Siste dag i Kiev for denne gang

Så går høstferien her i Kiev mot slutten. I morgen klokken 1230 går flyet mitt videre til Athen, der jeg skal være en uke, før vi alle sammen i vår lille familie på tre reiser hjem hver for oss lørdag 21. Oktober. Dagen i dag var en rolig avslutningsdag, der vi sent på ettermiddagen omsider kom oss ut for en liten fin runde i våre vante gater og steder. For et øyeblikk siden virket Internett, det gjør det ikke lenger, så jeg får skrevet dette innlegget, men ikke postet det før senere.

Også i dag morges gikk treningen tregt for meg. Jeg våknet tidlig, men skulderen min er ikke helt god, og jeg er ikke helt motivert heller. Så jeg kombinerte det med en knapp times spasertur ned til treningsanlegget, med turen lagt gjennom klosteranlegget Lavra. Det hører med til et opphold her nede, og det passer godt til foredrag om det gamle bysantiske riket. Nå gikk foredragsserien mot slutten, og jeg fikk noen presentasjoner av de siste par hundre årene da riket ikke besto av så mye mer enn byen Konstantinopel. Dette var fødestedet for den ortodokse kirke, der arven ble brakt videre i det russiske riket, med Kiev som den første hovedstaden, og Lavra som et av de aller tidligste klostrene. Det er ikke riktig å si at arven ble brakt videre av Kiev, forresten, da Kiev var hovedstaden, stod byen og kirken her i et klart underordnet forhold til keiseren og patriarken i Konstantinopel. Da var da disse mistet makt den russiske kirken overtok, og da var maktbasen flyttet til Moskva. Konstantinopel endte som kjent opp muslimsk, og under navnet Istanbul. Det er noe av det viktigste som har skjedd i verdenshistorien, noe disse foredragene fikk godt frem.

På kaffestedet var det som vanlig et par kopper cappuccino, med russiske gloser, og videre på veien hjem stakk jeg innom butikken for å handle taxfree-kvoten til kona. Hjemme var det pelemeni som var frokosten denne dagen, russisk pasta, og siden Internett endelig virket igjen etter flere dager uten, ble det også litt nyheter og oppdateringer. Koselig er det med lille Irina, som virkelig har fått smaken på en lek med to hestefigurer, der det handler om å kjøpe ulike typer frukt for 20 griven. Med jevne mellomrom forstyrrer hun meg for at vi skal leke litt med dette. Og etter jeg er ferdig med å spise, fortsetter samme lek på rommet vårt, der hun vil ha meg sittende i sofaen, og så ligger alt på det lille trebordet vi har, mens hun står på andre siden, og også kan løpe frem og tilbake og rundt omkring og hente ting.

Det tar lang tid før vi kommer oss ut. Været er også litt demotiverende, litt grått og med fare for regn, selv om værmeldingene sier dagen skal være tørr. Klokken er nærmere fire, kanskje, da vi endelig får kledd på oss, og gått ut døren. Som alltid er det Irina og jeg først, så skal Olia liksom komme etter og møte oss på lekeplassen. Og som alltid trasker Irina av gårde, videre, før Olia får kommet. Og som vanlig er det problemer med å få gitt beskjed. Jeg er omsider utstyrt med en ukrainsk telefon, en mobil med ukrainsk sim-kort, og jeg forsøker å ringe, men får et eller annet svar på ukrainsk. Jeg skjønner ikke et ord, men kan gjette meg til såpass at det er noe som ikke virker. Og Ukraina får ingen venn i meg, som ikke lar sine egne innbyggere velge hvilket språk de skal få informasjonen sin på.

Det blir som vanlig her også, Irina og jeg trasker oppover hovedgaten til vi kommer til metrostoppet Petsjersk og det store krysset der, der er det nett, og jeg kan ringe på Skype. Der er det også bussen vår går fra, det er et trafikknutepunkt, herfra kommer man seg mange steder, alt til Lavra, Marinskij park og Kontraktova plosjad går herfra, og velger man den andre retningen kommer man ned til sentrum, park Sjevtsjenko og stasjonen. Noen av holdeplassene i Kiev har informasjon om når neste buss kommer. Det er veldig praktisk, og noe av det som er forbedret her nede, i alt som er blitt verre. Vi ser at vår buss nr 22 kommer i løpet av et 10 minutter, og at Olia vil rekke det.

