500 års jubileum for reformasjonen!

I dag er det 500 år siden den tidligere munken og daværende teologen, Martin Luther (1483-1546), postet sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det skulle siden stå som starten på en helt ny kirkebevegelse, den tredje største i kristendommen, den protestantiske. Den har hatt en enorm betydning disse 500 årene, også for oss i Norge, men i dag blir denne delen av historien vår litt tonet ned, og markeringen av 500-års jubileet blir forbigått litt i det stille.

I en veldig travel tid vil jeg likevel ta meg tid til å skrive en liten post, selv om jeg ikke har tid til å få forberede den skikkelig, og sjekke kildene og litteraturen. For meg er historien det som gjør oss til det vi er, og meg til det jeg er, og da spiller kristendommen og den protestantiske kirken en viktig rolle i århundrende frem til  idag. Den norske stat og det norske samfunnet ønsker å bygge en annen identitet, der linjene heller trekkes tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjon, hvor idealene skal være frihet, demokrati og rasjonalitet, og det religiøse skal tones ned. Religion er en rettighet, mer enn en overbevisning, så vi tar trosfrihet som en selvfølge, men har kanskje litt problemer med de som faktisk vil følge den religionen de tror på. Derfor blir grunnlovsjubileet i 1814 omfattende markert, det har alle ingredienser for hvordan Norge som stat vil at vi skal oppfatte oss selv, mens jubileet for reformasjonen vi har og i år, blir tonet helt ned.

For Martin Luther var religion dødsens alvor. Han var veldig aktiv som skribent, så vi har mange primærkilder for hvordan han tenkte og argumenterte. Han legger selv stor vekt på en reise han hadde sommeren 1505, der han på vei hjem er nær ved å bli truffet av lynet, og skriker ut at om han slipper unna dette i live, så skal han bli munk. Det blir han, i en Augustinsk orden, og som i så mange munkeordner gir han der avkall på de jordiske og sanselige gleder og nytelser, for å hengi seg til et liv i Gud. For Luther er ikke dette noen redning, han lever et liv i store kvaler, og finner ikke den roen i Kristus mange norske kirker og trossamfunn i dag legger frem som en letthet og selvfølge. Luther forlater munkeordenen, og blir katolsk prest. For uinnvidde, så betyr dette fortsatt seksuell avholdenhet, den slags jordiske gleder er ennå ikke i dag tillatt for katolske prester. Men det er en digresjon.

Dette er alt sammen på begynnelsen av 1500-tallet, naturlig nok, den tiden renessansen blomstret i Italia, og kunstnere som Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rafaello og utallige andre serverte verden noen av de aller største kunstskattene i historien. Alt dette kostet imidlertid penger, og pengekilden var enten rike – og kanskje litt tvilsomme – italienske familier (Medici i Firenze, Borgia, m. fl), og fra den katolske kirken. Den katolske kirken med paven i Roma kontrollerte hele den vestlige kristenenheten, mens østkirken lå ganske nede med patriarken i Konstaninopel nå under det de ser på som ottomansk okkupasjon, og ingen andre ortodokse kirker i nærheten av å være noen betydelig maktfaktor. Den katolske kirke var avsindig rik, om det går an å bruke et slikt uvitenskaplig uttrykk, men den søkte som så andre mange rike bare etter å bli enda rikere. De kristne betalte tiende, en tidel av inntekten til kirken, men det var mange andre måter å drive inn mer på, deriblant disse avlatsbrevene og syndforlatelse, der man betalte penger for at en selv eller ens venner og slektninger skulle få kortet ned pinen i skjærsilden, og komme til Himmelen.

Jeg liker alltid godt å poengtere at kirken de skulle bygge og som fikk det til å renne over for Luther, var St. Peters kirken i Roma. Det er ganske utvilsomt verdens mest berømte kirke, det er også verdens største, en av de vakreste og rikest dekorerte, og det er kirken til selveste Paven. Italias aller største kunstnere har dekorert den og levert kunstskatter til den, den overgår det meste, og er en turistattraksjon uten sidestykke når det kommer til kirker. Men det kostet penger å bygge den, og pengene måtte tas fra et sted. Derfor red kirkens utsendinger også rundt i det tyskspråklige området, og forsøkte i det som med rene ord må sies å være å skremme folk til å betale penger til dem.

Det var dette Martin Luther ikke kunne tåle. Og derfor er han en helt, i vår del av verden, der vi har tatt til oss hans versjon av kristendommen. Det passer også godt inn i det vi vil skal være norsk tradison og måte å tenke på. Han lytter ikke til autoritetene, den katolske kirke og Paven, men han tenker selv, og leser i Bibelen. Han ser til sin egen fornuft, heller enn til det som skal være den rette lære. Og han kan ikke med sin fornuft og leseevne finne noe som helst i Bibelen, som forsvarer dette med avlatsbrev. Han finner heller ikke noe om skjærsild. Alt dette er den katolske kirkes oppfinnelser, og Luther går vel også ganske langt i å mene at det er oppfinnelser gjort for å berike seg selv. Disse avlatsbrevene og skjærsilden har ingen annen hensikt, enn å skremme folk til å betale mer penger inn til kirken, slik at kirken blir rikere og mektigere, og de folkene som styrer kirken også blir rikere og mektigere.

I Bibelen er det ikke ett ord om at penger kan kjøpe frelse. De gangene det står om penger, står det snarere det motsatte, at penger er en forbannelse, og heller kan være en hindring for frelsen. Få får vel hodet sitt rundt det som står at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye, enn for en nyrik å komme til Himmelen. Nyrike, kristne nordmenn får vel hengi seg til den postmoderne lesningen av alt mulig, der enhver tolkning er lov, og man selv kan velge ut hvilke deler av en tekst eller en historie man vi hente frem og bruke. I min verden er det slik at kirken og kristendommen gjennom historien har sluttet å bry seg så mye med vanskelighetene og selvmotsigelsene i Bibelen, og heller går til de tekststedene som er lette og oppbyggelige. Kanskje er det til og med et fremskritt, for tidligere førte ulike tolkinger av troen til drap og kriger, det gjør det heldigvis ikke så ofte lenger. Man skal en stund tilbake i historien før kristne har kriget mot hverandre, og i troens navn. Den slags var det rikelig av i århundrene etter Martin Luther, men det har jeg ikke tid til å komme inn på i en post som i kjent stil blir litt for lang.

Anyway, det jeg ville frem til, er at Luther finner i Bibelen at Jesus sier han kan frelse gjennom troen. I Luthers verden, – eller kanskje, mer nøyaktig: i vår verden når vi tolker ham, så er dette døden for den katolske kirke, for hvis Jesus frelser gjennom tro alene, så mister den katolske kirke betydelige deler av sin funksjon. Det er i alle fall ingen grunn til at den kan kreve inn penger av folk, for å øke deres sjanser til rask frelse, og det er heller ingen grunn til at de skal kreve skrifte og syndforlatelse, alt dette er for Luther og de senere protestantene en personlig sak mellom den kristne og Gud, der Jesus Kristus gir frelsen for alle de som tror på ham. Jeg vet Luther sammenligner det med en ekteskapspakt, alt man trenger å gjøre for å bli gift er å si ja på spørsmålet om man vil ha den som står ved siden av til ekte, og slik er det også med Jesus. Man trenger bare å si ja, man trenger bare å tro, så kommer alt det andre av seg selv.

Det er – delvis – dette de 95 testene Luther henger opp på kirkedøren handler om. Det må dog sies at dette er i 1517, tidlig i reformasjonen og i Luthers utvikling, mange av tankene er langt fra ferdigtenkt, og mange av de 95 tesene er temmelig sikkert teologiske spissfindigheter, vanskelig å forstå noe av for annet enn spesialister. De rettet seg heller ikke til folket, noe Luther senere gjorde, men til kirken og dens lærde. Det ser man av noe så enkelt som at tesene var skrevet på latin, vanlige folk kunne ikke lese dem. Det er senere i livet Luther begynner å skrive omfattende på folkespråket, og på tysk. Ennå, i 1517, kan det veldig godt være (og det er til og med sannsynlig) at han helst ville prøve å endre den katolske kirke innenfra. Han var jo selv prest i den, han var en del av systemet.

Resten er altså historie. Luther satte i gang krefter han ikke var i nærheten av å kontrollere. Kortversjonen er at den katolske kirken og makten forsøker å tvinge Luther til taushet, og til å trekke tilbake sin vranglære, men Luther har i den minste den fordel at trusselen om Helvete og forbannelse ikke biter på ham, for han er jo overbevist om at ingen mennesker har krefter til å frelse eller forbanne, den evnen ligger hos Jesus, og Luther tror på ham. Den nylig oppfunnede boktrykkerkunsten gjør at Luthers tanker får rask spredning, og den katolske kirker finner at dette er en reell trussel, og at det ikke finnes noen enkel måte å slå den ned på. Raskt kommer det også avskygninger av Luthers alternative kristentro, alternativ til den katolske, og en rekke, nye teologiske spørsmål dukker opp, og blir dødsens viktige. Kriger blir utkjempet, grenser blir endret, den katolske kirke blir reformert, den protestantiske kirke oppstår, og vi ender opp med et Europa der nordvest er protestantisk, øst er ortodoks, og sørvest er katolsk. Så er det noen unntak og spesielle tilfeller, som kalvinistene og den anglosaksiske kirke, men de store skillene mellom nord (protestantisk) og sør (katolsk), og øst (ortodoks) og vest (katolsk/protestantisk) holder ganske greit.

