J-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k

Irina vår begynner å bli en selvbevisst og bestemt liten 3-åring. Hun har så smått begynt å bli litt opptatt av hvordan hun ser ut, sånn som i dag da hun nektet å ta på seg de mørkeblå støvlene som passer, og i stedet ville ha de rosa, som er altfor store. Hun har hele sitt korte liv hatt en fetisj for briller, om et ord som fetisj kan brukes for små barn, i alle fall er hun det jeg vil kalle unormalt tiltrukket av dem. Kanskje er det ikke så uvanlig at barn forsøker å ta brillene av voksne og andre som har dem på, kanskje heller ikke at de liker å se på briller, og helst prøve dem på, i butikker og utsalg. Uten at jeg vet helt hvor de kommer fra, har vi nå et par små, hvite barnebriller, som hun åpenbart føler seg veldig, veldig kul i. Og når hun ikke har den på øynene, der det jo vitterlig blir litt mørkt å ha dem, så setter hun dem på hodet.

Det var ikke dette denne lille posten skulle handle om, men det setter rammene. Det var i disse brillene hun kom inn på soverommet, der Olia sjekket ut en russisk komponist hun hadde støtt på i tyskundervisningen (!), Glazunov. Jeg var inne med henne. Irina kommer også inn, og griper i kjent stil rommet og stemningen. Hun vil ha noe å drikke, og her får vi noe av gledene det er å ha et tospråklig barn hos seg, særlig når dette barnet er Irina.

Hun får en liten flaske med eplejuice, en slik smak-forskjellen fra Coop, liten flaske med 2-3 desiliter, vi kjøpte en mengde av dem da de var på utsalg på grunn av dato. Irina tar denne juicen, holder den foran seg, og setter opp et uttrykk i ansiktet og et stemmeleie akkurat som hun leser, j-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k, sier hun sakte. Det russiske ordet for eplejuice.

Helt glimrende.