Første par dager i Kiev

Så lenge jeg er i Kiev har jeg lyst til å levere daglige poster, men det er ikke alltid det lar seg gjøre. Det er annerledes å være her om høsten enn om sommeren, og det er også andre ting som er annerledes, så det er ikke bare å skli rett inn i rutinene. I går var første, hele dag her, en nydelig dag sammen med familien, mens i dag fikk jeg i det minste løpt ned til Katsjalka og trent litt. Ellers har det gått en del tid til å ordne med bagasjen vi ikke fikk tilsendt i tide, og å kjøpe nye klær og toalettsaker.

Vi er tre hele familier i leiligheten nå. Babusjka er i det ene rommet, for seg selv, søster Tanja med mann og barn er i det andre, mens Ira, Olia og jeg er i det tredje, sånn vi pleier. Kanskje kunne det være trangt med alle tre oppi hverandre, men det er noe vi overhodet ikke tenker på, særlig nå som vi har vært så lenge fra hverandre. Det var skikkelig kjekt å våkne med kone og barn denne morgenen, så godt at jeg kom meg ikke opp av sengen, og gikk glipp av en treningsdag. Det lever jeg godt med.

Babusjka har jenket ned de overdådige frokostene, lunsjene og middagene hun pleier å varte opp med. Alderen krever sitt, også for henne, og det hender hun tyr til pelemeni som en reserveløsning. De er bare å hente opp av fryseren, og varme opp. I går morges var det imidlertid plov, ris, grønt og kjøtt, og det er kjempegreier, særlig her som de har tilgang til krydderet som trengs for å løfte denne sentralasiatiske risretten.

Etterpå skulle Olia og jeg raskt ned i butikken for å kjøpe klær og det nødvendigste, for bagasjen som forsvant. Vi var litt i hastverk med å rekke å kjøpe det før bagasjen kom tilbake, vi ønsket jo å få litt erstatning. Det beste hadde vært å liste oss ut før Irina våknet, kanskje til og med før vi spiste frokost, men det nyttet ikke for meg. Frokosten spiste jeg lenge og vel, slik jeg alltid gjør det, og etterpå stakk jeg innom for å se om Irina var våknet, noe hun var. Det var veldig kjekt å se henne våkne igjen, et gjensyn med far og barn, etter tre uker fra hverandre.

Det skar meg på kryss og tvers i hjertet at vi måtte la Irina være igjen. Jeg var helt i mot, jeg skulle gjerne hatt henne med, og holdt dårlig ut å se henne gråte i det vi gikk. Hun kunne jo ikke skjønne at når far endelig var kommet, så skulle hun være igjen alene i huset med babusjka, mens far og mor gikk ut. Jeg kunne heller ikke skjønne det, og sa det flere ganger til Olia. Men det er jo Olia og moren som måtte kledd henne og gredd henne, og det var de som stod for organiseringen av dette.

Handel med Olia på det store kjøpesenteret Arsjan er ganske greit: hun går og handler, jeg blir satt til å kjøpe kaffe. De var ganske forundret, de bak disken, da jeg bestilte og drakk min femte espresso og cappuccino, jeg var nok ingen vanlig kunde. Og Olia og jeg er ikke noe vanlig par. For oss er det lurt å gjøre det på denne måten. Hun får handlet i fred, jeg får slappe av med noe som jeg liker. Denne gangen var kaffedrikkingen ledsaget av repetering og læring av tyske og russiske gloser, på Anki, så jeg fikk også brukt tiden til noe nyttig. Den eneste som ikke var med på denne vinn-vinn situasjonen var lille Irina. Men hun hadde ikke tatt stor skade hun heller, fant vi ut da vi kom hjem. Hun og babusjka hadde hatt det ganske fint, og det hadde heller ikke gått altfor lenge før Tasia kom hjem fra skolen, og det var to barn til å leke i huset.