Og det er rikelig med teorier og argumenter og diskusjoner om hva dette her har ført til, om det er noe med den protestantiske mentaliteten, som har ført til at nordeuropa er som det er, mens det katolske søreuropa er annerledes. Det var noe av dette posten også skulle handle om, om hvordan pietisme og arbeidsvilje liksom skal kjennetegne protestantene, og hva det gjør med identiteten vår at vi har en religion der tro alene gir frelse, slike spørsmål, men jeg hadde liten tid da jeg begynte på posten, og nå er den tiden ute.

Gass hos Lyse?

Jeg har vært utsatt for en del dårlig kundebehandling opp gjennom årene, og jeg har skrevet om det også, men jeg har aldri opplevd noe lignende som høstens føljetong med LyseAS, der jeg ikke engang er kunde. Likevel har jeg fått gjentatte regninger og påminnelser om gass, til en annen adresse enn der jeg bor, og bestilt til et tidspunkt da jeg var på sommerferie i Kiev. Tross gjentatte påminnelser fra meg om at dette er feil, gir de seg ikke, og nå har jeg fått inkasso med betalingsfrist 31. oktober.

Jeg synes det er kriminelt. Det er en annen som har bestilt gass i mitt navn, og Lyse sender regningen til meg og krever at jeg skal ordne opp. Beløpet er bagatellmessig, noen hundrelapper, men sånn man bare kan betale i farten, for alle er jo nødt til å bruke Lyse til nettleisen for strøm, så det var bare det at jeg leste regningen nøye, og så at det var for gass. Det har vi ikke, og har aldri hatt.

Jeg tok kontakt med Lyse kundesenter, som startet i ny, moderne service tradisjon, å anklage meg for ikke å ha lest av «måleren», og at det «derfor skyldtes beløpet kunne være feil». Dette var på chat, før de skjønte at det nok kanskje var de som hadde gjort noe feil. Jeg bor på Ganddal, i Sandnes kommune, dette var gass til en husstand på Klepp, og den var altså bestilt – om det var 7. eller 9. juli – i alle fall et tidspunkt jeg var trygt plassert på ferie i Kiev.

Men der på chaten greide de ikke å ordne opp i dette, og «henviste meg videre». Jeg er av den bestemte oppfatning at det ikke er jeg som skal ordne opp når Lyse har latt noen registrere gass i falskt navn, og jeg har ikke noe mer med det enn at dette navnet var mitt.

I et sivilisert land som Norge burde det være lover og regler for når man kan kreve regning av folk, og attpåtil sende den inn til inkasso. Man burde i det minste fra utsenders side være sikker på at regningen sendes til rette vedkommende, særlig når den som sender er en stor og ressurssterk bedrift som Lyse.

Hver gang jeg har fått regninger og påminnelser, har jeg kontaktet dem igjen. Lyse er en moderne «servicebedrift», så nettsidene deres er fulle av «kundeinformasjon», men det er helt umulig å komme i kontakt med dem. Alternativene er chat, eller sosiale medier som Facebook eller Twitter. Chaten har jeg dårlig erfaring med, der klarer de ikke å ordne opp (antagelig fordi at de som jobber i chaten ikke har noe med bedriften å gjøre, og bare er dårlig betalte deltidsansatte uten ansvar, rettigheter og fullmakter).

Jeg har siden prøvd Twitter, der det ender opp med det samme, jeg må «ringe» for å «ordne opp». Det lengste de har strukket seg, er til «om de kan ringe meg». Det var en Twitter-melding, der jeg også involverte Stavanger Aftenblad. Det gjorde dem engstelige nok til å «ville kontakte meg», men «ikke å ordne opp i saken». Tidspunktet var jo også dårlig, for min del, for jeg sendte meldingen til dem da jeg satt på Flyplassen i Riga, på vei til Kiev, for to og en halv uke i utlandet. Da er jeg ikke interessert i å bli oppringt av Lyse.

Og så er det altså ikke min oppgave. Det er en eller annen som har bestilt gass til en bolig i Klepp, og så er mitt navn og min adresse og mitt telefonnummer lagt inn, og så holder Lyse meg ansvarlig.

I gode gamle dager kunne man sende en epost, og gi beskjed, og dermed også ha juridisk dokumentasjon for at man «bestrider kravet» om det skulle gå til forliksrådet og retten, om Lyse ikke vil gi seg fra å kreve pengene fra meg. Det er latterlig å snakke om rettsvesenet, selvfølgelig, men det er der sånne saker havner, og det er der jeg har fått svar fra Forbrukerombudet at de vil hjelpe meg, om det skulle bli noen problemer, der. Forbrukerombudet kan jo ikke vite at min versjon av saken er den riktige, så de må uttrykke seg forsiktig. Men det gjør jo at man føler seg ganske hjelpeløs som vanlig samfunnsborger.

For hvor skal man henvende seg? Lyse har ingen epost, for å skrive til dem må man være logget inn, og jeg har ikke noe brukernavn og passord jeg kjenner til, jeg er kunde hos dem minst mulig, betaler bare nettleie for strøm der, fordi jeg ikke har noe valg. Men jeg kan ikke sende dem et vanlig brev, og få vanlig svar. Det er å ringe rundt omkring, bli henvist videre, de må liksom «undersøke hva som har skjedd».

Det er Lyse sin oppgave å finne ut hva som har skjedd. Jeg aner ikke hva som har skjedd, har ikke noe med det, har ikke gass i mitt hus og har ingen hus utenom det jeg bor i, dette har ingenting med meg å gjøre. Er det sånn, hos Lyse, at det bare er å skrive inn et navn og en adresse og telefonnummer når man bestiller gass, eller strøm, og så er det denne personen som får regningen og problemene? Må man ikke ha en underskrift, eller en identitetsbekreftelse, eller noe som helst?

Tror noen det hjelper å skrive denne posten, og sende den til Lyse AS så godt man kan? Som lenke på Twitter? Og er det noen som kjenner til rettighetene man har som vanlig borger, når man blir utsatt for sånt som dette her? Jeg trodde Norge var et av de tryggeste landene å leve, og at individets rettigheter er ivaretatt bedre her enn omtrent noen andre land i verden. Vi er landet som har gitt ordet «ombud» og «ombudsmann» som fremmedord, vi har «kunden har alltid rett» langt fremme i bevisstheten, vi er en rettsstat og har rettssikkerhet og forbrukerrettigheter.

Men det er altså slik at man kan reise på ferie, og komme hjem til regninger for noe andre har bestilt i ditt navn, og uten at den som sender ut disse regningene lar seg kontakte eller gidder gjøre noe med det – annet enn å sende til inkasso. Jeg er rystet.

I morgen ringer kona dem, og skal skylle over dem med litt øst-europeisk temperament. Kanskje det hjelper. Uansett skal Lyse vite at jeg aldri kommer til å betale, selvfølgelig, og at hvis de vil ha pengene sine, så må finne ut hvem som egentlig har bestilt gassen.

 

Alle sammen sammen igjen!

Så er vi på ny samlet, Olia, Ira og jeg, vår lille familie på tre. Alt gikk bra på flyreisen hjem, jeg i en grytidlig taxi, så Athen – Milano – Köbenhavn – Stavanger, de Kiev – München – Oslo – Stavanger, enda et hakk tidligere. På flyplassen hentet min søster Tone meg, riktig denne gangen, og kjørte meg hjem for et par timers tid, før jeg reiste til flyplassen på ny, for å hente Olia og Irina. Det ble et rørende øyeblikk, sterkere enn jeg hadde tenkt, selv om jeg hadde tenkt meg det sterkt.

Det var intenst og kjekt å være i Athen. Temperaturen lå på rundt 25 grader, heller litt over enn under, og jeg hadde allerede glemt hvor behagelig det er med gode sommertemperaturer. Jeg hadde også glemt hvor godt det er å bade i ordentlig hav, varmt og klart, i stedet for kalde jærstrender, eller det skitne elvevannet i Dnjepr. Jeg er antikk historiker, hovedfag der, og å komme tilbake til Athen har sin virkning også med tanke på dette. Det er en stund siden jeg har vært i slike historiske byer, alt går til Kiev de siste årene, og selv om dette er en by jeg er blitt veldig glad i, så ble jeg med Athen minnet om at det er byer jeg går glipp av ved stadig å reise til Kiev. Maten og vinen ved utallige små, koselige restauranter er også virkelig å skryte av, og det er mat og kultur man føler er virkelig gresk, mens i Kiev er restaurantkulturen litt importert, om enn maten som serveres kanskje er tradisjonell.

Jeg skulle gjerne blitt i Athen en dag ekstra, eller mer, om det var mulig, men å reise hjem og se familien igjen, vil alltid være bedre enn alt.

Klokken to kom jeg hjem natt til søndag, klokken fem våknet jeg som vanlig av meg selv, pusset tennene, gjorde mitt toalett, og pakket sammen resten av kofferten. Turen til flyplassen eller flyplassen selv bød ikke på noen uhell, denne dagen, det var bare det vanlige styret med å sjekke inn, og å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen.

