Nye ting for første gang med Irina

Jeg var ikke borte mer enn fem dager, onsdag til mandag, men savnet etter mitt lille barn, Irina, var enormt, og på disse få dagene strakte hun seg nok enda noen millimeter opp i luften, og lærte seg enda noen nye ting.

Sin første ordentlige telefonsamtale hadde hun på torsdag. Det var jeg som satt på Oslo S, et av de ensomste stedene på jorden, for meg en eneste stor ventehall. Jeg hadde vært på møte tidlig på dagen, tilbrakt ettermiddagen i området mellom festningen og Aker brygge, og så vært på en ganske kort boklansering tidlig på kvelden. Nå var det et par timer til toget skulle gå, eller et par timer til jeg fikk tilgang på sovekupeen min, og jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å spise gamle skiver med syltetøy, og å vente.

Så ringte telefonen. Det var min kones telefon og nummer, men det var mitt lille barn jeg hørte. Og hun var superivrig, snakket utelukkende i de høyere toneleier, og fortalte bare det aller, aller viktigste. Det var fly, og de skulle til Kiev, og så var det snegler, hva som var med dem, var ikke så viktig. Flere ganger tilkalte hun meg med navn, og alltid to ganger, papa, papa, og hun ville ikke for noen pris i verden gi fra seg telefonen, så kona fikk snakke.

Det er herlig så tingene for barn er så viktige. Det var frisk luft for meg, der på sentralbanestasjonen, å høre stemmen til mitt barn, og sånn at det ikke kunne være tvil om at hun opprettholdt en samtale. Den var primitiv, men den var over telefon, og den varte flere minutter.

Deretter var jeg utilgjengelig i fjellet til jeg kom tilbake, og hjem. Lille Irina var med og hentet meg. Hun løp rundt omkring, ellevill og glad, men uten å vite helt hva hun skulle gjøre.

Hjemme ventet konemor i pen kjole og med plov. Middagen var på terrassen, den hun har laget, og i trappene, der hun også har vært arkitekten. Det var koselig, etter dagene på fjellet med familien langt unna.

Så strekker lille Irina på snart tre år hånden ut, pozdravljaiu, sier hun, og tar meg i hånden. Det betyr «gratulerer».