Første sykkeltur med Irina – 3 år, 3 måneder!

Det er veldig tidlig ennå, men hun er vårt første barn. Vi prøver.

Jeg kjøpte sykkel til lille Irina til jul. Optimismen var nok større enn forstanden, for det er en normal tohjulssykkel, uten støttehjul. Jeg tenkte å hoppe over stadiet med gåsykkel, sånne barna har nå om dagen, uten trøer, og jeg husker fra min egen barndom at støttehjul bare er irriterende. Nå er det nok litt andre tider. Støttehjulene er blitt mye bedre, og gåsykkel er meget lurt. Det er helt klart det er det Irina skulle hatt.

Men alright, det var søndag, dårlig vær, og jeg tenkte vi kunne gjøre turen vår enkel. Egentlig hadde jeg håpet å kunne reise et sted det var snø, så vi kunne gå litt på ski. Men vi måtte i så fall reise veldig langt, og i dette været og i den formen vi var i, så var det lite aktuelt. Det ble sykkel i stedet.

Irina er knøttliten, stor for alderen, selvsagt, men 3 år er jo veldig lite. Sykkelen var av minste type, men den var likevel så stor at hun ikke kunne sitte normalt på den, og rekke ned til trøene. Hun måtte vri og vende på seg, og bøye seg veldig fremover, for også å rekke bort til styret. Rett som det var, endte føttene skjevt, sånn at hun bremset, ufrivillig. Noen balanse kunne det ikke være snakk om. Noe sykling i rette forstand, heller ikke.

Dog skal Irina ha det, at hun har skikkelig pågangsmot,hun er ikke av den engstelige og forsiktige typen. Så hun setter seg på sykkelen, og trår til. Jeg holder henne i jakkekragen, og går ved siden. På denne måten får vi nesten en tur som vi fikk det så mange ganger det året jeg var i fedrepermisjon, og hun ennå var så liten at hun kunne sitte i vogn. Nå som hun går selv, er det fast og begrenset hvor langt vi kommer om vi tar ut fra huset vårt, og ikke kjører noe sted. Det er lekeplass og butikk i enden av hver retning, noen hundre meter og opp til en kilometer.

Nå kunne jeg dytte på, så vi kom oss forbi Kiwien oppe på toppen av Lundehaugen. Da ble hun også sliten, og ville hjem. Det måtte overtalelse og triks for å få henne med videre. Jeg kunne nok klare å bære både henne og sykkelen, men jeg hadde ikke lyst. Hun må kunne gå selv. Det gikk langsomt. Vi måtte ha lang pause. En liten tursjokolade hadde vi med, siden det var søndag.

Borte i Sørbø-hagene er det en del lekeplasser som fikk opp humøret en del. Særlig hjelper det at det var litt andre folk der. Alle problemer med å være sliten og ville hjem, var borte nå, vi var ute et par timer til. Men nå var det så som så med sykkelturen. Det var bare de få meterne mellom hver lekeplass.

For første gang satt hun også på en sånn taubane, sånn jeg husker de hadde i Dyreparken i Kristiansand på 80-tallet, og som de så fikk på Ganddal skole, ganske utrolig. Nå har de en like borti her. Og lille Irina på tre år og tre måneder, klamret seg fast, og seilte hele linen lang, gang på gang på gang. – Kruto! sa hun på russisk. – Kult, tilsvarer det, mens det egentlig betyr «stupbrat» (kult, eller cool, betyr som kjent egentlig «kjølig»).

Videre traff jeg litt gamle kjente, hun litt nye kjente, hun fikk lekt litt, jeg fikk gått gjennom noen gloser, og vi hadde det ganske som vanlig. Gjentatte ganger må vi konstantere at andre småbarnsforeldre og barn ikke er i nærheten av vår tålmodighet, de gir seg med en eneste gang, holder bare noen minutter, før de må videre til noe annet. For meg, og Irina, er det sånn, at evigheten er vår horisont. Så lenge det er gøy, blir vi værende. Vi har ingenting som er viktigere.

Det var litt regn og vind og surt da vi gikk ut, men vi var godt kledd i regnbukse og regnjakke og støvler. For Irina begynner de hun har å bli i minste laget, noe som hindrer henne litt, eller kanskje man skulle si, ikke så rent lite. Det gjorde det ekstra vanskelig å få til dette med sykkelen, det var tydelig at buksene strammet. Men hun har rikelig med både pågangsmot og stayerevne, egenskaper som kommer godt med i denne verden, hun kravlet seg opp på sykkelen, og tråkket i vei som best hun kunne, mens jeg gikk ved siden av, med et godt tak i jakkekragen hennes.