Hele tiden var jeg spent på om Irina og Olia kom seg med sitt fly. Det sitter litt i, at de ikke klarte det tilbake i 2015. Så da det kom inn melding på Skype om at de var med bokseren og politikeren Klitsjko på flyplassen i München, så var jeg vel så glad over at de kom seg med flyet, som at de var i nærheten av denne kjendisen. Vi fikk utvekslet et par meldinger, særlig da jeg satt ved flyplassen i Köbenhavn, de i Oslo. Lille Irina sov da, noe som var veldig godt.

Jeg har fått nok av flyvning og flyplasser for en stund. Flyet mitt videre var forsinket med en halv time, noe som ikke bød på noen problemer. Hjemme var jeg for trøtt til å få gjort noe særlig, noe som gjorde at jeg ikke fikk ordnet og vasket huset til kona kom hjem. Dessuten fant jeg ikke fjernkontrollen til varmepumpen, så jeg fikk ikke satt på varmen. Huset var kaldt som temperaturen ute. Jeg tenkte kanskje det var Olia som hadde ryddet den, og lagt den et sted, men det viste seg at det var jeg som har gjort det. Varmepumpen var av for sommerhalvåret, og jeg hadde lagt den i et skap, siden lille Irina kunne bli fristet av den. Ganske unødvendig, siden den henger så høyt at hun ikke rekker opp.

Så var tiden kommet til at jeg kunne sette meg i bilen, og kjøre ut i mørket til flyplassen på Sola. Klokken var litt over 1800, høst var i ferd med å gå over til vinter. Langs veien var veiarbeid som gjorde det litt vanskelig å kjøre, og at det tok litt lenger tid. Da jeg kom frem, fikk jeg først melding, så telefon, om hvor jeg var. Da var det kjekt å si jeg var på flyplassen, på vei.

Og det var så godt å se dem igjen. Min kone er så pen og god, og til så stor hjelp på alle mulige måter, og vår lille Irina er fantastisk, hun har utvidet virkeligheten min, hva jeg trodde var mulig. Hun er glad for å se meg, og løper rundt, klarer ikke å slutte å le og å smile. Og så snakker hun så godt, fulle setninger på russisk, atskillig bedre uttale enn jeg, tydelig som et par. Nå skal hun også lære norsk, skikkelig, og snakke det på samme måte, veksle som ingenting.

Olia tar det med stor ro at hun vil få mye å gjøre når hun kommer hjem. Hun er opptatt av et fotballag eller annet lag hun var på flyet med, snakker mye om det. Hjemme går hun straks i gang med å rydde, for å gjøre det lettere å finne fjernkontrollen til varmepumpen. Det kunne jo være vi hadde lagt den et sted, bare sånn uten videre. Det ville vært typisk oss. Irina blir også straks glad i huset vårt. «Garasje», sier hun først, så «hus», begge deler på russisk. Inne løper hun rundt, og prøver alle lekene sine, sånn jeg husker det fra min egen barndom. Alle disse første dagene har vært nesten helt uten skjerm, derimot har hun lekt en god del med sjakkbrikkene.

Opprinnelig var planen å lage god mat, tenne opp i peisen, kanskje vin, men vi er altfor trøtte. Vi spiser litt av flymaten Olia hadde medsendt fra Kiev. Jeg kjenner en uke med korte netter presser på, nå er det søvnbehov. Utrolige Olia får kjørt en klesvask, og hengt opp tøy for natten. Irina er smil og latter helt til det er på tide å legge seg, da hun roer seg på et øyeblikk og sovner straks. Det gjør vi alle. Endelig samlet igjen.

Med Klitsjko på flyplassen

I går da jeg satt ved forskjellige flyplasser i Europa på vei hjem fra Athen, tikket en melding med bilde inn fra Skype. Meldingen var fra min kone, Olia, og meldingen var at de hadde observert den ukrainske eksverdensmesteren i boksing, Vitalij Klitsjko, på flyplassen i München. For meg var det betryggende å se at kona og barnet hadde kommet seg trygt med i flyet, og var på vei hjem, som jeg, mens for dem var det altså viktigere å formidle hvem de hadde sett.

Da demonstrasjonene på uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, i Kiev stod på månendene rundt årskiftet 2013-14, så var Vitalij Klitsjko en av lederfigurene på demonstrantenes side. Han representerte partiet Udar, som betyr slag, og jeg husker hvordan han og partiet hans i vestlige medier ble hauset opp som en nykommer, og dermed et stykke unna korrupsjonen og hestehandlene som har ødelagt ukrainsk politikk. Jeg husker særlig en lengre artikkel i magasinet D2, til Dagens Næringsliv, der det også ble pekt på at Klitsjko har en doktorgrad, og at han derfor er intelligent.

Samtidig verserte det videoer på YouTube der Klitsjko dummer seg ut, med å forsøke å holde tale i det østlige Ukraina, der han blir pepret med fy-rop og tomater, og der han stotrer og stammer på ukrainsk, russisk og engelsk. Det kommer også memer og Klitsjko-vitser, der han blir fremstilt som dum, godtroende og voldsomt naiv. Så den veldige oppbyggingen av en intelligent bokser med doktorgrad, var noe som kun forekom i vest, hos ukrainerne og russerne ble det raskt vanskelig å ta ham helt alvorlig. Det vises også i den lekkede telefonsamtalen mellom den amerikanske viseutenriksministeren, Victoria Nuland, og ambassadør Geoffrey Pyatt. Der blir de enige om at Klitsjko er for naiv, så de vil gå for Arsenij Jatseniuk.

Og det er Jatseniuk det blir.

Jeg var veldig provosert over dette da det stod på, og skrev om det veldig her på bloggen. Jeg mente den gang og mener ennå at Jatseniuk og hans medspillere skjønte at om styret i Ukraina ble avgjort gjennom vanlig valg, i 2015, så ville det være åpent om det ville bli maktskifte eller ikke. Men om de klarte å få sittende president Janukovitsj vekk gjennom disse demonstrasjonene, så ville det være fritt frem for disse  som viste frem sine ansikter under protestene. Sånn gikk det jo også, på død og liv måtte Janukovitsj kastes der i 2014, i all hast ble det holdt presidentvalg i mai samme år, og så parlamentsvalg året etter.

Som kjent ble oligarken og sjokoladekongen Petro Porosjenko president, mens Arsenij Jatseniuk ble statsminister, først midlertidig, så fast. I valget i mai var partiene som står sterkt i de østlige og sørlige delene av Ukraina, de som blir kalt russiskvennlige, men også godt kan kalles partier for forbrødring og samarbeid, de var svimeslått, og radert ut, mens de som stod sterkt i de vestlige og nordlige delene, de som blir kalt vestvennlige, men også kunne bli kalt nasjonalistiske, de overtok helt.

For en med familie som identifiserer seg med russisk kultur og historie, og som ser Ukraina som en helt naturlig del av den, er det klart dette er vondt. Vår lille niese på 8 år går på den eneste russiskspråklige skolen i Kiev, den vil bli nedlagt til neste år, og hun må få all undervisning og skolemateriell på ukrainsk, et språk hun aldri snakker og selv sier hun ikke forstår. I vesten er det fritt frem å snakke om Russland som undertrykkere og imperialister, særlig nå om dagen, men man trenger ikke være russisk for å undertrykke minoriteter. Og man godt støtte russisk kultur og identitet, uten å støtte diktatoriske og eneveldige russiske statsledere. For oss er det et spørsmål om folk, vanlige mennesker, ikke russisk maktpolitikk.

Det er mer å si om Vitalij Klitsko, og hans rolle i Ukrainsk politikk. Som verdensmester i boksing var han en idrettshelt og en superkjendis, og dermed en stemmesanker i egenskap av dette. Siden gassdronningen – damen med fletten – Julia Timosjenko ikke fikk til det comebacket og den mottagelsen hun hadde ønsket seg da hun slapp ut av fengselet, så var Klitsjko den eneste som egentlig kunne utfordre presidentkandidaten Porosjenko. Begge representerte nye parti, med kort historie, og begge var såkalt vestvennlige. Navnet til partiet til Klitsjko, Udar – slag, spilte både på Klitsjkos bakgrunn, og at dette var partiet som skulle ta et oppgjør med korrupsjonen og kriminaliteten i ukrainsk politikk og økonomi.

De som fulgte med, vet godt at Klitsjko før valget trakk seg som kandidat, og gav sin støtte til Porosjenko. Det slo knockout på alle rivaler, og valget var egentlig bare en formalitet, det ble Porosjenko. Klitsjko ble som takk utpekt til å være borgermester av Kiev, vår hjemby, og det er han ennå.

Historien stopper imidlertid ikke der. Amerikanerne har lenge vært ute etter en av Ukrainas fire store oligarker, Dmitrij Firtasj, og har forsøkt å få ham arrestert. Anklagene er – på mystisk vis – en korrupssjonssak fra India. Som utenforstående er det vanskelig å skjønne hva det går i, og hvorfor korrupsjonen må være fra India, for en som åpenbart har begått så mange forbrytelser også i Ukraina. Det har nok å gjøre med hva som lar seg bevise. Nå er Firtasj mangemilliardær, og har råd til det beste i verden av advokater, så rettssaken mot ham har fått frem litt av hvert, og heller ikke klart å få ham dømt.

Hva som er særlig er interessant, er at Firtasj, på flukt og i eksil i Wien, fikk arrangert et møte mellom Klitsjko og Porosjenko. Og det var etter det Klitsjko ble enig om å trekke seg som presidentkandidat, støtte Porosjenko, og altså bli borgermester i Kiev. Hva ellers som var betingelsene, eller hva som foregikk på møtet, det vet vi ikke.

