Til Kiev, uten meg

Så sendte jeg dem av gårde til Kiev. Vi kjørte sammen til flyplassen, mor, far og barn. Lille Irina ellevill i baksetet. Hun fortalte oss når vi kjørte inn i tunnel, og så en til. Hun fortalte oss når hun så fly. På kortidssparkeringen på Sola forlot de bilen, ikke jeg.

Det blir tre uker til jeg ser dem igjen. Jeg vet på forhånd at jeg kommer til å gå på veggene, og savne dem så det ikke er til å holde ut. Men sånn er det. De vil ha det bra der nede, mens jeg er på andre reiser. Og ingenting betyr mer for meg enn at Irina har en bra barndom.

I dag har jeg fulgt med på Word cup i sjakk, der mine spillere, alle de som kan russisk, gjør det bra, og favoritten min Ivantsjuk vant et flott parti mot hollenderen Giri. Den nye og fremadstormende russeren, Fedoseev, vant også, mot israeleren Rodstein. Både Giri og Rodstein er utflyttede russere, og snakker russisk, så det er greie folk, de også.

På ettermiddagen løp jeg ut til mor, for en bedre middag og lit vin og behag. Hun skal kjøre meg til flyplassen i morgen tidlig, jeg skal til Oslo. Den samme reisen Olia og Irina gjorde i dag, med det første flyet. Deretter bar det til Frankfurt, og videre til Kiev. Antagelig er de i ferd med boardingen nettopp i det jeg skriver disse linjene, flyet fra Frankfurt pleier å gå i ti-tiden. De vil være i Kiev litt over midnatt. De har ringt og snakket med mor, mens jeg var ute og løp. Da hadde det kommet vel frem til Oslo, og satt og ventet på flyet videre.

Jeg savner dem kolossalt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s