Skitur! med Irina på 3 år og 3 måneder

Jeg skal ikke gjøre krav på at det er så veldig uvanlig. Treåringer kan gå på ski, det vet alle, og enhver far vil vel føle at akkurat hans barn gjør det aller mest fantastisk. Den slags innsikt forhindrer ikke at jeg også gjør det. Jeg er stolt og glad over hvor flink hun var, og at hun fikk det til.

Vi har trent litt rett utenfor huset. Jeg tror også hun har hatt utbytte av skøytetreningen i Jærhagen, og også kanskje svømming og forskjellige turer og utfordringer hele livet. Men nå gjaldt det altså ski, og i dag var første gang jeg også spente på meg skiene og skulle gå med henne. Ellers har jeg gått ved siden av på bare ben, og har kunnet ta tak i henne om det var henne. Sånn var det også da vi forleden gikk fra tante Tone til bestemor på hver sin side av Klepp stasjon. Ikke rare turen, men så er hun også veldig liten. Og vi bor på vestlandet, her er det dager, ikke måneder med snø.

Bestemor skulle også være med. Vi kjørte ut og hentet henne, og fikk med det også litt ordentlig niste. Kakao, sjokolade, appelsin og frokostbrød med karbonader. Alt oppi en stor sekk.

Turen er ikke egnet til å imponere noen. Den gikk i Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det måtte hete om det ikke var dialekt. Det er en bitte liten skogkant rundt haugen der på Klepp, løypa er omtrent halvannen kilometer, høydeforskjellen er såvidt tosifret, vil jeg tro. Men det var perfekt for lille Irina, akkurat som det må være i starten.

Hun var i full fyr fra første stund. Som vanlig hadde vi store problemer med å få festet skiene hennes på skoen, men nå tror jeg kanskje vi omsider har løst koden. Og når skiene først er på, så sitter de.

Allerede i første lille bakke var hun fengslet. Hun satte utfor uten frykt i det hele tatt, og rant rett frem til hun datt. Så var det opp igjen, og prøve på nytt. Vi hadde gått fem meter, og hun kunne blitt der for bestandig. Bestemor hadde jo lyst til at vi skulle komme oss bort til en pauseplass, og heller være der, så vi fikk lirket Irina med. Men hun var ustoppelig.

Mor og jeg ble litt forsinket, for vi måtte hente en annen lue i bilen, og så var ikke den i bilen, men i sekken. I mens hadde Irina kommet seg 50 meter lenger nedover, og en annen vei enn den jeg hadde tenkt. Mitt (tillærte) instinkt sier alltid oppover i starten, mens barnets instinkt sier letteste vei. Så Irina valgte slak helling ned, enn en liten bakke opp. Sånn fikk det bli.

Hver gang hun falt, hadde hun problemet at hun fikk stavene viklet av hånden. Med votter på var det ikke så lett å få dem på igjen. Og det var ikke lett å reise seg med stavene på hendene. Utenom det, hadde hun ikke noen problemer med å falle. Eller med noe.

Hun satte utfor alle bakker som var. Til min store glede så jeg også at hun overvant lysten til å falle. Mange som ikke kan, gir seg med en gang, og legger seg straks de merker de mister balansen. Lille Irina har funnet ut at det ikke lønner seg, at det er bedre å kjempe for å holde seg på beina. For om man faller, er det kav å komme seg opp. Andre ting hun fikk til var å svinge lite grann, også i fart, med å løfte skiene og liksom spasere seg i retningen man skal. Verken å ploge eller å bøye seg i knærne eller å svinge med å justere tyngdepunktet fikk hun til ennå, men så er jo dette også første gang hun står i nedoverbakker selv.

Særlig var det en bakke jeg likte godt. Den var lang og slak, og med is og skare. Irina satte utfor, og jeg ved siden av, og hun rant sannelig meg hele veien, i større og større fart, helt til hun kom fra løypa og over i grøfta, der snøen var annerledes, og hun falt. Med et smil. Det var rett oppgigjen, og videre.

Noen steder rant jeg ved siden av, og tok tak for å lose gjennom vanskeligheter og sørge for at hun ikke falt. Det takket hun for. Her var det jo også et spørsmål om å komme frem til nisteplassen, for mor som var sulten.

