I dag er det på dagen 100 år siden den russiske revolusjon. I tradisjonen er 25 oktober en viktigere dag, det er den kommunistene markerte, fordi russerne ennå brukte den gamle julianske kalenderen, og i Russland var datoen 25 oktober da det skjedde. Men hos oss var det 7. november, så i dag er årsdagen. Vi i vesten har vært litt opptatt av den, spesielt hvordan russerne vil markere den, og det er nesten som om vi er litt skuffet over at de ikke vil markere det noe særlig. Jeg skjønner russerne godt, vi er jo selv delvis russere, og vi vil selvsagt ikke markere denne dagen på noen. For meg rekker det å skrive denne bloggposten, og det gjør jeg fordi jeg fordi jeg er mer enn normalt interessert i historie, ikke fordi det er en spesiell dag å feire eller markere.
Den russiske revolusjonen kom på et forferdelig tidspunkt i Russland. I tre år hadde landet vært i krig, i verdenskrig, med Tyskland og dets allierte, og allerede før krigen tæret det veldig på de russiske ressurer og statsmaktens forvaltning av dem. Tsar Nikolaj II var ikke noen spesielt god tsar, ikke noen spesielt markant personlighet, og selv om han er omdiskutert, er det vel ganske gjengs oppfatning at han ikke var i stand til å håndtere de utfordringene det russiske imperiet stod overfor på begynnelsen av 1900-tallet. Han forsøkte seg på reformer, samtidg som han forsøkte å slå ned opprør med hard hånd, og han var vel ikke i noe av det særlig resolutt. I alle fall klarte han ikke å få løst problemene.
Sommeren 1914 blir Russland trukket inn i verdenskrigen. Det er en berømt brevveksling med keiseren Wilhelm II i Tyskland, fetteren hans, der keiser Wilhelm II krever at tsar Nikolaj II ikke mobiliserer, selv om tyskerne gjør det, og Nikolaj II svarer at han ikke har noe valg, men bønnfaller Wilhelm om likevel ikke å starte noen krig. Krig blir det altså, og etter å ha klart seg ikke så verst i starten, drar det ut for Nikolaj og russerne. Det er uro og misnøye i landet, selv om det er – vil jeg si – en økning om oppslutningen om keiseren, siden han og hæren hans klarer å holde tyskerne unna.
Men i februar 1917, 8. mars i følge vår kalender, er det demonstrasjoner i gatene i St. Petersburg, og tsar Nikolaj forsøker på ny å slå det ned med vold, og på ny blir det ganske halvhjertet og halvgjort. Historiene sier at i stedet for å skyte, går soldatene over til demonstrantenes side, og tsaren blir tvunget til å abdisere. I stedet dannes en overgangsregjering, med Kerensky, og om disse tingene hadde gått an å diskutere uten at politiken tar overhånd, så er det interessante sammenligninger mulig med dagens situasjon i Ukraina, eller Ukraina 2014, der det også ble dannet en overgangsregjering etter at statsmakten var jaget bort. Kerensky og hans regjering var ganske forsiktig, og styrte unna store avgjørelser inntil det kunne holdes et planlagt valg, den hadde jo ikke strengt tatt full legitimitet, selv om den nasjonalt og internasjonalt ble anerkjent som de russiske styresmakter. Den ukrainske overgangsregjeringen, derimot, satte i gang en rekke tiltak og vedtok en rekke, kontroversielle lover, om enn den heller ikke hadde full legitimitet i hele befolkningen. Videre, vil jeg si, at russiske styresmakter av i dag kjenner sin egen historie ganske godt, slik at de vet at sånne overgangsregjeringer er lite handlekraftige. Det spilte nok med i avgjørelsen av å ta tilbake Krim, vil jeg tro.
I Sveits fikk Lenin høre om denne overgangsregjeringen, naturlig nok, og mente den ikke var god nok. Kerenskij er vel regnet for å være ganske liberal, skjønt, det er vanskelig å uttale seg, som statsminister fikk han ikke utrettet så mye. Det er vanskelig å si hvor han ville ledet landet, hadde han fått fortsette, og det er også usikkert om han og hans hadde vunnet valget, hadde det blitt holdt på noenlunde vanlig og rettferdig vis. Så må man huske landet ennå var i verdenskrig, og i enorme kriser, det er ikke tiden for politisk ustabilitet, og det er kår som – historisk sett – har gjort demokratiet vanskelig. Hva som kunne skjedd, vet vi ikke, hva som skjedde, vet vi ganske godt.
Lenin reiser tilbake til Russland, smuglet av tyskerne, som vet at kommunistene vil støtte tilbaketrekning fra krigen, og at tyskerne med det kunne få østfronten fri. I dette hadde tyskerne helt rett. Lenin leder sin kommunister til et regelrett statskupp, etterpå strålende iscenesatt som en storslått revolusjon, slik at revolusjonsdagen 25. oktober var en bauta i Sovjetunionens historiske oppfattelse, og i alle kommunistiske land. I virkeligheten var det en ganske liten gruppe, væpnede menn, som brøt seg inn i vinterpalasset, og jaget bort regjeringen som satt der.
