrinnet. Det har også å gjøre med at Olia alltid er litt anspent dagen før vi skal ut og fly, og nå var det jo en veldig tidlig avreise. Hun ville nok ha oss hjem, mens jeg, som vanlig i min stil, tenkte at det ikke er så farlig. Siste dag skal nytes til fulle.

Vi tok buss 55 sammen hjem. Olia gikk et stykke før Irina og meg, Irina somler jo alltid litt, og på lekeplassen utenfor blokken var det denne virkelig, virkelig fullt av unger. Olia var fornøyd med at dette var i skyggen, og ikke den sterke solen, og at vi var i nærheten. Jeg ville heller tilbrakt de siste timene på stranden og badet, nå satt jeg her med alle disse ungene. Olia hadde gått opp på rommet for å få seg litt søvn.

Snart kom imidlertid babusjka, og sendte meg også opp på rommet, slik at også jeg kunne slappe av, og spise og hvile meg. Irina var ute og lekte, og hadde det ellevillt. Olia og jeg fikk oppklart hva som hadde hendt, og hva hver av oss hadde tenkt. Resten av kvelden brukte hun til å pakke kofferter, hun lar ikke meg slippe til med det, og det gjør at hun også har full kontroll på hva vi har med opp og ned. Normalt får jeg en sekk med håndbagasje å pakke mine ting oppi, nå la hun beslag på også den. Jeg kunne bare etterpå presse inn det aller nødvendigste av mitt, resten må ligge igjen i Kiev, til neste gang vi er her. Det blir forhåpentligvis ikke så lenge til. Jeg har et håp om at det blir allerede til høsten, Olia snakker litt om påske, og neste sommer er vi her helt sikkert. Så får vi se.

Det ble et litt ufrivillig avbrudd på deler av dagen, jeg skulle gjerne vært på stranden lenger, og badet mer. Men når alt kommer til alt, er det eneste som er ordentlig dumt, at vi ikke fikk tatt ordentlig farvel med Varja og familien hennes. Det var veldig kjekt med dem. Om det var noen jeg gjerne skulle ønske leste denne bloggen, så var det de. Jeg skulle gjerne likt å forklare dem hva som skjedde, og at alt er greit. Det er synd mitt forklaringsbehov ikke blir oppfylt når det gjelder dette, og at vi etterlot dem i en uro det ikke var noen grunn til. Men de er fra Kiev, og vant med det, så de greier seg nok. Dessuten fikk hun ønsket meg vsevovo dobrovo, alt godt, da vi gikk. Jeg ønsker henne det samme, og alle de andre vi møtte og ikke møtte i Kiev.

Siste dager i Kiev for sommeren 2017

Jeg er blitt glad i denne byen. Det er så mange steder jeg kan sitte, og se utover, så mange ting jeg kan gjøre, så mange steder jeg kan være. Jeg kommer til å savne den nå når jeg snart reiser hjem. Denne ferien her, skulle jeg gjerne latt fortsette.

Det er ikke uvanlig å være familie fra to kulturer lenger, men jeg føler kanskje likevel det er noe spesielt med oss, siden vi så til de grader tilhører begge. Vi lever som to liv, det ene her i Kiev, i feriene, og når vi har anledning, det andre i Norge. Her nede er alt russisk, ting vi gjør, temaene vi snakker om, alt er liksom ganske atskilt det som gjelder i Norge.

For lille Irina har det vært fantastisk. Overalt kommer hun i kontakt med barn i alle aldre, og må lære seg språk og sosiale relasjoner på en måte hun ikke har sjanse til i Norge. Der er det rett og slett ikke så mange barn ute, og det er heller ikke så vanlig at du kommer i så god kontakt med en annen, at du har en lekekamerat for en kveld. Noen av barna og folkene her, treffer Irina igjen og igjen. Og så er det veldig spesielt for meg, som har strevd meg til å lære russisk som fremmedspråk, se mitt barn simpelthen plukke det opp.