På nisteplassen var det ikke mye tid for Irina å spise og å drikke kakao og brus. Det var en lekeplass i nærheten, og hun løp rett bort dit, og i lek med de andre barna. Først prøvde hun seg alene på den lille karusselen, så satte hun seg sammen med andre på vippen. Det at hun kom, gjorde at det ble ubalanse med vekten, men det løste barna med å hente inn én til. Irina var klart yngst, men fant sin plass allikevel, og var helt med. Etterpå fikk hun svinge seg i karusselen, sammen med andre, også atskillig større. Det er det kjekkeste hun vet. Om farten er aldri så stor, så svinger hun ekstra med hodet også, liksom for å forsterke effekten. Og hun hyler av glede, hun er veldig, veldig uttrykksfull når det er noe hun liker. Det er ingen tvil.

Så var det aking. I går knakk hun koden, i en bitte liten, men bratt bakke i en skråning, da akte jeg også, hun var ustoppelig og helt i mot at vi skulle gi oss på noe som helst tidspunkt. I dag fikk hun prøve seg på egen hånd, og hun gikk helt uredd til verks i en litt lenger og kanskje litt brattere bakke. Nå fikk hun også holde på til hun ble lei, men hun fikk ikke ha meg til å ake ved siden av henne. Det holdt at jeg hjalp henne opp de bratteste kneikene, og holdt sånn noenlunde vakt at ikke noe skulle gå galt.

Hjem igjen gikk det naturlig nok seigere. Men ikke verre enn at Irina løp av gårde fra dissen (eller husken, på østlandsk) til skiene, for å få dem på, da det var på tide. Bestemor var kald. Det skulle etterpå vise seg også at Irina var kald, iskald på føttene, etter at hun hadde fått snø i dem, og den hadde smeltet. Det forklarer nok at vi måtte dra henne deler av veien, og at hun var helt passiv i den største oppoverbakken.

Utenom det, gikk hun selv. Også oppover den lange og slake oppoverbakken. Og da det kom en oppoverbakke vi ikke skulle opp, gikk hun et stykke opp allikevel, for å renne ned igjen. Hun faller til slutt, men det er kontrollert og greit, og skyldes mest av alt at hun ikke kan ploge eller bremse eller svinge.

Alle kan finne Kleppeloen på et hvilket som helst nettkart. Vi gikk hele runden. På tilbakeveien gikk vi på oppsiden, og der går det ganske bratt og høyt for en treåring å være. Vi måtte dra henne opp. Og selv det var litt vanskelig, siden jeg hadde mine egne ski å gå på, og det var glatt for en bestemor å gå.

Da vi først var kommet på toppen, gikk Irina for egen masking igjen. Og det med stor stas. Nedover rant hun som bare juling, flere meter, før det alltid endte med at hun ramlet. Så var det å hjelpe henne opp igjen, og på med stavene. Det var rutinen.

Hele turen varte knappe tre timer. Hele den tiden var Irina i full aktivitet, maksimalt. Frisk luft, god motorisk trening og – viktigst av alt – bare gøy! Bedre blir det ikke. Vi kjørte hjem til bestemor, altså min mor, og avsluttet turen med vafler og kaffe, og mer kakao. Det hører også med. Dette var dag som en dag skal være. Den anbefales!

Knuste fløtegratinerte poteter på en ellers grei dag…

Man har skrelt 20-24 poteter, skåret dem opp, og lagt dem i en ildfast form sammen med oppskåret og hakket løk og hvitløk. Omhyggelig har man kvernet salt og pepper over, klemt ut fløte, og skåret ost på toppen. Halvannen time har de laget seg og godgjort seg. Så er det ut av ovnen, ned i kjelleren, der peisen knitrer lunt og alt er dekket klart, fenalåret ligger med kjøttkniven, det mørke juleølet er klart til å åpnes, en fredagskveld som var det lørdag – bare for at potetene skal skli ut av hendene noen centimeter før bordet, lande på gulvet og knuse.

Det var ellers en fin vinterdag. Irina og jeg reiste ut til Klepp, og laget snømenn i hagen til tante Tone, en snørik dag som denne kaster vi ikke bort på å gå på skøyter, det kan vi alltid gjøre. Dager med snø er sjeldne. Fra tante Tone i Tangarbakken tilbake til bestemor i Kvednadalen gikk lille Irina på ski, omveien ved Frøylandsvannet. Riktignok holdt jeg henne, dyttet og dro henne stort sett hele turen, men ikke sånn at det var gratis. Hun måtte jobbe hun også for å holde seg på beina, og finne ut hvordan man beveger seg på ski og stopper sammen beina for å komme dit man vil. Siden vi først hadde gått fra bestemor til Tone, ble det en hel liten tur av det. Vel fortjent med kaffe og sjokolade hos bestemor, og til og med litt boller ble det funnet frem.