Man kan kalle det hva man vil, men demokrati var det ikke. Tvert i mot var det en fortsettelse av ukrainsk politikk som den alltid har vært, spill i kulissene, med rike oligarker som trekker i trådene, og bestemmer resultatet.

Som borgermester i Kiev har vi ikke merket så mye til Klitsjko. Han jobbet lenge med å få demonstrantene på Maidan fjernet fra plassen, de ble liksom bare værende der, selv om det gamle regimet var kastet, og ny president var valgt. Av varige endringer har vi merket en del amerikaniseringer, som lekre parkbenker med navn på sponsoren i metallskilt, og med skikkelig amerikanisert engelsk på all offentlig transport. Dere turister vil sikkert like at informasjonen er på engelsk, men når den er på ukrainsk og engelsk, vil altså min lille datter ikke forstå noen av dem, selv om Kievs er hennes andre hjemby, og hun kommer fra en familie som har bodd der over to generasjoner. Hvorfor hun ikke kan få informasjon på sitt eget språk i sin egen hjemby er meg ubegripelig, og et unødvendig bidrag til bare å gjøre folk provoserte og sinte på hverandre.

Jeg snakket med kona om Klitsjko, og var begge enige om at han egentlig er en fin fyr. Jeg mener han er en av ytterst få i ukrainsk politikk som er genuin, han er oppriktig opptatt av alt skal bli bra, og alle skal få det godt. Men han er altfor naiv til å få noen reell innflytelse, han er en brikke i spillet til de som sitter med den egentlige makten. Og han er en god brikke å ha for dem, siden han har så mye popularitet og godvilje fra boksekarrieren sin, og siden han har så mange sympatiske trekk. Man kan liksom ikke bli sint på Klitsjko.

Og så er det å si til slutt, at da jeg spurte hvilket språk Klitsjko snakket der på flyplassen, så var svaret fra kona at det var russisk selvfølgelig. Det gjør de alle.

Den tidligere bokseren og nåværende borgermesteren, Vitalij Klitsjko, i nærheten av min datter og kone, flyplassen i München.

det

Trøblete flytur fra Kiev til Athen

Egentlig tenkte jeg dette skulle bli en oppsummeringspost, der jeg skrev om hvordan det har vært å være i Kiev om høsten, hvordan det er kaldere, og færre barn på lekeplassen, og hvordan jeg er veldig, veldig glad i denne byen, om det er veldig mange ting som frustrerer meg med landet som nå har den. Jeg tenkte på det, da jeg satt i taxien, med de elendige betongblokkene så langt øyet ser, og så føler jeg meg helt merkelig hjemme her. Høsten i Kiev var også vakker, med alle løvtrærne, på noen måter er denne storbyen mer landlig enn tettstedet mitt i Sandnes, der rekkehusene og de moderne leilighetene overtar hver flekk av natur, og man bare lar striglete parker og stier være igjen. Her er det ennå store områder med løvtrær, midt i betongjungelen, og de viser seg nå i alle høstens farger. Jeg er veldig glad jeg var her i høst, og selv om kona synes det er dyrt, vil jeg gjerne reise dit igjen.

Sånne ting satt jeg og tenkte i taxien. Frokosten hadde vært god, rikelig med plov, og ølet jeg hadde igjen, og egentlig med ikke så aller verst god tid. Vi hadde tingene under kontroll. Taxien var også avtalt å koste 200 hryvnaer, under halvparten av hva det kostet da jeg sørget for den selv, for halvannen uke siden da jeg kom. Taxisjåføren kjørte også rolig og behersket, og kom ikke til å krasje. Da vi kjørte forbi der vi krasjet i sommer, sjåføren vår sovnet, så fikk jeg se hvordan det så ut i dagslys. Betongveggen vi kjørte i var en del av en støttevegg for en bilvei i forbindelse med flyplassen, den var veldig kort. Litt lenger borte var et grønt blikkgjerde, der det nå på formiddagen stod biler parkert. Der hadde det vært verre å krasje i motorveifart.

Jeg er naturlig nok veldig oppmerksom, akkurat her, så da sjåføren nøler litt og ser ut til å kjøre til den nedre delen av flyplassen, er jeg oppmerksom, og får vippet han opp. Det mest presserende for meg er at jeg må kolossalt på do, som så ofte før i disse taxiturene, etter en frokost med godt øl, og lite toalett. Borispol er en av flyplassene i verden der det er sikkerhetskontroll for å komme inn, man sender koffertene gjennom en skanner, og går selv også gjennom en, men mye mindre omstendelig enn sikkerhetskontrollen for å håndbagasjen og å komme inn i flyet. Dog er det kø, og det blir kritisk med tanke på toalettet mitt, forbaskede greier.

Først etter at det er unnagjort, kan jeg begynne å konsentrere meg om flyet mitt. Det var litt problemer på morgenen, med å finne billetten på Mail. Den kom liksom i to omganger, først uten å være betalt, og så, betalt. Selskapet var også ganske sjeldent, Flysiesta, og på toppen av det hele ble den ene mailen slettet, ved hjelp av min nye, fine iPad, der alt er så enkelt, og av og til litt for enkelt. Men jeg hadde bekreftelsen, og reisetidspunktet, 1230. På det tidspunktet var det imidlertid ikke satt opp noe fly til Athen. Nærmeste var 1240 til Tessaloniki.

Jeg tenkte raskt, og skjønte øyeblikkelig hva som var skjedd. Kiev har to flyplasser. Dette er et billigselskap, ergo antageligvis billigflyplassen. Jeg sjekket billetten, eller bekreftelsen, og ganske riktig, der stod det IEV, ikke BOR (Borispol). Jeg dobbeltsjekket på Google, og fant at dette ganske riktig var Kievs internasjonale flyplass.

Dermed var jeg i hastverk.

Jeg løp ned til etasjen under, der jeg visste ankomsthallen var, og taxiene på vei bort fra flyplassen kjørte. Der fant jeg raskt noen som ordnet med taxiturer, eller «dealet», som man sier på moderne, og jeg fikk dealet meg til en pris på 400 griven. Jeg var desperat. De foreslo 500, jeg visste det var latterlig mye, og foreslo 300, også en god pris. Det ville de ikke gå med på, og så sa jeg 400, og da var det greit. Dobbelt så dyrt, altså, som jeg hadde kommet hit for.

Taxisjåføren var ei jente, veldig uvanlig her nede, og det sa jeg til henne. Hun merket jeg var stresset, og beroliget meg med at alt kom til å gå helt fint. Klokken var litt over elleve, mitt fly går 1230, turen skulle ta omlag 25 minutter. Det er Olias 15 minutter tidligere taxi som reddet meg, jeg ville reise 1030, hun 1015. Det ekstra kvarteret er nå gull verdt. Det samme er de 1000 hryvnaene hun gav meg, i smått og stort, så jeg skulle ha nøyaktig beløp uansett hva som skjedde.

Den andre flyplassen ligger omtrent inni byen. Det hadde tatt et kvarter å reise dit fra der vi bor, vi kjørte jo gjennom byen på ny for å komme dit. Hun sa innsjekkingen stengte 45 minutter før, vi kom 1137. Så da var det 8 minutt. Først måtte jeg på do, selvfølgelig, og så var det å sjekke inn. Det gikk cool, som de sier på engelsk, det vanskeligste så ut til å være at passet hadde Norge på bokmål og nynorsk, han bak skranken måtte ha litt ekstra hjelp for det, eller for noe annet. En liten flyplass som dette er sikkerhetskontrollen ingenting, og vips! Så var jeg igjennom det hele.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke tid på nettet og orientere meg, der på hovedflyplassen i Kiev. Det var jo noen viktige ting å gjøre, for eksempel finne ut ordentlig hvor hotellet mitt var, og å lese gjennom noen dokumenter vi skal ha forberedt, men det fikk alt sammen fare. På flyet så jeg dokumentarfilm om den amerikanske borgerkrig – noe helt annet. Og pussig nok fikk vi servert mat, selv om flyturen kostet hundrelapper, og varte to timer. Maten var plov, det samme som jeg hadde spist til frokost, og som jeg hadde fått rikelig av i niste.

Fra Athen vil det ikke bli noe blogging, men jeg må si det var herlig å komme frem. Jeg er jo antikkhistoriker, har vært her mange ganger, og det var noe eget å se sjøen og landskapet her igjen. Det var også greit å komme til sommervarmen, og litt idyll, etter mye Øst-Europa i Kiev og Vilnius. I Athen gjorde jeg også noe feil, kjøpte billett til metro, men havnet på torget, og måtte skifte og styre litt for å komme meg til hotellet. Ulikt i Kiev er det ikke bare å koble seg til nettet overalt. Selv steder som tilbyr nett, virker til å kreve at man registrer seg med en konto på sosiale medier. Da får jeg heller være uten. Da får jeg heller spørre manuelt, for å finne hotellet.

Noe jeg har gjort, og alt er greit. Nå begynner eventyret i Hellas. Det blir uten spor på nettet.