Kommunistene ville avholde valg, i januar 1918, men da de ikke vant dette valget, mente de at folket var «uopplyst», og ikke skjønte sitt eget beste, så de beholdt makten likevel. Borgerkrig fulgte, en grusom og blodig, og med den fulgte også en forferdelig hungersnød. Det var en elendighet som stikker seg ut selv i russisk standard. Verdenskrigen med Tyskland og dets allierte blir som en parentes, men det er en ekstremt viktig parentes, for i det Lenin holder ord og trekker Russland ut av krigen, så må de gi fra seg store mengder land. Disse landområdene gir politiske problemer helt opp til den dag i dag, en del av dem blir gitt tilbake til Russland med Versaillestraktaten i 1919, en del blir tatt tilbake av Stalin i forbindelse med annen verdenskrig, og i de fleste av dem har det vært elementer av etnisk rensing, diskriminering og undertrykking, vekslende etter hvem som har hatt makten. Det er vanskelig å si noe om disse tingene uten at folk blir sinte, historien har mange ømme sår, og i vår tid er det visst blitt mer om å gjøre å minne om dem og forsterke dem, heller enn å forsøke å lindre dem og leve sammen. Det er nå min mening, men det er virkelig lettere sagt enn gjort, og jeg er av den overbevisning at man må tåle og respektere andre har en annen oppfatning av historien enn en har selv.
Anyway, da borgerkrigen endelig ble avsluttet, gradvis i årene 1920 -22, og med de røde bolsjevikene som en vel ganske overraskende vinner, var det litt av en opprydning som måtte gjøres i det gigantiske landet. Lenin, den kommunistiske statslederen som vel i den sovjetiske bevissthet blir løftet opp til nærmest religiøs status, er ikke noe særlig med på det. Han får hjerneslag i 1923, og dør i januar 1924. Det følger noen år med maktkamp, før Stalin overtar i 1927, og fremover. Årene må få lov til å være litt glidende her, for den Stalin som tar over makten, er ikke den Stalin som dør med den. Også han må kjempe seg til den status og frykt han etter hvert oppnår, til å begynne med må han manøvrere litt forsiktig, til å begynne med har han likeverdige.
Så tar han av, og ender som en av de verste tyranner verden har sett. I yngre dager var det en kampsak for meg at Stalin ikke kunne regnes som kommunist, han var sin egen ideologi, kommunismen var for ham bare et middel, ikke en overbevisning. Jeg mente også sterkt at Stalin verken var særlig intelligent eller særlig ressursterk, og jeg mener ennå at han ikke var noe karismatisk. I det hele tatt er det ganske rart han kunne få den maktposisjonen som han hadde. Nå i senere tid har jeg moderert meg litt, det må kunne gå an å snakke om en slags Stalin-kommunisme, og selv om hans tid hadde mest preg av å være stormannsgalskap, så var det en slags form for kommunistisk stormannsgalskap. Og så går det an å holde på at han ikke var spesielt intelligent, men han var ingen fjott, han var ingen idiot. Og det er ikke til å komme bort fra at han klarte å bygge opp et effektivt redselsregime, med seg selv udiskutabelt på toppen, og han overtok et land i ruiner og kaos, og etterlot seg en superstormakt.
Etter Stalin er Sovjetunionen kjennetegnet av stagnasjon, eller lav økonomisk vekst. Forklaringen jeg liker å støtte meg til er at Sovjetunionen satset på tungindustrien, og så lenge den var lite utbygd, gikk det an å få til stor vekst gjennom målrettet planlegging for å bygge ut denne industrien. Men når først utbygningene var på plass, og tungindustrien etablert, var det ikke så lett å komme seg videre. Kommunistene kalte jo vår vestlige forbruksvekst dekadant, og ville ikke satse på forbruksvarer. Så det ble til at tungindustrien rullet sin tunge gang, miljøskadelig og ineffektivt, og med bare helt små forbedringer fra år til år. Under statslederne etter Stalin var ikke Sovjetunionen så grusomt som det under ham, langt derifra, du var sikret et ganske trygt og sånn passe greit liv, du ville ikke bli arrestert og du ville i alle fall ikke bli drept, om du da ikke virkelig gikk inn for det. Livene deres ville fortone seg redselsfulle for oss i vesten, opplært som vi er til å tenke individ og selvrealisering, utnytte ens egne muligheter og til å kunne delta fritt og aktivt i alle diskusjoner og eventuelt politisk arbeid, og til å kunne kjøpe seg det man vil og har penger til. I Sovjetunionen gikk det ingen karriere uten gjennom partiapparatet, og individet var satt under kollektivet, kollektivet under staten.