Det er kjekt å sitte sammen på bussen. Lille Irina liker alle transportmidler, alt som beveger seg, og sitter med store øyne mot vinduet, og forteller oss hva hun ser. Vi kjører forbi Marinskij park, og ned til Posjtova, hvor vi går av. Irina kler av seg som om det var sommer, hun husker nok at hun pleide å gå barbeint på gresset der, nå går hun på de tykke sokkene. Hun får selvsagt ikke lov, men hun er for rask for oss, og det er jo ganske søtt. I stedet for å ta på henne for mange klær igjen, setter jeg henne på skuldrene, og vi har slik en liten fotosession. Turen går ned til kaffebussen vår, en buss innredet som en kafe, der de selger ulike typer kaffe. Der har vi mange gode minner, og nå skal vi produsere nye.

Melding fra Norge

Et av de kjekkeste nye minnene vi får, er en melding fra min snille søster Tone. Hun lurer på hvor jeg er hen, hun står på Kiss and fly for å hente meg. Det betyr at klokken må være litt over 1525, for det er da flyet mitt skal lande om en uke. Tone har nylig sendt meg meldinger om når jeg skal hentes, men det falt meg jo ikke inn at hun skulle blande ukene. Hun tar det med veldig godt humør, og ler i meldingen hun svarer med. Jeg sender henne en MMS med hvor vi er, den første jeg har sendt i mitt liv. Det er hun verdt.

En ung skitings

Etter å ha drukket vår kapputsjino i kaffebussen, går vi opp til funkioloren, som den heter. Erfarne lesere vil merke seg at jeg skriver cappuccino riktig når den er god, og i den russiske varianten, som vi uttaler ordet, når den er av russisk kvalitet. Som regel er det kapputsjino her i byen, det er kaffestedet overalt, men det er mye sølevann som blir servert. Jeg er fornøyd med det, og er en av kaffestedenes beste kunder.

På veien opp til funikoloren støter vi på en gjeng unge gutter, der den ene ser ut til å være på vei vekk fra denne verden. Olia lurer på om han er narkoman, noe han ikke har utseende til å være, de ser ut til å være vanlige, unge gutter, og det er bare en av dem som er vekkreist. Han blir satt på en betongkloss, og siden ført over veien, når det blir grønt lys. På andre siden blir han trygt plassert på en avsats. Olia holder ikke ut å se dette, hun har denne merkelige ansvarsfølelsen, og gjør noe med de tingene der alle andre går forbi. Hun har lest en rekke med ting mens hun forbereder seg til sykepleierstudiet, og har ideer om hvordan denne unge gutten kan hjelpes. Hun gir dem 8 griven for å kjøpe vann, hun forsikrer seg om at han har kastet opp, og hun kan etterpå fortelle meg at det er vodka han har drukket. Slik ser han også ut, han er verken narkoman eller alkoholiker, bare en skolegutt som har eksperimentert litt med alkohol, og fått i seg altfor mye. Politiet kommer også til, og ringer foreldrene. De vil ha navnet til Olia også, men det er hun ikke interessert i å gi, så invovlert vil hun ikke være. Også når vi står oppe og venter på funikoloren, stikker hun ned på ny, og hører litt til hvordan det går.

I Olias byområder

Irina elsker å kjøre funikolor. Det er et sterkt ord å bruke, jeg bruker det sjelden, men det er også sjelden sånn Irina er begeistret i den lille funikoloren (taubane) og reisen på drøye 50 meter. I Norge ville en sånn taubane være en vits. Her, hvor alt er sletteland og fjell er mangel, så er en bane opp en haug en turistattraksjon. Den lille vognen er stappfull.

