I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!
Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.
Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.
Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.
Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.
Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.
Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.
Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.
Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.
Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.
Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.
Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.
Vi gjorde nok et fint inntrykk.
Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.
Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.
Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.
Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.
Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.
Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.
En helt grei blogg 