Siste dag i Kiev for denne gang

Så går høstferien her i Kiev mot slutten. I morgen klokken 1230 går flyet mitt videre til Athen, der jeg skal være en uke, før vi alle sammen i vår lille familie på tre reiser hjem hver for oss lørdag 21. Oktober. Dagen i dag var en rolig avslutningsdag, der vi sent på ettermiddagen omsider kom oss ut for en liten fin runde i våre vante gater og steder. For et øyeblikk siden virket Internett, det gjør det ikke lenger, så jeg får skrevet dette innlegget, men ikke postet det før senere.

Også i dag morges gikk treningen tregt for meg. Jeg våknet tidlig, men skulderen min er ikke helt god, og jeg er ikke helt motivert heller. Så jeg kombinerte det med en knapp times spasertur ned til treningsanlegget, med turen lagt gjennom klosteranlegget Lavra. Det hører med til et opphold her nede, og det passer godt til foredrag om det gamle bysantiske riket. Nå gikk foredragsserien mot slutten, og jeg fikk noen presentasjoner av de siste par hundre årene da riket ikke besto av så mye mer enn byen Konstantinopel. Dette var fødestedet for den ortodokse kirke, der arven ble brakt videre i det russiske riket, med Kiev som den første hovedstaden, og Lavra som et av de aller tidligste klostrene. Det er ikke riktig å si at arven ble brakt videre av Kiev, forresten, da Kiev var hovedstaden, stod byen og kirken her i et klart underordnet forhold til keiseren og patriarken i Konstantinopel. Da var da disse mistet makt den russiske kirken overtok, og da var maktbasen flyttet til Moskva. Konstantinopel endte som kjent opp muslimsk, og under navnet Istanbul. Det er noe av det viktigste som har skjedd i verdenshistorien, noe disse foredragene fikk godt frem.

På kaffestedet var det som vanlig et par kopper cappuccino, med russiske gloser, og videre på veien hjem stakk jeg innom butikken for å handle taxfree-kvoten til kona. Hjemme var det pelemeni som var frokosten denne dagen, russisk pasta, og siden Internett endelig virket igjen etter flere dager uten, ble det også litt nyheter og oppdateringer. Koselig er det med lille Irina, som virkelig har fått smaken på en lek med to hestefigurer, der det handler om å kjøpe ulike typer frukt for 20 griven. Med jevne mellomrom forstyrrer hun meg for at vi skal leke litt med dette. Og etter jeg er ferdig med å spise, fortsetter samme lek på rommet vårt, der hun vil ha meg sittende i sofaen, og så ligger alt på det lille trebordet vi har, mens hun står på andre siden, og også kan løpe frem og tilbake og rundt omkring og hente ting.

Det tar lang tid før vi kommer oss ut. Været er også litt demotiverende, litt grått og med fare for regn, selv om værmeldingene sier dagen skal være tørr. Klokken er nærmere fire, kanskje, da vi endelig får kledd på oss, og gått ut døren. Som alltid er det Irina og jeg først, så skal Olia liksom komme etter og møte oss på lekeplassen. Og som alltid trasker Irina av gårde, videre, før Olia får kommet. Og som vanlig er det problemer med å få gitt beskjed. Jeg er omsider utstyrt med en ukrainsk telefon, en mobil med ukrainsk sim-kort, og jeg forsøker å ringe, men får et eller annet svar på ukrainsk. Jeg skjønner ikke et ord, men kan gjette meg til såpass at det er noe som ikke virker. Og Ukraina får ingen venn i meg, som ikke lar sine egne innbyggere velge hvilket språk de skal få informasjonen sin på.

Det blir som vanlig her også, Irina og jeg trasker oppover hovedgaten til vi kommer til metrostoppet Petsjersk og det store krysset der, der er det nett, og jeg kan ringe på Skype. Der er det også bussen vår går fra, det er et trafikknutepunkt, herfra kommer man seg mange steder, alt til Lavra, Marinskij park og Kontraktova plosjad går herfra, og velger man den andre retningen kommer man ned til sentrum, park Sjevtsjenko og stasjonen. Noen av holdeplassene i Kiev har informasjon om når neste buss kommer. Det er veldig praktisk, og noe av det som er forbedret her nede, i alt som er blitt verre. Vi ser at vår buss nr 22 kommer i løpet av et 10 minutter, og at Olia vil rekke det.

Det er kjekt å sitte sammen på bussen. Lille Irina liker alle transportmidler, alt som beveger seg, og sitter med store øyne mot vinduet, og forteller oss hva hun ser. Vi kjører forbi Marinskij park, og ned til Posjtova, hvor vi går av. Irina kler av seg som om det var sommer, hun husker nok at hun pleide å gå barbeint på gresset der, nå går hun på de tykke sokkene. Hun får selvsagt ikke lov, men hun er for rask for oss, og det er jo ganske søtt. I stedet for å ta på henne for mange klær igjen, setter jeg henne på skuldrene, og vi har slik en liten fotosession. Turen går ned til kaffebussen vår, en buss innredet som en kafe, der de selger ulike typer kaffe. Der har vi mange gode minner, og nå skal vi produsere nye.

Melding fra Norge

Et av de kjekkeste nye minnene vi får, er en melding fra min snille søster Tone. Hun lurer på hvor jeg er hen, hun står på Kiss and fly for å hente meg. Det betyr at klokken må være litt over 1525, for det er da flyet mitt skal lande om en uke. Tone har nylig sendt meg meldinger om når jeg skal hentes, men det falt meg jo ikke inn at hun skulle blande ukene. Hun tar det med veldig godt humør, og ler i meldingen hun svarer med. Jeg sender henne en MMS med hvor vi er, den første jeg har sendt i mitt liv. Det er hun verdt.

En ung skitings

Etter å ha drukket vår kapputsjino i kaffebussen, går vi opp til funkioloren, som den heter. Erfarne lesere vil merke seg at jeg skriver cappuccino riktig når den er god, og i den russiske varianten, som vi uttaler ordet, når den er av russisk kvalitet. Som regel er det kapputsjino her i byen, det er kaffestedet overalt, men det er mye sølevann som blir servert. Jeg er fornøyd med det, og er en av kaffestedenes beste kunder.

På veien opp til funikoloren støter vi på en gjeng unge gutter, der den ene ser ut til å være på vei vekk fra denne verden. Olia lurer på om han er narkoman, noe han ikke har utseende til å være, de ser ut til å være vanlige, unge gutter, og det er bare en av dem som er vekkreist. Han blir satt på en betongkloss, og siden ført over veien, når det blir grønt lys. På andre siden blir han trygt plassert på en avsats. Olia holder ikke ut å se dette, hun har denne merkelige ansvarsfølelsen, og gjør noe med de tingene der alle andre går forbi. Hun har lest en rekke med ting mens hun forbereder seg til sykepleierstudiet, og har ideer om hvordan denne unge gutten kan hjelpes. Hun gir dem 8 griven for å kjøpe vann, hun forsikrer seg om at han har kastet opp, og hun kan etterpå fortelle meg at det er vodka han har drukket. Slik ser han også ut, han er verken narkoman eller alkoholiker, bare en skolegutt som har eksperimentert litt med alkohol, og fått i seg altfor mye. Politiet kommer også til, og ringer foreldrene. De vil ha navnet til Olia også, men det er hun ikke interessert i å gi, så invovlert vil hun ikke være. Også når vi står oppe og venter på funikoloren, stikker hun ned på ny, og hører litt til hvordan det går.

I Olias byområder

Irina elsker å kjøre funikolor. Det er et sterkt ord å bruke, jeg bruker det sjelden, men det er også sjelden sånn Irina er begeistret i den lille funikoloren (taubane) og reisen på drøye 50 meter. I Norge ville en sånn taubane være en vits. Her, hvor alt er sletteland og fjell er mangel, så er en bane opp en haug en turistattraksjon. Den lille vognen er stappfull.

Oppe på toppen er det tradisjon at jeg kjøper Irina en is. Det gjør jeg denne gangen også, om enn ikke temperaturen skulle tilsi den slags type kjøp. Lekeplassen der oppe er stengt, lagt ned, for ombygging (forhåpentligvis er lekapparatene plassert et annet sted, eller på oppbevaring for å bli plassert tilbake, de fleste var helt fine), så vi må bare gå videre langs med kirkene. Der er det et kjent syn, her nede, fullt av politi oppstilt, og lenger borte, ukrainske flagg i bannerform. Olia været fare, og vil ikke gå den veien, som er mest logisk. I stedet foreslår jeg til høyre, langs butikker og byområder, ikke severdigheter og turistvennlig. Siden har jeg fått vite hvorfor det var så mange politi der. Det var 75 års jubileum for organisasjonen som på engelsk heter UPA, en av de ultranasjonalistiske – les fascistiske, i ethvert annet land ville de bli kalt fascistiske, men her i Ukraina er det omstridt – opprørsbevegelsens på 1930-tallet. De samarbeidet med de tyske nazistene under krigen, og massakrerte jøder, polakken og delvis russere. Det er en skam at Ukraina får lov til å feire disse morderne, og kalle dem helter. Da jeg først besøkte Ukraina i 2007ble jeg veldig glad i landet. Den siste tiden har de gjort mye for å støte meg vekk.

Vi har lært oss å leve med det.