Nå skal det bli spennende å se henne få fart på norsken også.

 

Lavere temperaturer når ferien går mot slutten

Det er rart med det, her i Kiev, når temperaturen først faller, gjør den det gjerne med 10-15 grader, og i stedet for sol, får vi regn. I sentrum gikk folk i langbukser og jakker i dag, på strendene var det tomt, kunne vi se. Irina, Olia og jeg hadde også vår tur ned til byen, sentrert rundt at Olia skulle kjøpe noen blomster og gå til tannlegen. Mens Olia var og fikk sine tenner behandlet, reiste Irina og jeg hjem for en tidlig – og endelig kjølig – kveld.

I går var siste søndagen i sommerkiev for i år. Som alltid denne sommeren, og stort sett den forrige, reiste vi over til venstre bredd, og området jeg nå vet heter Rusanivka. Det er et sted som passer for søndagsidyll, til å gå og tasse langs promenaden, sløve på stranden, bade, og kjøpe kaffe og leskende drikke i noen av utsalgene som er satt opp. Søndager er det også et orkester som spiller opp, med et par av de lokale ivrig dansende. Søndager hører jeg hjemme her.

Vi reiste et stopp lenger enn vanlig denne søndagen. Jeg har etter 8 års intens bruk omsider slitt hull på sandalene jeg kjøpte på Krim etter vi giftet oss, det soleklart mest brukte fottøyet jeg har hatt, vil jeg tro, men nå må jeg altså finne nye. Der på venstre side av Dnjepr, over Patona-broen, har de billig utsalg, marked, vil vi vel kanskje kalle det. Fullt av boder med all slags ting, og billigere enn andre steder i byen. Vi fant ikke sandaler i rett størrelse, det var virkelig størrelse 41 som dominerte, alt virket til å være 41, og det var heller ikke en type som kunne matche de jeg hadde. Likevel syntes selv jeg det var interessant å gå der, mellom bodene, og vi kjøpte en rekke med ting, helst til Irina. Jeg også kjøpte, en badering.

Så var det å gå over broen litt lenger oppe i kanalen, kanalen som heter Rusanivka, og har gitt navn til området, slik at vi kom liksom litt på oppsiden. Der var det en lekeplass vi ikke har sett før, malt i pastellfarger, liksom en lekeplass for jenter. Der løp Irina bort, og lekte en liten halvtime, eller så. Olia og jeg daffet oss i skyggen.

Deretter var det ned til den lille vika vi pleier å bade ved. Her er vannet litt ekstra varmt, siden det ikke er så stor gjennomstrømming, og solen får varmet det godt opp på solrike dager. Denne dagen skulle det ikke være nødvendig, riktignok, med et par og tredve grader i skyggen, er det bare bra vannet er litt kjølig. Irina koste seg i den nye baderingen, og jeg kunne slenge henne omkring slik jeg pleier.

Neste post på programmet er lekeplassen like ved, der Irina har lagt sin elsk på den lille barnekarusselen. Hun liker seg også godt borte i sportsapparatene lenger borte, selv om disse er for voksne. Denne gangen falt hun ned fra det ene, uten at det gav henne grunn til å gråte noe særlig. Jeg stod og passet på, at hun ikke skulle falle, men jeg holdt også øye på ei lita jenta som prøvde seg på et annet apparat, uten at det var noen foreldre i nærheten. Jeg syntes dette så skummelt ut. Og i det jeg vurderte om jeg skulle spørre henne om hun trengte hjelp, falt vår egen Irina rett ned i bakken. Det var å skrubbe vekk sand og graps, sjekke at tenner og alt var på plass, så var det videre i mer aktivitet.

Den foregikk borte på restauranten Pesto. Så varmt som det er, er alle restauranter og steder med aircondition velkomne, og denne restauranten har også et lekerom for barn. Da får det heller stå seg at maten ikke holder italiensk kvalitet, selv om det er italiensk den gir seg ut for å være. Jeg bestiller øl og spaghetti carbonara, Olia melon og en hamburger og franske, det var visst mer i denne restaurantens ånd, og Irina var som alltid ellevill i lekerommet.