Jeg ville raskt ut for å spise businesslunsj, mens babusjka ville ha oss igjen for å spise suppe. Så da ble det slik. Først etter suppen fikk Olia og Ira og jeg dratt ut sammen. Da gikk turen til Marinskij park, som Irina har fått innpodet av søskenbarnet er den rette plassen å reise. Denne innpodingen var strategisk fra lille Tasia, hun regnet nok med at om vi reiste dit, var det sjanser for at hun fikk være med. Det var ikke aktuelt nå, og Irina er kanskje i stand til å foreslå Marinskij park etter egen motor også.

Der borte var det demonstrasjoner foran parlamentet igjen. Det er nitriste greier, det høyreekstreme og ultranasjonalistiske partiet Svoboda, svært oppbud av politi, opprørspoliti og det militære, og slosskamper inne i parlamentet også. Lovgivningen de gjør der inne, og som de sloss om, er horribel og deprimerende, men den vestlige verden leer ikke en finger eller et øyelokk så lenge den horrible lovgivningen er rettet mot Russland og russere. Ukraina er ødelagt, det er ingen redning i sikte. Det er bedre ikke å tenke på det.

Vi gjør det symbolsk, med å gå i stor bue utenom. Høsten er kommet til Kiev, og selv om det er kaldt, er det fine høstfarger på trærne, og Kiev er en vakker by. Nedover Marinskij park er det godt å gå, lille Irina finner seg aktiviteter, og mama Olia og jeg finner ro til å snakke sammen. Det er deilig å være sammen igjen.

Ved enden av parken har ikke jeg lyst til å reise straks hjem, så vi går litt nedover Khresjtsjatik også. Så er det også nok. Herfra vil Olia og Irina med metro, hjem. Det skjer først etter at de har fått handlet litt i noen av de mange butikkene, der, under jorden. Hjemme venter mer plov. Vi går tidlig til sengs. Det har vært en bra dag.

Og i dag våknet jeg riktignok mye senere enn jeg pleier, men jeg tok meg likevel den luksusen å løpe ned og trene. Som vanlig er jeg dårlig vedlikeholdt, og klarer ikke å gå rett inn i programmet jeg har satt meg, men jeg får jo løpt en halv mil for å komme dit, og jeg får tatt noen gode repetisjoner, så utbytte er det. På vei hjem stikker jeg innom kaffestedet, og har det så fint så fint, selv om jeg var mer komfortabel der i sommerantrekk, enn i treningsklærne jeg må bruke nå om høsten. Det er mye kaldere enn det var, høsten her er som hos oss, på denne tiden av året, er temperaturen lik.

Gjøremålet gjennom dagen var å hjelpe babusjka med å bære opp tunge matvarer hun har kjøpt. Blant dem var 58 kilo poteter. Hun fant en kar som solgte 1 kr (3 griven) billigere per kilo enn resten, og så kjøpte hun rikelig. Det var sikkert en trivelig kar, men han snakket bare ukrainsk, så jeg skjønte ingenting, selv om han fortalte meg lange historier, der vi bar, og målte opp. Han regnet 58 x 7 til å bli 416, og det var det vi betalte, selv om både mitt hode og min kalkulator fikk en annen sum, og en matematisk riktig sum. Babusjka var mer bekymret for at potetene var så store, hun lurte på om det var noe muffens med dem, kjemikat, som de bruker om det meste, og frykter mest av alt. Godt var det i alle tilfeller potetene kom i hus da jeg var her, og kunne hjelpe å bære.

Etter dagens suppe, bar det til kjøpesenteret Arsjan. Kofferten min var ennå ikke kommet, så vi hadde mer å kjøpe. Denne gangen var Ira med, og selv om det var veldig hyggelig, så viste det også at det nok kanskje var lurt å la henne være hjemme dagen før. Olia, Ira og jeg trasket hele veien til Druzjba Naroda, sånn omtrent, først på siste bussholdeplass fikk vi slengt oss med marsjrutka 444, og kommet oss til Arsjan. Da hadde Irina allerede fått løpt litt fra seg.