Vi går i et område Olia liker veldig godt. Denne delen av byen kjenner hun mye bedre enn jeg, og har ingen problemer med å orientere seg. Jeg har fremdeles litt å gjøre med å feste sammen gatene, og vite hvordan man kan ta beinveien fra det ene stedet til det andre, her, og hvor man kommer om man går i hvilken retning. Vi finner en lekepark for Irina, Olia kjøper litt snop til henne, vi passerer den norske ambassaden, eller om det ennå er konsulat, og vi ender opp med en gammel favorittrestaurant, en jeg aldri har bitt meg merke i hva heter. Businesslunsjen der er førsteklasses, maten vi kjøper nå, er så som så. I anstendighetens navn har nok det også å gjøre med hva vi bestilte. For en sjelden gangs skyld bestilte Olia noe som var helt feil.

Hjem, og i seng

Deretter var det hjem. Veien gikk forbi den merkelige turistattraksjonen, Zolotay vorota, eller «den gylne port». Det er en attraksjon jeg sant å si aldri har skjønt, og nå åpnet jeg mine tanker for Olia. Den står midt på en åpen plass, ikke ser den ut som en port, og ikke er den i nærheten av en mur eller noe annet den kunne være port til. Ingenting, eller lite av den, er gyllen. Det er også veldig synlig den er bygd nylig, den har ingenting eller lite av årtuseners tyngde. Og ikke er den spesielt pen. Olia er enig, og sier faren hennes også alltid kritiserte den. For ham var det et poeng at den er bygd i forskjellige materialer, mur og tre. Den er turistattraksjon fordi folk sier den er det. Hadde det minste vært igjen av originalen, eller den kunne gitt en ide om hvordan det en gang så ut her, men her er det bare et malplassert byggverk på en åpen plass.

Irina er i fyr og flamme, og løper av gårde. Alle avsatser balanserer hun på, får hun en sjanse, sklir hun på noen av dem. Hun har det veldig kjekt, selv om her er det ingenting for barn. Kvelden er vakker, her i Kiev. Olia, den luringen, snek seg inn i en butikk denne dagen også, hun er utrolig, men nå ville Irina og jeg ha henne med hjem. Og når Olia insisterte på å handle, så gikk Irina og jeg for oss selv, inntil vi møttes igjen ved holdeplassen for buss nr 14 i boulevard lesu ukrainka, der vi bor.

Sånn sluttet den siste dagen vår, her nede. Som vanlig ble det ingen tid til pakking, og den slags nyttige ting, heller ikke til å skrive et brev til flyselskapet og kreve erstatning for klær og artikler vi måtte kjøpe da bagasjen var forsinket. Det var bare å slappe av, spise bitte litt, drikke litt øl, og i seng.

Nå må jeg gå…. resten kommer…

Endelig med Olia på rundtur i Kiev

I dag fikk vi endelig med oss Olia på rundturen vår i Kiev, Irina og jeg. Det er noe av fordelen med å være gift. Da vi enda en gang gikk i forveien, ned til lekeparken utenfor, og Irina enda en gang ble lei, og forlot plassen, så kunne jeg sende en melding til Olia og si at i dag kommer du. Det var litt deja vu over det, da Irina gikk, det var som så mange ganger før. Men i stedet for å gå og gremmes over det, kunne jeg bare sørge for å kontakte Olia skikkelig. Og denne gangen kom hun altså. Resultatet ble en fin liten tur, med høydepunkt på byens beste georgiske restaurant, Hatsjapuri i nedkanten av Boulevard Taras Sjevtsjenko.

Morgenen i dag var litt groggy. Det var så jeg egentlig ikke hadde lyst til å trene, ikke var skulderen helt god, og ikke var jeg helt god på noe sett og vis. Men jeg kom meg ut for å gjennomføre programmet. På øret var foredragsserien om det bysantiske riket nå kommet til midtperioden, med keiseren som fikk tilnavnet Bulgarslakteren, etter å ha skåret øynene ut av 14 000 bulgarske krigsfanger. Den historien står i kildene, men det er som så mye annet fra denne tiden et spørsmål om kildene er til å stole på. Om historien er sann, fikk keiseren sendt en klar melding til tsaren av det bulgarske riket, her er ingenting å hente. Etter denne keiseren fulgte flere dårlige keisere, og riket vaklet alvorlig mot press utenfra, særlig fra øst og fra sør, mens området i Balkan i Europa var blitt nytt kjerneområde. Dette er viktig da tyrkerne siden erobrer det bystantiske riket, og dette området blir tyrkisk, ottomansk, da blir denne delen av Europa muslimsk. Foredragene brakte meg også frem til korstogene begynte i 1095. Tidligere ble korstogene alltid sett med vestlige, kristne øyne, så kom nylig en tid der vi skulle se dem med muslimene, mens her i disse foredragene er det fra et bysantiske perspektiv. Der er korstogene et alvorlig problem, som kommer på toppen av alle de andre problemene. Korsfarerne er kristne, som bysants, så strengt tatt skal de være allierte, men de er som sådan temmelig uberegnelige, og behandlingen av muslimene særlig i det første korstoget gjorde det vanskelig også for bysants å holde en god tone og gode diplomatiske forbindelser med forskjellige muslimske stater.

Alt dette hørte jeg, mens jeg valgte en annen rute til treningsanlegget enn vanlig. Standard er å spasere bort til Arsenalnaja metro, rød linje, og så til Hydropark. Nå så jeg buss 55 gå forbi, og var fristet til å hoppe på. Da jeg kort etter så enda en buss 55, gjorde jeg det. Slik ble det en lenger spasertur enn vanlig, først med bussen over til venstre bredd, så langs elven oppover den kunstige øyen og boligområdet Rusanivka, med skog og natur, til og med en oter fikk jeg sett, og trærne stod flotte i høstfargene. Det var også oppover her jeg gikk hver dag første gang jeg var i Kiev, tilbake i 2007, da jeg bodde i området og hadde russisk undervisning oppe i nærheten av Metro-stoppet Levoberezjna. Nå gikk jeg heller til fots, hele veien til Hydropark.

Siden det tok litt tid med spaserturen, kuttet jeg ned på treningen. Det var nok også godt for skulderen. Jeg drakk også rikelig, latterlige mengder vann. Det ble det lite av dagen før, til gjengjeld ble det en del kaffe og noen halvlitere øl, så dette var kanskje grunnen til at jeg ikke var helt på topp. I alle fall ble jeg helt fin igjen, i løpet av dagen. Og på vei hjem igjen gikk det i russiske gloser, og en kopp cappuccino på kaffestedet.

Frokosten var overdådig, selv til babusjkas standard. Jeg var forleden med og bar 58 kilo poteter opp i leiligheten her. De spiser jeg rikelig av, i all konsistenser og tilberedninger, kokt, stekt, mos, og Kievske spesialiteter som drainiki, og andre ting. Nå var det stekte poteter, og mørkt, spesielt kjøtt, kanskje var det lever, eller noe sånt. I tillegg var det kyllingvinger, marinerte koteletter, sirniki, og etter hvert også rikelig med salat og greier og greier. Jeg har ikke appetitten som jeg har på mitt beste, så det meste var igjen, da jeg var ferdig å spise.

Så var det altså ut. Først måtte jeg prøve siste runde med klær, jeg gav ganske klar beskjed til Olia om at nå får det være nok. Det er jo snilt av henne å kjøpe klær til meg, men nå vil jeg heller være med henne. Jeg liker ikke å prøve klær, er ikke opptatt av klær, liker det bare når klærne ligger i skapet, og passer. Her nede har hun kjøpt omtrent like mye til meg, som jeg har kjøpt til meg selv, i løpet av mitt liv. Olia har det med å la sine prosjekter ta overhånd. Slik elsker jeg henne, hun har rikelig slingringsmonn hos meg, hun får bare kjøre på.

Nå var det imidlertid nest siste dagen, her nede, så nå måtte hun bli med. Jeg synes det er veldig kjekt å være med Irina, jeg lider ikke under det i det hele tatt, og om Olia har det fint for seg selv og uten oss, så er også det fine greier. Men vi må pleie forholdet, være sammen, lage minner. Nå syntes jeg det var viktig. Så jeg ville ikke la det gå en dag til, med Irina og jeg på vei dit Irina sender oss, og jeg med strev og meldinger på SMS og skype, og Olia som ikke kommer, eller ikke finner frem. Jeg ringte med den norske mobilen, sendte norsk tekstmelding, skrev «nå må du komme», det er viktig. Og så kom hun.

Selvfølgelig.

Dermed fikk vi endelig en dag alle sammen, sammen. Vi tok trolleybuss 14 nedover mot sentrum, og opp mot stasjonen. Vi gikk av, og opp den botaniske hagen, ved universitetet. På veien kjøpte Olia en sprettball til Irina, ganske dristig, gitt at hun kommer til å bruke den, og i dette området av Kiev er det mange bakker, og dit vi skal mye folk og trafikk. Et kaffeutsalg som var der da vi trengte det, klarte å lage en kopp kakao til Irina, ukrainsk kakao, med nesquick, men da de skulle lage kapputsjino til meg, så var det slutt. Maskinen sa takk for seg.

Så ble det oppover den lille parken, eller botaniske hagen, uten den slags stimuli. Irina begynte ganske riktig å kaste sprettballen, ennå var det sånn at det lot seg forsvare, og vi voksne hjalp henne med liksomkakaoen. På lekeplassen som er der hadde hun sin nødvendige omgang lek. Den ble kort, for Olia lot seg skremme av mørke skyer på himmelen. Sånn er det når Olia er med, alt blir kortere. For Irina og meg kan regn være en begrensning, men trenger ikke være det. For Olia er trussel om regn nok. Vi gikk videre før Irina hadde lekt fra seg.