Vi reiste tidligere hjem enn vi pleier, klokken var sikkert mellom seks og sju, jeg er ikke sikker. Jeg hadde noe jeg gjerne skulle ha gjort, og trengte datamaskinen for å få det til, så den tok jeg med meg til en av kaffebarene i nærheten. Med aircondition. Olia fikk sin blabla med moren sin, og Irina fikk lekt med Tasia og de andre barna på lekeplassen.

Det var en varm dag, en fredelig dag, en dag som de fleste andre her i Kiev, og akkurat som vi vil ha dem. Det eneste vi kunne ønske, er litt kjøligere, noe vi har fått oppfylt i dag, til overmål.

Endelig en heldag med Olia igjen!

I går fikk vi endelig med oss Olia hele dagen.

Etter morgentreningen min, kaffe og gloser på kaffestedet, var det frokost med (innkjøpt) pizza og (hjemmelaget) plov. Som vanlig var det nok til å holde gjennom dagen, og som vanlig fikk jeg lest noen sider i avisen og sett gjennom noen nyheter.

Deretter var det ut, ut i varmen. Irina og jeg gikk først, ut på lekeplassen like utenfor, der Tasia og vennene hennes allerede var og lekte. Etter en stund kom Olia, og så var det å sette seg på bussholdeplassen over gaten, for å vente på nummer 118. Det var ennå ganske tidlig, før to, så vi hadde utsikter til en heldag under Kievs varme augustsol. Mellom 30 og 35 grader er sånn man har det mange av jordens varme steder, Thailand, Spania, det er bare å sjekke selv. En nabo som pleier å reise til Thailand, sier det er rundt 35 grader der borte, og at det er så varmt at alt sopper opp, og folk holder seg inne. I hvert fall i det området han er.

Vi gikk i alle fall ut. Lørdag er for meg egentlig Hydropark, jeg vil helst dit, men jeg innretter meg etter min kjære familie, så det ble Berezniaky, på venstre bredd. Det er av stedene vi er det som er minst beskyttet av solen. Stranden ligger åpen, og det er høyst begrenset med trær og andre ting som gir skygge.

Jeg fikk lokket med meg Olia på en litt annen rute bort til stranden. Det er bare noen hundre meter, så graden av en annen rute er høyst begrenset, på baksiden, i stedet for på forsiden av blokkene. Jeg hadde en idé om at det skulle være mer skygge der.

Det var det. Og det var også en lekeplass, slik at vi med Irina ble oppholdt en liten time. Det var bare bra, for lekeplassen lå i skyggen, og det er strengt tatt fint å vente litt før vi blotter oss for solen på stranden. Irina fikk også litt leketrening, med noen litt eldre barn. Han ene gutten hadde et par lekepistoler moren ville ha inn da Irina kom, hun la dem i sekken sin, gutten var lydig og gav henne dem. Og for første gang i sitt liv brukte Irina den korrekte høflighetsfromen: mozjno mnje pistolet? – Kan jeg få pistolen?

Jeg forklarte glad det var første gang Irina hadde brukt denne vendingen, og det var kanskje rart for moren å høre min russisk som er akkurat nok til å avsløre at jeg nok ikke er herfra, og likvel snakke om hvor bra det er Irina nå snakker korrekt. Olia hadde stukket av for å kjøpe kaffe og is. Da hun kom tilbake, hadde hun leker også for Irina å låne bort. Olia kjøper leire, eller plastelin, som forbruksvare, og lar barna leke med den også utendørs. Mens barna lekte, satte Olia og jeg oss på en betongblokk lenger borte (alle benkene stod utsatt i solen), drakk kaffen og spiste isen.