Oppe på toppen er det tradisjon at jeg kjøper Irina en is. Det gjør jeg denne gangen også, om enn ikke temperaturen skulle tilsi den slags type kjøp. Lekeplassen der oppe er stengt, lagt ned, for ombygging (forhåpentligvis er lekapparatene plassert et annet sted, eller på oppbevaring for å bli plassert tilbake, de fleste var helt fine), så vi må bare gå videre langs med kirkene. Der er det et kjent syn, her nede, fullt av politi oppstilt, og lenger borte, ukrainske flagg i bannerform. Olia været fare, og vil ikke gå den veien, som er mest logisk. I stedet foreslår jeg til høyre, langs butikker og byområder, ikke severdigheter og turistvennlig. Siden har jeg fått vite hvorfor det var så mange politi der. Det var 75 års jubileum for organisasjonen som på engelsk heter UPA, en av de ultranasjonalistiske – les fascistiske, i ethvert annet land ville de bli kalt fascistiske, men her i Ukraina er det omstridt – opprørsbevegelsens på 1930-tallet. De samarbeidet med de tyske nazistene under krigen, og massakrerte jøder, polakken og delvis russere. Det er en skam at Ukraina får lov til å feire disse morderne, og kalle dem helter. Da jeg først besøkte Ukraina i 2007ble jeg veldig glad i landet. Den siste tiden har de gjort mye for å støte meg vekk.

Vi har lært oss å leve med det.

Vi går i et område Olia liker veldig godt. Denne delen av byen kjenner hun mye bedre enn jeg, og har ingen problemer med å orientere seg. Jeg har fremdeles litt å gjøre med å feste sammen gatene, og vite hvordan man kan ta beinveien fra det ene stedet til det andre, her, og hvor man kommer om man går i hvilken retning. Vi finner en lekepark for Irina, Olia kjøper litt snop til henne, vi passerer den norske ambassaden, eller om det ennå er konsulat, og vi ender opp med en gammel favorittrestaurant, en jeg aldri har bitt meg merke i hva heter. Businesslunsjen der er førsteklasses, maten vi kjøper nå, er så som så. I anstendighetens navn har nok det også å gjøre med hva vi bestilte. For en sjelden gangs skyld bestilte Olia noe som var helt feil.

Hjem, og i seng

Deretter var det hjem. Veien gikk forbi den merkelige turistattraksjonen, Zolotay vorota, eller «den gylne port». Det er en attraksjon jeg sant å si aldri har skjønt, og nå åpnet jeg mine tanker for Olia. Den står midt på en åpen plass, ikke ser den ut som en port, og ikke er den i nærheten av en mur eller noe annet den kunne være port til. Ingenting, eller lite av den, er gyllen. Det er også veldig synlig den er bygd nylig, den har ingenting eller lite av årtuseners tyngde. Og ikke er den spesielt pen. Olia er enig, og sier faren hennes også alltid kritiserte den. For ham var det et poeng at den er bygd i forskjellige materialer, mur og tre. Den er turistattraksjon fordi folk sier den er det. Hadde det minste vært igjen av originalen, eller den kunne gitt en ide om hvordan det en gang så ut her, men her er det bare et malplassert byggverk på en åpen plass.

Irina er i fyr og flamme, og løper av gårde. Alle avsatser balanserer hun på, får hun en sjanse, sklir hun på noen av dem. Hun har det veldig kjekt, selv om her er det ingenting for barn. Kvelden er vakker, her i Kiev. Olia, den luringen, snek seg inn i en butikk denne dagen også, hun er utrolig, men nå ville Irina og jeg ha henne med hjem. Og når Olia insisterte på å handle, så gikk Irina og jeg for oss selv, inntil vi møttes igjen ved holdeplassen for buss nr 14 i boulevard lesu ukrainka, der vi bor.

Sånn sluttet den siste dagen vår, her nede. Som vanlig ble det ingen tid til pakking, og den slags nyttige ting, heller ikke til å skrive et brev til flyselskapet og kreve erstatning for klær og artikler vi måtte kjøpe da bagasjen var forsinket. Det var bare å slappe av, spise bitte litt, drikke litt øl, og i seng.

Nå må jeg gå…. resten kommer…

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s