Endelig med Olia på rundtur i Kiev

I dag fikk vi endelig med oss Olia på rundturen vår i Kiev, Irina og jeg. Det er noe av fordelen med å være gift. Da vi enda en gang gikk i forveien, ned til lekeparken utenfor, og Irina enda en gang ble lei, og forlot plassen, så kunne jeg sende en melding til Olia og si at i dag kommer du. Det var litt deja vu over det, da Irina gikk, det var som så mange ganger før. Men i stedet for å gå og gremmes over det, kunne jeg bare sørge for å kontakte Olia skikkelig. Og denne gangen kom hun altså. Resultatet ble en fin liten tur, med høydepunkt på byens beste georgiske restaurant, Hatsjapuri i nedkanten av Boulevard Taras Sjevtsjenko.

Morgenen i dag var litt groggy. Det var så jeg egentlig ikke hadde lyst til å trene, ikke var skulderen helt god, og ikke var jeg helt god på noe sett og vis. Men jeg kom meg ut for å gjennomføre programmet. På øret var foredragsserien om det bysantiske riket nå kommet til midtperioden, med keiseren som fikk tilnavnet Bulgarslakteren, etter å ha skåret øynene ut av 14 000 bulgarske krigsfanger. Den historien står i kildene, men det er som så mye annet fra denne tiden et spørsmål om kildene er til å stole på. Om historien er sann, fikk keiseren sendt en klar melding til tsaren av det bulgarske riket, her er ingenting å hente. Etter denne keiseren fulgte flere dårlige keisere, og riket vaklet alvorlig mot press utenfra, særlig fra øst og fra sør, mens området i Balkan i Europa var blitt nytt kjerneområde. Dette er viktig da tyrkerne siden erobrer det bystantiske riket, og dette området blir tyrkisk, ottomansk, da blir denne delen av Europa muslimsk. Foredragene brakte meg også frem til korstogene begynte i 1095. Tidligere ble korstogene alltid sett med vestlige, kristne øyne, så kom nylig en tid der vi skulle se dem med muslimene, mens her i disse foredragene er det fra et bysantiske perspektiv. Der er korstogene et alvorlig problem, som kommer på toppen av alle de andre problemene. Korsfarerne er kristne, som bysants, så strengt tatt skal de være allierte, men de er som sådan temmelig uberegnelige, og behandlingen av muslimene særlig i det første korstoget gjorde det vanskelig også for bysants å holde en god tone og gode diplomatiske forbindelser med forskjellige muslimske stater.

Alt dette hørte jeg, mens jeg valgte en annen rute til treningsanlegget enn vanlig. Standard er å spasere bort til Arsenalnaja metro, rød linje, og så til Hydropark. Nå så jeg buss 55 gå forbi, og var fristet til å hoppe på. Da jeg kort etter så enda en buss 55, gjorde jeg det. Slik ble det en lenger spasertur enn vanlig, først med bussen over til venstre bredd, så langs elven oppover den kunstige øyen og boligområdet Rusanivka, med skog og natur, til og med en oter fikk jeg sett, og trærne stod flotte i høstfargene. Det var også oppover her jeg gikk hver dag første gang jeg var i Kiev, tilbake i 2007, da jeg bodde i området og hadde russisk undervisning oppe i nærheten av Metro-stoppet Levoberezjna. Nå gikk jeg heller til fots, hele veien til Hydropark.

Siden det tok litt tid med spaserturen, kuttet jeg ned på treningen. Det var nok også godt for skulderen. Jeg drakk også rikelig, latterlige mengder vann. Det ble det lite av dagen før, til gjengjeld ble det en del kaffe og noen halvlitere øl, så dette var kanskje grunnen til at jeg ikke var helt på topp. I alle fall ble jeg helt fin igjen, i løpet av dagen. Og på vei hjem igjen gikk det i russiske gloser, og en kopp cappuccino på kaffestedet.

Frokosten var overdådig, selv til babusjkas standard. Jeg var forleden med og bar 58 kilo poteter opp i leiligheten her. De spiser jeg rikelig av, i all konsistenser og tilberedninger, kokt, stekt, mos, og Kievske spesialiteter som drainiki, og andre ting. Nå var det stekte poteter, og mørkt, spesielt kjøtt, kanskje var det lever, eller noe sånt. I tillegg var det kyllingvinger, marinerte koteletter, sirniki, og etter hvert også rikelig med salat og greier og greier. Jeg har ikke appetitten som jeg har på mitt beste, så det meste var igjen, da jeg var ferdig å spise.

Så var det altså ut. Først måtte jeg prøve siste runde med klær, jeg gav ganske klar beskjed til Olia om at nå får det være nok. Det er jo snilt av henne å kjøpe klær til meg, men nå vil jeg heller være med henne. Jeg liker ikke å prøve klær, er ikke opptatt av klær, liker det bare når klærne ligger i skapet, og passer. Her nede har hun kjøpt omtrent like mye til meg, som jeg har kjøpt til meg selv, i løpet av mitt liv. Olia har det med å la sine prosjekter ta overhånd. Slik elsker jeg henne, hun har rikelig slingringsmonn hos meg, hun får bare kjøre på.

Nå var det imidlertid nest siste dagen, her nede, så nå måtte hun bli med. Jeg synes det er veldig kjekt å være med Irina, jeg lider ikke under det i det hele tatt, og om Olia har det fint for seg selv og uten oss, så er også det fine greier. Men vi må pleie forholdet, være sammen, lage minner. Nå syntes jeg det var viktig. Så jeg ville ikke la det gå en dag til, med Irina og jeg på vei dit Irina sender oss, og jeg med strev og meldinger på SMS og skype, og Olia som ikke kommer, eller ikke finner frem. Jeg ringte med den norske mobilen, sendte norsk tekstmelding, skrev «nå må du komme», det er viktig. Og så kom hun.

Selvfølgelig.

Dermed fikk vi endelig en dag alle sammen, sammen. Vi tok trolleybuss 14 nedover mot sentrum, og opp mot stasjonen. Vi gikk av, og opp den botaniske hagen, ved universitetet. På veien kjøpte Olia en sprettball til Irina, ganske dristig, gitt at hun kommer til å bruke den, og i dette området av Kiev er det mange bakker, og dit vi skal mye folk og trafikk. Et kaffeutsalg som var der da vi trengte det, klarte å lage en kopp kakao til Irina, ukrainsk kakao, med nesquick, men da de skulle lage kapputsjino til meg, så var det slutt. Maskinen sa takk for seg.

Så ble det oppover den lille parken, eller botaniske hagen, uten den slags stimuli. Irina begynte ganske riktig å kaste sprettballen, ennå var det sånn at det lot seg forsvare, og vi voksne hjalp henne med liksomkakaoen. På lekeplassen som er der hadde hun sin nødvendige omgang lek. Den ble kort, for Olia lot seg skremme av mørke skyer på himmelen. Sånn er det når Olia er med, alt blir kortere. For Irina og meg kan regn være en begrensning, men trenger ikke være det. For Olia er trussel om regn nok. Vi gikk videre før Irina hadde lekt fra seg.

Oppover de bratte bakkene her, begynte det å bli mer kritisk da Irina kastet sprettballen. Noen ganger var lykken bedre enn forstanden. Oppe, nær toppen, stod Irina høyere oppe, jeg lenger nede, og vi kastet til hverandre. Da jeg kastet, gikk ballen flere ganger i bedet, noe Irina sa var feil, nisja, så det måtte jeg slutte med. Det var en fin liten lek vi hadde, der oppe, og vi fikk kastet ballen flere ganger, mens vi gikk opp til toppen, og ut av hagen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s