På stranden var den ene babusjka til Varja, men ikke Varja selv. Det er ei jente Irina har fått god kontakt med, hun snakker alltid om Varja når vi kommer mot denne stranda. Varja er veldig snill med henne, og lar henne få låne baderingen sin. Til gjengjeld får Varja være med Irina og meg å leke, og bli kastet rundt i vannet på måter hun nok ikke er helt vant med. Bestemoren fortalte meg at Varja var med faren i dag, i byen.

Så Irina fikk bade selv. Olia hadde kjøpt badering til henne, den tredje, etter at vi har glemt igjen de to første. Denne tredje var i barnestørrelse, noe jeg nok vil mene ikke er riktig for et villdyr som Irina. Jeg pleier å kaste henne opp i luften med baderingen på. Med denne lille baderingen kom hun under vann da hun falt ned igjen, slik at det blir ubehagelig for henne. Med en stor badering, lander hun liksom på overflaten, og får bare skvulpet vann over hodet og ansiktet.

En hoven drittsekk kommer inn mot stranda i en diger båt. Olia går ut av seg selv i sånne situasjoner, og tar et ansvar som forbløffer meg. Det er selvfølgelig ikke riktig å drive inn i en svær strand mot en strand der mange bader, også barn, og Olia går rett i strupen på han j**n som sitter i båten, og spør om han ikke er riktig klok? Jeg prøver å få Olia fra det, det er ikke verdt det. Men da idioten snur, og skal ut igjen, skjønner jeg at det er helt riktig av Olia, og at vi alle på stranden burde hindret denne hjernetømte bleien å komme inn på stranden med båtn sin. Han snur, og kjører ut igjen, med motoren på. Olia leder an i å få barna vekk, og det er flere som nå skriker og hyler litt. En mann som svømmer skriker og skvetter vann på båten, tydelig sint, men det får bare båtføreren til å sette opp farten.

I siviliserte land ville sånne folk som dette blitt anmeldt. Men Ukraina er som det er, det er nytteløst å anmelde folk med penger. De er vant med å ta seg til rette, og slippe unna med det.

Vi kan ikke la det ødelegge dagen vår. Vi bader flere ganger. Kjøper is, øl, slikkepinne. Alt som hører med. Verten min i boden er tom for vekslepenger denne dagen, hvor herlig at det ennå finnes land i Europa man går tom for vekslepenger, la nå ikke alt være så forbasket korrekt og i orden hele tiden. Jeg løper tilbake med hundrelappen jeg hadde med, og finner 25 griven som ølet koster, og får det kjøpt. Irina leker ofte i sanden, det er ikke så mange barn å leke med for henne denne dagen. Men hun ser ikke ut til å være særlig brydd over det.

Når Olia er med, så er vi ikke så lenge på stranden som vi ellers pleier å være. Hun blir utålmodig først. Hun bader ikke så mye som oss andre, enda hun er gammel mestersvømmer og elsker vann, men hun ligger helst på stranden og leser eller bare slapper av. Etter en stund vil hun videre. Det er greit for oss også. Klokken nærmer seg seks, eller fem, hva vet vel jeg om hva klokken var? I hvert fall lanserer jeg planen om å ta buss til Livoberezjna, metrostasjonen, og så derfra reise videre til Universitetet (metrostoppet), hvorfra vi kan gå og spise på en bedre georgisk restaurant. Olia er helt med på det.

På veien er det litt trampoline og lekebiler for Irina, det hører med. Han som styrer med disse lekebilen og trampolinen, har gode inntekter i oss. Stort sett sitter han med nesa i mobiltelefonen. De sjeldne gangene noen vil ha tjenstene hans, våkner han opp, får betalingen, og forsvinner i mobilen igjen. Antagelig er det ikke han som eier verken trampolinen eller bilene, men han får noen slanter for å sitte der hele dagen, og passe på. Irina kommer borti gassen i en bil hun sitter i, og vi betaler en tier for at hun får trille litt.

