Så er vi på ny samlet, Olia, Ira og jeg, vår lille familie på tre. Alt gikk bra på flyreisen hjem, jeg i en grytidlig taxi, så Athen – Milano – Köbenhavn – Stavanger, de Kiev – München – Oslo – Stavanger, enda et hakk tidligere. På flyplassen hentet min søster Tone meg, riktig denne gangen, og kjørte meg hjem for et par timers tid, før jeg reiste til flyplassen på ny, for å hente Olia og Irina. Det ble et rørende øyeblikk, sterkere enn jeg hadde tenkt, selv om jeg hadde tenkt meg det sterkt.
Det var intenst og kjekt å være i Athen. Temperaturen lå på rundt 25 grader, heller litt over enn under, og jeg hadde allerede glemt hvor behagelig det er med gode sommertemperaturer. Jeg hadde også glemt hvor godt det er å bade i ordentlig hav, varmt og klart, i stedet for kalde jærstrender, eller det skitne elvevannet i Dnjepr. Jeg er antikk historiker, hovedfag der, og å komme tilbake til Athen har sin virkning også med tanke på dette. Det er en stund siden jeg har vært i slike historiske byer, alt går til Kiev de siste årene, og selv om dette er en by jeg er blitt veldig glad i, så ble jeg med Athen minnet om at det er byer jeg går glipp av ved stadig å reise til Kiev. Maten og vinen ved utallige små, koselige restauranter er også virkelig å skryte av, og det er mat og kultur man føler er virkelig gresk, mens i Kiev er restaurantkulturen litt importert, om enn maten som serveres kanskje er tradisjonell.
Jeg skulle gjerne blitt i Athen en dag ekstra, eller mer, om det var mulig, men å reise hjem og se familien igjen, vil alltid være bedre enn alt.
Klokken to kom jeg hjem natt til søndag, klokken fem våknet jeg som vanlig av meg selv, pusset tennene, gjorde mitt toalett, og pakket sammen resten av kofferten. Turen til flyplassen eller flyplassen selv bød ikke på noen uhell, denne dagen, det var bare det vanlige styret med å sjekke inn, og å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen.
Hele tiden var jeg spent på om Irina og Olia kom seg med sitt fly. Det sitter litt i, at de ikke klarte det tilbake i 2015. Så da det kom inn melding på Skype om at de var med bokseren og politikeren Klitsjko på flyplassen i München, så var jeg vel så glad over at de kom seg med flyet, som at de var i nærheten av denne kjendisen. Vi fikk utvekslet et par meldinger, særlig da jeg satt ved flyplassen i Köbenhavn, de i Oslo. Lille Irina sov da, noe som var veldig godt.
Jeg har fått nok av flyvning og flyplasser for en stund. Flyet mitt videre var forsinket med en halv time, noe som ikke bød på noen problemer. Hjemme var jeg for trøtt til å få gjort noe særlig, noe som gjorde at jeg ikke fikk ordnet og vasket huset til kona kom hjem. Dessuten fant jeg ikke fjernkontrollen til varmepumpen, så jeg fikk ikke satt på varmen. Huset var kaldt som temperaturen ute. Jeg tenkte kanskje det var Olia som hadde ryddet den, og lagt den et sted, men det viste seg at det var jeg som har gjort det. Varmepumpen var av for sommerhalvåret, og jeg hadde lagt den i et skap, siden lille Irina kunne bli fristet av den. Ganske unødvendig, siden den henger så høyt at hun ikke rekker opp.
Så var tiden kommet til at jeg kunne sette meg i bilen, og kjøre ut i mørket til flyplassen på Sola. Klokken var litt over 1800, høst var i ferd med å gå over til vinter. Langs veien var veiarbeid som gjorde det litt vanskelig å kjøre, og at det tok litt lenger tid. Da jeg kom frem, fikk jeg først melding, så telefon, om hvor jeg var. Da var det kjekt å si jeg var på flyplassen, på vei.
Og det var så godt å se dem igjen. Min kone er så pen og god, og til så stor hjelp på alle mulige måter, og vår lille Irina er fantastisk, hun har utvidet virkeligheten min, hva jeg trodde var mulig. Hun er glad for å se meg, og løper rundt, klarer ikke å slutte å le og å smile. Og så snakker hun så godt, fulle setninger på russisk, atskillig bedre uttale enn jeg, tydelig som et par. Nå skal hun også lære norsk, skikkelig, og snakke det på samme måte, veksle som ingenting.
Olia tar det med stor ro at hun vil få mye å gjøre når hun kommer hjem. Hun er opptatt av et fotballag eller annet lag hun var på flyet med, snakker mye om det. Hjemme går hun straks i gang med å rydde, for å gjøre det lettere å finne fjernkontrollen til varmepumpen. Det kunne jo være vi hadde lagt den et sted, bare sånn uten videre. Det ville vært typisk oss. Irina blir også straks glad i huset vårt. «Garasje», sier hun først, så «hus», begge deler på russisk. Inne løper hun rundt, og prøver alle lekene sine, sånn jeg husker det fra min egen barndom. Alle disse første dagene har vært nesten helt uten skjerm, derimot har hun lekt en god del med sjakkbrikkene.
Opprinnelig var planen å lage god mat, tenne opp i peisen, kanskje vin, men vi er altfor trøtte. Vi spiser litt av flymaten Olia hadde medsendt fra Kiev. Jeg kjenner en uke med korte netter presser på, nå er det søvnbehov. Utrolige Olia får kjørt en klesvask, og hengt opp tøy for natten. Irina er smil og latter helt til det er på tide å legge seg, da hun roer seg på et øyeblikk og sovner straks. Det gjør vi alle. Endelig samlet igjen.
En helt grei blogg 