Oppover de bratte bakkene her, begynte det å bli mer kritisk da Irina kastet sprettballen. Noen ganger var lykken bedre enn forstanden. Oppe, nær toppen, stod Irina høyere oppe, jeg lenger nede, og vi kastet til hverandre. Da jeg kastet, gikk ballen flere ganger i bedet, noe Irina sa var feil, nisja, så det måtte jeg slutte med. Det var en fin liten lek vi hadde, der oppe, og vi fikk kastet ballen flere ganger, mens vi gikk opp til toppen, og ut av hagen.

Enda en lang dag uten Olia…

Jeg har funnet ut jeg må stjele meg til litt tid på kvelden også. Men nå er det problemer med datamaskinen, som går tom for strøm… Dermed må jeg skrive med iPad, som går tregere. Det får så være, forhåpentligvis får jeg disse siste dagene nå orden på postene her fra Kiev.

Prioriteringen vil alltid være først å gjøre ferdig dagens post, så de eldre.

I dag gikk det videre med det bysantiske riket mens jeg trente. Vi gikk i de mørke årene, med ganske forglemmelige keisere, stilt overfor utfordringer som gikk dem over hodet. Fra nord kom slavere, bulgarere og andre ennå ganske usiviliserte folkeslag, til og med enkelte skandinaver, fra øst var trusselen alltid perserne, og fra sør vokste araberne under sin nye religion frem som en voldsom kraft. Jeg er ikke sikker på når foredragsserien jeg hører er fra, men det er heldigvis før man på død og liv skal gjøre araberne og islam så fantastiske. Her, i denne foredragsserien, er det de indre problemer i Bysants som gjør territoriene araberne tar fra dem til et lett bytte. Ellers blir de imponerende erobringene araberne gjør ofte forklart med at de var så dyktige krigere, og man kan bruke forklaringen om nomadekrigere mot sivilisasjonen, den samme man bruker om hunerne og mongolene. Det er veldig interessant å høre på. Også den gang var motsetningene enorme, men i helt andre spørsmål enn de som er viktige i dag. Religiøst var det spørsmålet om ikonenes plass i kirken, om det var lov å ha bilder av levende vesener, det som ikke er noe tema i det hele tatt nå i dag, men som vitterlig er et av de ti bud Gud gav Moses.

Etter å ha trent ferdig og hørt gjennom fire forelesninger på en halv timer hver, var det over til gloser og grammatikk på vei hjem. Som alltid går turen innom det lille kaffestedet for et par kopper cappuccino, slik at jeg kommer trent og lærd hjem til frokost litt ut på formiddagen. Internett virker ikke i det hele tatt, så det blir ingen nyheter på meg, noe som kanskje er like greit i disse dager. Det er vel så spennende å høre nyheter fra tusen år siden, og i et område som fra der jeg er nå blir sørvest. Kiev-russerne kommer også inn i historien, i disse mørke årene i Bysants, og blir en maktfaktor og et senter i den ortodokse kirke. Her har man den dag i dag ingen tredimensjonale bilder i kirkene, og ingen skulpturer. Det ble den gang regnet for å være hedensk avgudsdyrkelse, og det blir det altså fremdeles for ortodokse kristne her borte. Kanskje kan man si at nyhetene av i dag er kortpustede og intense, ofte om en kontroversiell uttalelse, eller et eller annet som skal fordømmes og hauses opp. Lite verdt å huske om tusen år, for å si det sånn.

Vår lille Irina har ikke noe annet perspektiv enn nåtiden. Vi har funnet på en ny lek, der jeg er en liten hest, en ponnyfigur, en dukke, og den vil kjøpe mat å spise. Irina har noe lekefrukt i plast, eple, mais, banan og appelsin, og litt til, alt sånn hun kan navnet på på russisk, og så selger hun det for 20 griven, det eneste tallet hun kan si i forbindelse med penger. Og hun skjønner ikke konseptet, hun kan si tjue skikkelig når hun teller, her er det helt tydelig at hun ikke helt har oppfattet hva jeg sier, og i alle fall ikke har oppfattet hva det betyr. Men hun sier det med stor glede, og selger all frukten, på ny og på ny, hun har slett ikke tid til å vente til jeg blir ferdig.

Og hun har for en sjelden gangs skyld ikke lyst til å bli med ut. Hun vil heller leke videre. Men det er vi voksne som bestemmer, og det er Olia som presser på. Hun har en avtale med en iraker hun har truffet i Norge (!), og som nå vil slå seg ned og gjøre business i Ukraina, Kiev. Han snakker helt greit norsk, samtalene med Olia går på norsk, men han snakker ikke russisk i det hele tatt, så vidt jeg vet, så det er ikke godt å skjønne hvordan han tenker, eller hva det er som gjør at han slipper inn her i Ukraina. Olia har truffet ham tilfeldig, eller om de har vært student sammen, jeg er ikke sikker, i hvert fall hadde han en ide om at Olia kunne hjelpe ham her nede, og det kunne hun kanskje gjort, om datsjaen vår hadde vært mer ferdig, så han kunne bodd der. Nå var det nok mest å møtes for at det ikke skulle bli flere møter.

Planen var at vi tre, Olia, Irina og jeg, skulle til venstre bredd, og restauranten Pesto. Jeg skulle ha med iPaden, for å få sjekket nettet og skrevet ferdig litt blogg og greier, på den restauranten får vi voksne tid for selv, siden den har et utmerket lekerom for barn. Olga møtte den irakiske nordmannen like ved der vi bor, hun skiftet avtale med ham, først var det avtalt de skulle møte i sentrum, og mens hun snakket med ham, gikk Irina og jeg til bussholdeplassen for å vente på Olia. Straks vi kom dit, kom bussen vår, 118, og jeg ergret meg over enda en gang å se bussen vår gå fra oss, fordi Olia enda ikke var klar til å bli med oss. Irina villa ha kakao, en ny hit for henne, den består av nesquick blandet med melk varmet opp i kaffemaskinene, som melken i cappuccino eller kaffe latte, ganske enkel kakao, altså, men Irina liker den godt. Og det passer jo fint, at hun får noe å drikke hun også, når vi voksne får kaffe. Selv kjøpte jeg meg en espresso. Så satte vi oss på benken på holdeplassen, og ventet. Vi hadde Olia og irakeren i sikte, så nærme var vi, de stod på andre side av krysset, skrått over oss, mellom hundre og to hundre meter.

Så ringte Olia, på Skype, der hun har betalt for å kunne ringe på vanlig telefon, jeg skjønte ikke hvorfor hun ringte, vi var jo på det mest logiske stedet, på selve holdeplassen, hun kunne jo bare kommet. Det koster oss en unødvendig femmer, dette her, prisen for en kaffekopp. Rett etter vi hadde avsluttet samtalen, kom bussen vår, 118, og nå gikk Irina og jeg på. Olia måtte jo være like i nærheten? Hun måtte jo rekke det? Jeg hadde sagt jeg var med holdeplassen, med McDonalds, og det var det siste vi sagt.

Olia kom ikke på bussen. Og hun kom ikke til oss, hele dagen. Hun hadde stått utenfor McDonalds, og ventet på oss. Det fløy noen tekstmeldinger frem og tilbake, da vi var kommet over på andre siden. Da jeg kom med på WiFi, sendte jeg noen ekstra meldinger på Skype. Men Olia, hun hadde bestemt seg for å kjøre sitt eget løp. Enda en gang til kjøpesenter, bytte klær.

Dermed ble det Irina og jeg på venstre bredd. Det er kjekt og minnerikt, om enn langt fra det samme når konemor Olia ikke er med. I begynnelsen har jeg håpet om at hun skal komme, og forsøker å drøye turen bort til restauranten Pesto, men Irina kjenner seg igjen, og løper bort. Hun smetter inn i lekerommet, og har det storartet, mens jeg sitter igjen med en tynn, liten smarttelefon, og en håpløs pizza. Servicen og opplegget for barn er førsteklasses, der på Pesto, men maten er rett og slett elendig. De kaller det italiensk mat, noe italienerne nok kunne gått til rettssak om, hadde de hatt injurierende kraft. Jeg bestilte «pizza carbonara», der de prøvde å lage en pizza som man lager spaghetti carbonara, til og med eggeplomme i midten, hadde de. Jeg forsøkte å lese litt om bysants, om dronning Teodora, om de forskjellige religiøse retningene, men jeg drakk jo øl, og det ble litt vanari med hele de religiøse retningene. Det festet seg ikke, for å si det mildt, og jeg forspilte i stedet tiden med sosiale medier, og hva som foregår i vårt kjære hjemland, Norge.