Vel inne i butikken, stormagasinet, kjøpesenteret, skulle Olia inn i den første, beste og billigste butikken, mens Irina og jeg skulle se på fiskene. Sånn kom vi fra hverandre. Vi hadde ikke fått avtalt noe møtested eller noen møtetid, Olia ropte bare etter oss at hun hadde Internett på telefonen, wifi, problemet var bare at hun ikke fikk koblet seg opp, så hun fikk ikke med seg noen av beskjedene våre. Irina syntes det var greit med fiskene i to minutter, og så ville hun videre. Dermed var det å dra henne rundt i kjøpesenteret, vekselsvis mellom plasser interessante for henne, og plasser der vi kanskje kunne finne Olia. Lille Irina fikk med seg at vi lette etter mor, og ropte på feilfri russisk mama, idi suda, «mor, kom hit!»

Men ingen mor svarte.

Til slutt gav vi beskjed på skype at vi gikk ut. Der mistet også vi forbindelsen til wifi, så mer fikk vi ikke sendt, sett eller hørt. Irina holdt ut noen minutter, der, utendørs, til tross for at jeg hadde kjøpt såpebobler til henne. Snart var vi i Marsjtrutka 444 på vei hjem. Lille Irina så ut av vinduet, der mørket la seg, og tenkte på moren sin. Det vet jeg, for det var det hun sa, da jeg snakket til henne. Hun hadde nok fått med seg at vi hadde lett etter mor, ikke funnet henne, og nå reiste hjem, uten henne. Snart etter sovnet lille Irina i armene mine, og hun sov hele veien hjem, helt til jeg satte henne fra meg utenfor inngangsdøren, for å låse opp. Da hadde jeg også båret henne de 4-500 meterne fra holdeplassen og hjem. Tre år gamle Irina er blitt ganske tung, sammenlignet med babyen hun var.

Hjemme kunne vi koble på nettet igjen, og se at også Olia var på vei. Lille Irina gikk også hjemme i gangen og ropte mama, idisuda, så det var tydelig hun ville ha henne hjem. Da hun endelig kom, var alle lykkelige. Hun hadde fått kjøpt rikelig med klær og ting, virkelig fått kjøpt fra seg. Og alt i tide til kofferten kom samme kveld.

Denne kvelden hadde også en rørende avslutning da enda en far kom hjem. Her i huset er det lenge siden det har vært en mannsperson i huset, utenom meg, og det er etterlengtet med en til. Lille Tasia er synlig glad over endelig å ha en far, hun også, og i går var også vår lille Irina helt med, og kalte ham papa hun også. Det var rett og slett stor fest, inne på det andre rommet, mye lek og latter. De fant ut de skulle leke gjemmeleken, lille Tasias favorittlek. Irina er for liten til å skjønne hva det går ut på, men hun skjønte at dette var veldig gøy, og løp rundt med hendene i været, ut og inn av alle rom, og gjemte seg og fant om hverandre.

Siden kom Tanja også, og kunne ta del i harmonien. Det er helt tydelig det er bra for henne, også, og det er bra for babusjka, som får avlastning i barneoppdragelsen. Når en ser hvor fint det går, er merkelig de har tilbrakt alle disse årene i pine. Jeg har lyst til å komme med en oppfordring til alle som har holdt sammen, og gått fra hverandre igjen: Finn sammen, dere har det antagelig mye bedre sammen, enn hver for dere. Det er ikke sånn at man finner noen bedre, eller noen man passer bedre med. Det vil alltid være uenigheter og konflikter, også noen umulige å løse, det kalles livet, og skal leves.

Det ble en skikkelig solskinnsavslutning på denne dagen. Jeg forspiste meg, babusjka hadde altfor mye mat å lage av, og jeg ble sittende altfor lenge, flere timer, ettersom jeg fikk stadig flere å spise med og drikke med. Søster Tanja kom hjem, og snudde for å kjøpe mer vin, da den vi hadde, var tom. Jeg gikk og la meg, lille Irina fantes ikke lenger trøtt etter å sovet i marsjrutkaen og nå hatt det kjempekjekt, Olia hadde heller ikke noe å sove etter, så det var bare jeg som ønsket å slukke lyset, og avslutte denne fine dagen.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s