Så er det videre på nye eventyr. Vi hopper på buss 108 langs veien til Levoberezjdna, metrostasjonen, og reiser 5 stopp til universitet, hvor vi går av for å spise på byens beste georgiske restaurant. Denne er det litt klasse over, den har en plakat med premie over å være topp ti i Kiev, i en viss kategor, og det er også typisk at når vi kommer, blir vi alltid spurt om vi har bestilt bord. Vi er ikke typene til å planlegge nok til å bestille bord på forhånd, vi pleier å se hvor dagen bringer oss, og det har vel ennå ikke hendt at vi har kommet til en restaurant der vi har blitt avvist, fordi det ikke er noen ledig plass. Heller ikke nå.

Irina er litt grinete, men hun får roet seg når maten kommer. Olia har tatt seg av bestillingen, en spennende kjøttrett og stekte poteter til meg, en slags suppe til seg selv og Irina. Irina spiser av potetene også. Og jeg spiser som vanlig alt sammen til slutt, alt som er igjen. Det er en praktrestaurant, men vi får likevel spist og drukket alle tre for rundt hundrelappen. Vi kan jo glede oss over at det er så billig, men vi kan også tenke en tanke til, og det er at det skyldes at lønningene er så lave her nede. Det er en urettferdig verden vi lever i, og vi er på toppen.

Når vi er i dette området, vil Irina alltid til Park Sjevtsjenko. Den kjenner hun igjen.

Høydepunkter av varme

Jeg leser i nyhetene at varmen vi opplever her i Kiev blir overgått i Europa lenger vest, der det i Italia har vært over 40 grader flere steder. Dette er unormalt, mens det her i Kiev er vanlig at det blir godt over 30 grader i august. Sånn husker jeg det hvert år. I dag morges var det 27 grader før klokken sju, noe som må kalles ganske spesielt, men en tordenbyge og litt kraftig regn gjorde at temperaturen var sunket til 24 da jeg gikk hjem fra Hydropark sånn litt over ni.

Gradestokken vi har der vi bor er plassert på balkongen, i solsteiken, så den er det ikke mye hjelp i. Jeg følger temperaturene på iPhone, der det pleier å stå 33 og 34 disse dagene, men de som bor her og følger andre målinger, snakker om 37 og 38. I alle fall er det varmere enn jeg setter pris på.

Etter at vi hadde vært hos tannlegen med meg torsdag, bar det rett over til venstre bredd og det som skulle være svalende bading. Buss nummer 118 kom med en gang, og Irina trakk oss med til venstre med en gang vi forlot bussen. Altså til Rusanivka, ikke Berezniaky, som jeg egentlig hadde tenkt. Årsaken var at hun hadde lyst på lekerommet i den liksomitalienske restauranten Pesto, det lekerommet har åpenbart gjort inntrykk på henne.

Resten kommer…

Tasia, 8 år

I går var det Tasias bursdag. Spenningen lå tykt utenpå henne fra onsdag kveld, det var tydelig store saker at hun skulle bli 8 år, og alt som skulle skje.

I Norge har vi kanskje endt opp litt i fellesskapets diktatur, med de veldige bursdagsselskapene som skal arrangeres for barna våre. Jeg vet ikke om det er andre land som har bursdagsfeiring som tema i leserbrev, og opphetede Facebook-diskusjoner, i tillegg til tema på foreldremøter i skole, og kanskje barnehage. Dette er en verden vi ennå ikke har nådd frem til, men som vi leser om med forundring.

Her i Kiev er bursdagsfeiringen mer demokratisk. Alle kan gjøre som de vil. Det er ingen forventinger jeg kjenner til, hverken når det gjelder gave, organisering, eller hvem som skal bli invitert.

Lille Tasia våknet til en pose med gaver inne på rommet sitt. Ingen av dem var pakket inn, og ingen av dem hadde noen merkelapper som kunne fortelle hvem de var fra. Dette var gavene hun skulle få gjennom dagen, og hun var storfornøyd.

