Mot jul

Først litt selvskryt (det vil si skryt av barnet): Jeg spilte i går Toccata og fuge i D-moll, den som blir kalt «Dorian», BWV538. Så spurte jeg lille Irina på 3, hvem er det som spiller? – Det er Bach, svarte hun.

Helt riktig. Vi går mot jul. Eksamener er gjennomført, det venter oss ikke mer stress, nå, og det er bare å gli inn i den gode julemodusen. I beisen brenner det med lyd, lys og lykt, det er den beste varmen som finnes. Som om alle sansene blir varmet. Til middag var det fenalår, og konas potetmos. Alt helt topp. Vintermørket får ikke tak på meg dette året her, ikke i det hele tatt.

Og snart snur solen. På fredag kjøpte vi oss nye billetter til Kiev. Vi flyr sammen 23. mars, jeg blir over påsken, og kona og barnet får være der helt frem til litt uti mai. Jeg savner dem så det gjør vondt, men jeg ser hvor godt de to har det der nede, og unner dem gleden. April er også en av de aller, aller beste måneder å være i Kiev i. Da blomstrer magnoliaen, og da går våren raskt over i å være som en god norsk sommer, med temperaturer over 20 grader, kortbuksevær og sol.

Vi forsøker å gjøre det kjekt for Irina i vinternorge også. Jeg har laget julekalender for menn, julekalender av aller enkleste sort. Hver morgen pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Slik får Irina lært seg tallene lite grann, også. Og hun har fått med seg det er noe som heter jul, som nærmer seg.

En dag i uken drar vi for å svømme i vårt lokale basseng. Nå sist fikk vi advarsel om vannet var kaldt, 26 grader, om vi virkelig ville dette. Særlig hvis barnet er lite aktivt, kunne det bli kaldt for henne. Akkurat det med å være lite aktiv er liten fare for oss med Irina. Hun er helt vill, selv til barn å være. Ingen jeg har sett er i nærheten av å holde det aktivitetsnivået hun holder. Hun er 3 år gammel, og nå for et par uker siden insisterte hun på å hoppe uti vannet selv. Hun ville ikke bli løftet uti. Så hopper hun, og er ute av stand til å komme seg opp selv, men hun stoler selvfølgelig fullt og fast på at far vil ta tak og hjelpe henne. Og faren er jeg, og den tryggheten kan hun ha, jeg er der. Torsdagen nå i denne uken svæmte hun for første gang med slike luftbeholdere i plast på ryggen, sånn svømmehjelp. Det er helt i tidligste laget for en 3-åring, men Irina tar initaitivet helt selv, vi presser ikke noen ting. Og ved minste tegn på at det blir ubehagelig for henne, med vannet som skvetter opp i munnen, så tar vi henne, og holder henne og lar henne puste noen sekunder. Før det er på an igjen, med ny, vill aktivitet.

Også på skøyter er det i ferd med å bli til noe. Skøyter er typisk fredagsaktivtet. Skøytene kjøpte vi i fjor, altfor store da, i ferd med å bli passe nå. Men hun er ikke i stand til å ta et eneste skritt, uten at jeg holder henne helt fast. Nå, forrige gang vi var der, forsøkte hun imidlertid for første gang selv å styre bevegelsen. Årsaken var at det var andre folk der, Irina ville gjerne være med dem. Så hun satte fart på de små bena sine, sparket og kavet i vei, uten helt å skjønne skikkelig hvordan man beveger seg på skøyter, og uten å kunne holde sin egen balanse. Men det var en begynnelse. Om ikke lenge kan jeg slippe henne, på isen.

Ellers er det å sparke ball rett utenfor her. Vi har fått oss noen ski til henne, gitt oss av noen kolleger, men skoene er allerde blitt for små, så selv om det har vært noen snøfiller hos oss her i Rogaland dette året, har det ikke blitt noe skigåing. Og akebrettet har ikke fått noe fart på seg. Dermed er det å sparke en liten ball, kjekt det også, på isen.

Det er bare en liten uke til selveste julaften. Julepynt er det sparsomt med, i dette huset her, og julestemningen er preget av at et av medlemmene i vår lille husstand regner nyttår og «novyj god» som den viktige dagen. Men lille Irina skal bli helt norsk og helt russisk, eller ukrainsk-russisk, om man vil, så hun må lære seg juletradisjonene som vi har dem her. En sang som har festet seg, er Bjelleklang, og hun har altså også skjønt at det venter en liten kalendergave hver morgen. Torsdag er det bursdag hos Sara, lørdag – lille julaften – er det tradisjonell pynting av juletreet, rømmegrøt og spekemat hos ‘na mor. Da har julefreden senket seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s