Bombe i Kiev, bursdag i morgen og avreise tirsdag

Jeg legger denne posten til lørdag kveld. Jeg liker ikke å ha to poster samme dag. Den er altså skrevet søndag formiddag, men det er ikke noe i veien for at den kunne vært skrevet lørdag heller. I dag, søndag, er plassen for en bloggpost viet turen lille Irina og jeg hadde til Veda-fjellet her i Sandnes.

*

Det er en tid med sterke inntrykk for oss her i vår lille familie på Ganddal. Vi skal være en del fra hverandre denne høsten, noe som kanskje gjør tiden vi er sammen, mer intens. Vår lille Irina gjør fabelaktige fremspring, synes vi, som vel de fleste foreldre synes om sine barn. Hun snakker, turner, og er full av bevegelse og energi i møte med en verden hun lærer stadig mer av. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev. Det går tre uker før jeg kan følge etter.

Denne uken var det en ny bombe som ble sprengt i Kiev. På ny var det en bilbombe, med en drept, målet for bomben, og som vanlig er det bare å se bort fra at gjerningsmannen blir tatt. Denne gangen var det midt i sentrum av Kiev, et sted vi selvsagt kjenner veldig godt, og så nær der vi bor, at babusjka kan fortelle hun kjente benken hun satt på riste da det smalt. Det er forferdelig ubehagelig. Kiev er en trygg by, man blir ikke blandet opp i noe om man ikke selv oppsøker de farlige situasjonene, eller er aktiv politisk og økonomisk med farlige meninger og i farlige miljøer, oss vanlige folk har lite å frykte. Men herre min hatt, man skal ikke late som bilbomber i ens hjemby er normalt og akseptabelt.

Siden Maidan i 2013-14 har det vært flere slike bilbomber og andre attentat. I perioden før, under Janukovitsj, var det ingen. Regimeskiftet har gjort Ukraina mer voldelig, mer splittet, farligere og fattigere. Ikke en kjeft i Europa ytret noe om dette da det stod på, i det som for oss liksom var solskinnsdager, nå skulle Ukraina endelig bort fra «den russiske innflytelsen» og bli et «velfungerende, vestvendt demokrati». Slik har det ikke gått, og hadde man den gang visst det minste om Ukraina og de folkene som overtok makten, så hadde man visst hva som ville komme. Men det ser ikke ut som vestlige land med EU og USA og NATO ser ut til at de mener man skal vente at de vet noe om landene de går inn i, og sørger for regimeskift i.

Det har svekket min tillit til det demokratiske systemet vi er en del av. I morgen er det valg, ingen partier ønsket en annen norsk politikk i Ukraina, uenigheten i Afghanistan, Libya, Syria og Irak er hårfin, alle partier med innflytelse støtter NATO og norsk, militær opprustning. Det er ingen partier, ingen politikere og ingen medier som sier det er nok nå, vår politikk etter den kalde krigen har vært ganske mislykket. Verden er blitt mer utrygg, folk har fått det verre, vi har visst for lite, og gjort galt. I stedet er det å kjøre på med mer av det samme. Assad, i Syria, må kastes, slik Ghadaffi og Saddam Hussein er kastet før ham. Og Janukovitsj i Ukraina er kastet, landet jeg kjenner, og der kastingen av ham og den vestlige støtten til den nye supernasjonalistiske politiske hverdagen i Ukraina, den er helt vill.

Sånt gjør meg bare deprimert. Vi skal holde ut bilbomber og attentat i byen vår, også mens vi er der, og i det vi reiser. Vi lever med at folk snakker drit om den russiske befolkningen i Ukraina, den vi identifiserer oss med, og vi er i motsetning til andre ukrainere fritatt med norske midler fra den økonomiske hverdagen. Vi har det som konger der nede.

Vår lille Irina snakker om Kiev hele tiden. Sommeren der nede gjorde et enormt inntrykk. Det er eventyr for henne, et eventyr Norge og hverdagen her ikke kan matche. I dag har hun sett film på YouTube om den lille taubanen de har, funikolor, som de kaller den. Den tok vi en del i sommer, og på toppen er det en lekeplass med trampoline. På et tidspunkt var den stengt for reparasjon, og siden har det vært et tema for oss om den nå virker, eller om den ennå er stengt. På tirsdag vil de se det.

Jeg kommer til å savne dem noe aldeles fryktelig, selv om jeg kommer til å reise både til Oslo og til Vilnius mens de er der nede. Jeg hadde aldri forestilt meg det gikk an å bli så knyttet til noen, som jeg blitt til mitt barn, og også til min kone.

Her kommer hun med en drue til meg, det får være nok blogging. Det er søndag, og tid for noe Norge og ikke Kiev kan by på; nemlig en ordentlig søndagstur i godt norsk, fuktig terreng.