Mama Tanja reiste også denne dagen tidlig på jobb, så hun var ikke med på starten av bursdagsfeiringen. Det var det babusjka som måtte ordne, som så mye av annet av barnepasset og barneoppdragelsen. Babusjka hadde kjøpt inn noen bursdagshatter, og en liten, rund sjokolade, hvorpå det ble satt 8 lys å blåse ut. Det gjorde Tasia to ganger, først helt tidlig, så en gang til, etter at hun og lille Irina hadde badet, og det var på tide å spise kaken.

Barnebursdagsselskapet foregikk ute på lekeplassen. Det syntes jeg var fantastisk, jeg som overfor Olia kanskje må forsvare den norske bursdagstradisjonen når det gjelder vår lille Irina, her var det bare å samle alle barna på lekeplassen de alltid er. Det var dermed ingenting å vaske og styre og ordne, hjemme. Jeg vet ikke hva babusjka hadde kjøpt inn, men gjetter på det var et eller annet barnevennlig når det gjelder mat og drikke, og kanskje noen enkle leker. I alle fall så jeg henne, med alle ungene tett rundt seg, da vi var på vei til tannlegen.

Tasia, bursdagsbarnet, hadde på seg en rosa kjole, og var tydelig helt inne i dagen og i situasjonen, helt tydelig at det ble det spesielle hun hadde sett for seg. Interessant for norske forhold, er kanskje også at da vi oppe på kjøkkenet hvor mange som skulle komme, så hadde ikke Tasia noe svar, hun gjettet på ni. Ut i fra det jeg kunne se, var det færre. Og jeg kan ikke forestille meg at noen hadde med gaver.

Bursdager har som andre feiringer med forventninger å gjøre. Kanskje har vi i Norge skrudd forventningene unødvendig høyt, slik at det blir for mye som skal til for at barna våre blir fornøyd. Så vidt jeg har begrep om, er det ikke alle som henger med i bursdagsfeiringene våre, og det gjelder særlig innvandrerbarn og barn fra mindre velstående foreldre. Dette er ikke en blogg for sosial kritikk, og heller ikke en politisk blogg, dette er bare en observasjon jeg gjør. Men en kone fra Ukraina, ser jeg tingene utenfra på en måte jeg ellers ikke ville gjort.

Lille Tasia hadde i alle fall en bursdag hvor følelsene hele dagen gikk utenpå henne, hvor hun var svært mottagelig for spøker og spørsmål om hun var 7 eller 8 år, og hva det egentlig var med denne dagen. Vår lille Irina, på snart tre, var ellevill hun også, og hoppet opp og ned med hendene i været, slik hun har for vane, bursdager eller ikke.

Om kvelden var det pizza, og litt søtsaker mama Tanja hadde kjøpt med på vei hjem. Olia, Irina og jeg hadde vært på utflukt, og sørget for å komme hjem til den store festen. Så veldig stor var heller ikke denne, vi satt nå på det samme bordet med de samme klærne, og spiste pizza vi hadde bestilt fra restauranten Mafia, slik vi har gjort også dager det ikke er bursdag. Men Tasia fikk følelsen at alt var for henne, og det er vel kanskje nettopp det som er hensikten med en bursdag?

Svette hos tannlegen

Med temperaturer flørtende med 35 grader celsius er tanken om å svette alltid nærliggende. Et tannlegebesøk for å fjerne tannstein og misfarging kan bringe frem de samme tanker.

Jeg vet ikke om jeg har vært hos tannlege i Norge siden jeg traff Olia i 2009. Besøk hos tannlege har blitt regelmessig her nede, og jeg har vel skrevet om det hvert eneste år, vil jeg tro.

For interesserte med fortrolige russiskkyndige er det ingenting å nøle etter, synes jeg. Man får den samme behandlingen som i Norge, for en brøkdel av prisen. Kanskje er utstyret enda mer hypermoderne i Norge, hva vet jeg, som ikke har vært der hos tannlege, men man er jo ikke så mye interessert i nyest mulig utstyr, som i å få ordnet tennene.