Kjekkere ble det da jeg fikk Irina ut av lekerommet, og bort til lekeparken med den fine båten. De har gravd opp paviljongen, for å legge ny og finere, så det var sølete å gå bort dit. Og det var langt fra så mange barn der nå, som det er sommerstid, med bading og annet gøy. Likevel husket Irina både karablik (båt) og molotsjnoje koktail (melkecoctail), hun husket den fine båten på lekeplassen. Og hun lekte i vei, både for seg selv, og med andre barn. Som alltid gir hun ikke fra seg plassen og retten, når hun føler eller vet det er hennes tur, og når leken blir voldsom, er ikke hun den som trekker seg. Favoritten er den lille snurrekarusselen. Der var det tre stykker, alle rundt tre år, og det var tydelig en av dem som ikke fikk det helt til når det gikk fort, og slett ikke klarte å løpe selv og gi fart på karusellen, og så komme seg oppå. For Irina og hun andre var ikke det noen sak, og de fant veldig tonen. De klarte også å ta nesetrikset, nese mot nese, som Irina liker så godt. Faren var unødig streng da hun andre jenta satte seg oppå stangen på minikarusselen, og satte beina på setet slik at det ble skittent, mens jeg kanskje er urimelig snill i alle sånne ting. La barna leke, synes jeg.

Uansett begynte det å mørkne, og vi forlot lekeplassen for å bevege oss hjemover. På veien rasket vi med oss en melkecoctail til Irina, og en caffe latte til meg. Det var enda en lekeplass på veien, der Irina lekte litt med barn yngre enn henne. Det er vanskeligere for oss voksne, for hun kan bli litt ufin, og ta seg til rette på måter som ikke er greit. Det er bedre når Irina møter eldre, så det blir fair kamp. I ordforrådet til Irina ligger også å si «du er liten», «jeg er stor» på russisk. Det er veldig søtt, sånn det blir når hun sier det, men det er jo ikke noe å drive på med å si, så jeg håper hun slutter med det før det blir anstrengt. Ellers er å melde at hun på de to vanligste spørsmålene «hva heter du» og «hvor gammel er du» svarer helt i hytt og vær. Hun liker å tulle, og si hun er to i stedet for tre, det synes jeg er greit, intelligente folk leker og tuller med spørsmål som er for lette, men hun kunne godt svart skikkelig på hva navnet hennes er. Jeg vet hun kan det.

Så er det til bussholdeplassen. Mens vi går dit, blir det helt mørkt. Irina vil gå på nedsiden, langs elven, eller kanalen, og slik mister vi bussen vår, nummer 55. Den lukker akkurat dørene i det vi kommer opp trappene. Jeg ser ikke på klokken, men antar det går et kvarter før neste kommer. Hele tiden sitter Irina ved siden av meg, i godt humør, og snakker av og til. På bussen blir billettselgeren glad i henne, og gir henne en ukrainsk smultringkjeks, typisk sånn de har her nede, og spør hva hun heter. Irina bare smiler. Det er noe med det spørsmålet.

Ute av bussen er det Irina som husker at vi må kaste billetten i søpla, jeg skjønner ikke sånn hun uttaler ordet musor, før det går en stund. Irina er helt glad, løper, snakker, holder meg i hånden. Jeg forteller henne hvor flott hun er, og hvor stolt jeg er av henne, og hvordan alle sammen bare vil være med henne hele tiden, først de i Kiev, så de i Norge, bestemor, søskenbarna Sofie og Sara, tantene Trude og Tone, alle sammen. Irina blir glad for å høre dette, selvfølgelig, og snakker i vei om andre ting, sånn barn gjør når de får ros, de er så herlig dårlige i å skjule hvor glade de blir for det.

I lekeparken utenfor huset ser vi hunden Mike, noe som indikerer at vi har slekt i nærheten, og dermed muligheter for å komme oss inn. Det er Olia som har nøkkelen, og så lenge Internett ikke virker, kan vi ikke ringe henne på skype. Irina har ingen hast med å komme hjem. Hun leker med barna, som ennå er på lekeplassen, mørkt som det er, og ikke opplyst i det hele tatt. Babusjka er der også, det er hun som har Mike, og med henne er ei venninne, som også har hund. Irina sjarmerer dem alle. Jeg får sett gjennom en del tyske gloser, så lenge Irina klarer seg selv. Det går omlag 40 minutter her på lekeplassen.

Omsider kommer vi oss inn. Olia er selvfølgelig i strålende humør. Hun har kjøpt klær, har hatt en kjempedag. Alle er i det hele tatt glade. Jeg er mett og forspist, så jeg er ikke så interessert i kveldsmat. I stedet tar jeg med meg det jeg har av tekniske duppeditter, og stikker over gaten til nærmeste restaurant, Katiusjka, der jeg drikker noen øl, og skriver denne posten. Blant annet.

Regnværsdag i Kiev

Internett er fremdeles ustabilt, så jeg får ikke postet det jeg skriver. Det ser ut som nettet her i leiligheten bare kan virke for et visst antall nettbrett og mobiltelefoner, og om kveldene, når alle er hjemme, blir dette tallet overskredet. Jeg har ikke så lyst til å bli en av dem som klager over manglende nett, jeg lider ikke under det. Og jeg lider heller ikke av at i dag har vært en kald og regnfull dag.

Morgenen var som vanlig ute i Hydropark. Da var det 7-9 grader, og tilløp til solskinn, så treningen var ganske behagelig, bortsett fra at jeg har overbelastet en skulder, og må ta det litt med ro. På øret var mer foredrag om det østromerske riket etter vestromas fall, flere program om den store keiseren Justinian, og hans bedrifter og problemer. Jeg har hovedfag om senantikken, riktignok et par hundre år før ham, så jeg er familiær med noe av det det handler, men det er også mye nytt. Det slår meg hvor begivenhetsrik det sjette århundret var, og hvor lite vi vet om det, og det slår meg at det er andre tider enn vår egen med store problemer. Interessant er det også med de religiøse konfliktene, der spørsmål som førte til at folk drepte hverandre og gikk til krig, er irrelevante og uforståelige nå. Den store delelinjen på Justinians tid var Jesu´natur, om han var menneske eller Gud, eller begge deler, og hva det i så fall vil si å være begge deler. I det protestantiske Norge av i dag ville vel de fleste svare «samme det» eller «det er ikke viktig», men den gang var det altså uhyre viktig, og en av Justinians store hodepiner å få løst. For de som ikke kjenner Justinian i det hele tatt, så er det han som har stått for byggingen av Hagia Sofia, som vi kjenner den i dag, og det er også han som har reist og er avbildet i noen av de berømte kirkene i Ravenna. Der var jeg med familien på ferie for noen år siden, og hørte om de «fine mosaikkene», og så dem sikkert også, men visste ikke hva det var.

På vei hjem går det i gloser. Etter å ha holdt på litt med russiske, er det nå over på tyske. Jeg merker jeg blir fort rusten, jeg trenger å få de vanskelige glosene og vendingene repetert, ellers så glemmer jeg dem eller blander dem. Gloseøvingene fortsetter inn på det lille kaffestedet, der jeg har mine par kopper cappuccino. Det er et sted jeg liker veldig godt, det er det beste kaffestedet i Kiev, vil jeg si, helt skikkelig og enkelt, og ingen penger til andre enn de som jobber der. I kjedebutikkene går pengene til rike eiere langt unna, som man vet. Der er også kaffen betydelig dårligere, og stemningen det jeg kaller profesjonelt uvennlig. På det lille kaffestedet er det akkurat som om vi alle er venner.

Frokosten i dag bestod av Draniki. Det er en pottetett, men hvordan det lages, aner jeg ikke. Kanskje er det noe mel med i blandingen? I hvert fall er ikke resultatet noe som ligner på poteter. Det er mer som kaker, og det blir stekt, og det smaker godt. Tilbehøret er rømme, samt kål og agurk lagt i sur lake, eller hva det skal kalles, veldig karakteristisk her borte. Som lesestoff er det dagens nyheter, på BBC og the Guardian, der det meste går i det samme. Jeg kunne tenke meg å få lest litt mer nyheter på tysk og på russisk, slik at jeg i det minste fikk litt språklæring med meg i det jeg leste. Sosiale medier berører jeg bare forsiktig. De fungerer ganske splittende, synes jeg, i en verden der jeg mener vi heller skulle forsøke å forstå hverandre, enn å fordømme hverandre.

Olia er ferdig med storhandelen i Arsjan, jeg har fått en mengde nye klær jeg strengt tatt ikke trenger, og nå var det godt håp om å få henne med ut. Som vanlig går Irina og jeg først, og som vanlig kommer ikke Olia etter oss, før Irina blir utålmodig og forlater lekeplassen. Dermed må jeg bruke enhver mulighet til å koble meg opp til WiFi, for å prøve å ringe Olia på Skype, og si hvor vi er på vei. Vi ender i buss nummer 14, trolleybuss, på vei mot sentrum og restauranten Pervak.

Der blir vi møtt av en kvinnelig kelner som ikke vil snakke russisk med oss, og som kan fortelle de bare har meny på ukrainsk og engelsk. Det er ingen problem for oss, vi kan bestille hva som helst, det blir spist. Den mannlige kelneren som betjener oss er en gammel kjenning, som bryter ut i et smil da han ser oss: «lenge siden jeg har sett dere, jeg er glad for å se dere igjen!» Slikt er selvfølgelig gøy. Som alltid på Pervak er betjeningen førsteklasses, men de har måttet møte de økonomiske nedgangstidene de også. Tidligere la de sin ære i å holde businesslunsjen under 50 griven, så lå de en stund på 69, før de nå har delt i to, med en meny til 84 griven og en til 119. Vi velger den dyreste. I norske penger vil det si en treretters middag med brød og drikke til 40 kroner.

Nok et forsøk på familiedag…

Vi kom hjem ganske sent i kveld, så selv om Internett virker, har jeg ikke tid å skrive posten.