Men flere av de som selv levde i denne perioden, sier de hadde det ganske greit, de manglet ikke noe, og hadde ikke noe behov for å gjøre politisk arbeid eller delta i diskusjoner. I forhold til den tiden som fulgte, 90-tallet med kaos, kriminalitet og pengemangel, så fortoner sovjettiden seg for mange som en nostalgisk drøm. Vi i Vesten gjør en veldig stor feil hvis vi holder 90-tallet som bedre enn 80- og 70-tallet i sovjetrepublikkene. Og om vi sier at Sovjetunionen gikk i oppløsningen på grunn av økonomisk stagnasjon, så opplevde altså de aller fleste av de tidligere republikkene økonomisk nedgang etter Sovjetunionen ble oppløst. Og det ble mye større forskjeller mellom folk, mellom de rike og fattige. For første gang fikk de tidligere sovjetborgerne bekymrkinger om de ville ha penger nok til mat på bordet og klær på kroppen, basalbehovene som hadde vært en selvfølge i flere tiår.
Uansett om man ser det slik eller slik, er ikke hundreårsjubileet mye å feire. Jeg har mer og mer de siste årene begynt å se historien som et middel til å legitimere hvordan vi har det i dag, hvordan vi tenker og hvem vi er. Sånn sett vil jeg si Putin fortsetter tradisjonen fra tsar Nikolaj II mye mer enn fra noen av de kommunistiske partisekretærene som ledet landet. Kommunismen var i Russland et fremmedelement, det var en vestlig tanke, oppstått i Tyskland, tungt filosofisk, og på veldig mange måter veldig atypisk Russland. Slik jeg kjenner landet og russerne, er det ganske utrolig hvordan det gikk an å få et så kaotisk land og folk til å bli så striglet og systematisk som tingene var under kommunismen. Det var som det ble lagt et lokk på alt virkelig russisk, med Stalins tyranniske hånd, og hva som kom etterpå var mer fritt og ekte russisk, med kaos og problemer, og med et land og folk som hangler seg videre likevel. Russerne er et sterkt religiøst folk, de er mystikk, opptatt av følelser, intuisjon, mens kommunismen var antireligiøs og – egentlig – strengt systematisk og vitenskapelig (jeg tenker på de opprinnelige tekstene til Marx og Engels). Putin går inn og vil spille rollen som landsfader, som en god tsar, med kirken på lag, og med full kontroll. For dette og andre ting blir han umulig å føre en sivilisert samtale om i Vesten, men han passer godt i Russland, hvor det er tradisjon for å forakte byråkratiet og alt som foregår på mellomnivå, men å elske og stole på den øverste, tsaren.
Det må vel også være lov å påpeke at det er en god del her i Vest som nå toer sine hender, og snakker om den russiske revolusjon som et rent russisk fenomen, og gir liksom russerne skylden for hele kommunismen og alle dens grusomheter. Det er altså en mer vestlig, enn russisk ide, og den hadde støtte blant vestlige intellektuelle, og i vårt eget Arbeiderparti, vle så mye som den hadde det i Russland. Forskjellen er vel helst at Russland var og er et såpasst kaotisk land, at der var den kommunistiske revolusjonen – utrolig nok – mulig å gjennomføre. Stalin hadde i likhet med de andre kommunistlederen uforbeholden støtte blant mange fremtredende kulturpersonligheter her hos oss, det gjaldt også etter at en del av overgrepene hans og ugjerningene begynte å bli kjent. Så det burde vel kanskje være litt til å forstå at russerne blir avvisende når de liksom skal påta seg en slags kollektiv skyld for Stalins ugjerninger, de led jo under dem, og hadde ingen praktisk sjanse verken til å støtte dem eller avvise dem, i motsetning til de vestlige intellektuelle og den politiske godt-til-venstre-siden, som hadde valget og valgte å støtte.
Så det er ikke heller å undre seg over at russerne og de som støtter dem, irriterer seg over den vestlige dobbeltmoralen. Den gjelder i dette, og i mange andre spørsmål.
Dermed skulle det være ganske naturlig hvorfor russerne ikke vil markere 100-års jubileet for revolusjonen, så veldig. Det er en viktig begivenhet, den farget forrige århundre, men for russerne farget den det ikke på en god måte. Russland og russerne var under okkupasjon av kommunismen, vel så mye som ukrainerne, balterne og de andre folkeslagene var det, de var underlagt noe som ikke var deres, og som de ikke kunne identifisere seg med. Russerne liker jo å kaste seg betingelsesløst og uforbeholdent på nye ideer, etter 1991 kastet de seg jo like hodestups og hodeløst inn i kapitalismen, med mange av de samme katastrofale resultatene og mye av det samme kaoset. Det skal de ha, de ser ikke tilbake, de brenner broer mens de går over dem, de er ikke reserverte.
Men akkurat denne revolusjonsdagen i 1917, dette statskuppet som kastet dem ut i borgerkrig og 70 år med kommunistisk, undertrykknde og kvelende styre, ikke så verst dekket av ordet okkupasjon, den er ikke noe å snakke om. Egentlig like lite som de gjør det i Kiev, Vilnius og Warszawa, og alle disse andre landene og hovedstedene som også ble offer for denne okkupasjonen. Der er det helt legitimt å slette alle minner fra denne perioden, bokstavlig talt slette dem, mens i Russland skal det altså vekke oppsikt hos oss i Vest, når de forbigår dagen i stillhet. Slik vi også gjør det her i vår lille halvt norske, halvt russisk-ukrainske familie.
En helt grei blogg 