I det siste har jeg vært godt fornøyd. Det tar opp mot en time, koster en hundrelapp, men så er også tannsteinen fjernet, og tennene hvite og fine. De går alltid rett på sak, aldri noe røntgenfotografi eller noe sånt, og bare sjelden undersøker de for hull, men jeg har jo ikke hatt noen hull, og heller ikke noen smerter i tennene alle de år.

Tannlegen vi brukte i går ligger like ved der vi bor. Olia stakk innom, da vi passerte ved en tilfeldighet, og fikk bestilt time, uken etter, altså 3. august. Jeg har hatt mange ubehagelige møter med tannleger, ikke så mye på grunn av tannlegene, som på grunn av tennene mine, men jeg vet det er noe jeg må gjennom, og stiller opp.

Til min store glede hadde de aircondition hos denne tannlegen, og det gjorde vel nesten at det var vel så behagelig å være inne hos henne, som å være ute i varmen. Jeg tror kanskje det må skyldes de har forbedret kjemikalene de skyller med, for det å fjerne tannstein er langt mindre ubehagelig enn jeg husker det. Selv for få år siden, hadde jeg bedøvelse. Det er en av de tingene Olia og jeg spøker med, den mannlige tannlegen satte bedøvelse hos meg, uten spørsmål, mens hun gikk gjennom en mer smertefull behandling, uten bedøvelse, og også uten spørsmål. Så denne tannlegen skjønte nok at menn tåler mindre smerte enn kvinner, i hvert fall tåler jeg mindre enn Olia.

Men i går gikk det altså greit. Tennene mine er heller ikke så ille som de en gang har vært, mengden tannstein og misfarging mer moderat. Olia og lille Irina satt inne og ventet, mens jeg ble behandlet. Tannlegen benyttet også anledningen til en kjapp titt på tennene til Irina, og komme med en vurdering at det nok var sjanser for at hun ville ende opp med tannregulering, noe alle i min slekt har hatt, mens slekten til Olia har hatt mindre av oss.

Det er spesielt å høre samtalen gå på russisk, over mitt hode, og mens jeg sitter med tannlegeinstrumentene i munnen. Særlig gjelder det når samtalen kommer inn på Norge, og Olia kommer med uttalelser jeg nok skulle ønske å korrigere, men hvor jeg altså er ute av stand til å få sagt noe. De diskuterer historie, situasjonen i dagens Ukraina, de er uenige når det gjelder Krim, men finner ellers lett en tone til å holde samtalen i gang, og til å snakke på en måte som gjør at de stort sett nikker og er enige med hverandre.

Interessant, for meg som nå er del av to kulturer, er å se hvordan de bedømmer historien og politiske konflikter. Vi i Norge har en tendens til å ende opp med å konkludere med demokrati, toleranse og mangfold, det er ord som raskt kommer opp i samtalen, og som blir brukt til å vurdere hvor egnede ulike nåtidige og historiske politiske systemer har vært. Her borte er de tilsvarende ordene som kommer opp, og alltid ender opp med å være et vurderingskriterium, villigheten til å arbeide og graden av (ut)dannelse. Det stikker dypt i kulturen her at man må arbeide for tilværelsen, og det er stor forakt for de som ikke gjør det. Og så må man ha dannelse, et ord som nesten har blitt et fyord i Norge, og som dagens unge generasjon hos oss, knapt har hørt om. På russisk heter det obrazovanie, et ord som vel helst betyr utdannelse, men som i stor utstrekning blir brukt slik vi tidligere brukte vårt dannelse. Så for dem, er problemene i Ukraina ikke så mye at det er manglende demokrati, lite toleranse og dårlig med mangfold, men at folk ikke vil arbeide og at de mangler dannelse.

Det sitter jeg der i tannlegestolen, og hører og tenker over. Jeg svetter ikke, for det er god aircondition og en behagelig temperatur, og tannbehandlingen blir gjort av vante hender og med godt utstyr. Det er så greit, at til neste år trenger jeg ikke en gang å grue meg. Selv i 35 graders varme er det ikke noe svette hos tannlegen.