Far, som er jeg, ville se på sjakk, men på vei dit bladde vi forbi en kanal med skøyter på. Kunstløp. Det ville Irina se. Så sånn ble det. Tre år er hun. Allerede med kontroll over titteskjermen.

Og vi voksne vet å innrette oss.

Etter å ha drukket en del kaffe, snakket litt med mor, og lest avisen, var det hjem. Uvirkelige nyheter var på Dagsnytt 18, hva er det som skjer med landet vårt og verden og nyhetsbildet, det er godt å komme hjem og fyre opp peisen. Mama Olia er utrettelig med oppussingen, alle døgnets våkne timer går med, vinduskarmer, dører, vegger, tak og gulv, mange rom på en gang, og korridoren med. Irina og jeg kommer oss av veien, ved å gå ned i kjelleren.

De fløtegratinerte potetene skulle være den store finalen. Den ble altså slik. Man skal ikke irritere seg for mye. Man skal spise de potetene som går an å spise. Åpne sin øl allikevel, la barnet få brus, kose oss så godt man kan. Etterpå er å tørke opp og rydde, møysommelig få med alle skårene. Den ildfaste formen kan vi kjøpe ny. Vi har hatt mye glede av den. Nå skled den ut av hendene mine. Og alle tankene, hvordan er det mulig, jeg holdt den jo fast, hadde jeg bare, det var 30 cm igjen til bordet og underlaget den skulle ligge på, jeg hadde båret den ut av ovnen og ned trappene gjennom byggeplassen huset vårt er, og så faller den ut av hendene mine, like før målet, hvordan er det mulig.

Dataknott i nesa

Det hører vel til barndommen og oppveksten. Et visst antall ganger skal man sette seg selv fast forskjellige steder, og være bekymret for om man kommer seg løs igjen. Det er forferdelig mens det står på. Og det kan være mer enn forferdelig. Kanskje er det en slags genetisk panikk at man mister bevegelsesfriheten? Den kommer i alle fall veldig fort.

I dag hadde vi som vanlig om vinteren tent opp i peisen nede. Irina ble igjen, mens jeg gikk opp for å varme noe mat. Da jeg kom ned igjen, hadde hun ikke fått startet flyvingen på Google Earth, slik hun liker så godt. Det er ikke så rart, for det er passord på datamaskinen min. Jeg skrev inn passordet, startet Google Earth, og satte i gang flysimulatoren. Men hun var liksom ikke så interessert. Det var noe hun måtte ordne, hun la seg ned over sofaen, med ryggen til, og bena på gulvet. Så begynte hun å gråte veldig og fortvilet.

Jeg tok henne straks opp til mor, Olia. Gjennom byggverket og stillaset vi har stående for å ordne gangen, er det allerede en prestasjon. Olia var oppe og hvilte, etter en hard, lang dag, men var straks på pletten da Irina gråt, og jeg sa det var et eller annet. På meg virket det som hun hadde et eller annet som klødde veldig i nesa, noe snue, eller noe annet.

Vi var fremme med papirtørkler og det ene og andre, Olia sa en rekke med ting på russisk som jeg hadde litt problemer med å skjønne, men som fungerte fint som instruksjoner for Irina. Hun blåste både ut og inn, en god del snue kom ut, og hun fikk også til et godt nys.

Da tenkte vi det var ordnet. – Er det lettere nå? Spurte vi. Det var det. Og Irina satte seg med YouTube-film. Men det var tydelig ennå noe galt.

Jeg hadde jo maten stående nede, og ville gjerne spise den mens den ennå var varm. Med Irina var ikke alt i orden, men det var ikke noe opplagt mer å gjøre. Så jeg gikk like godt ned. Hva som enn klødde, ville det vel gå over. Olia var allerede innskrudd på at hun måtte ha på seg gode tøfler og varme klær, ikke fryse og bli forkjølet, det er noe hun alltid har sagt.

Nede så jeg nærmere på PCen, og så øyeblikkelig hva som var problemet med Irina. Det er en liten, rød knott på den, den skal fungere som en slags datamus, styrer av musepekeren. Noen liker den kanskje, jeg bruker den aldri. Men den går an å ta av, og jeg har sett Irina like å fikle med den. Ofte vil hun putte den i nesen, noe jeg naturlig nok har forhindret. Nå var jeg ikke der og passet på.

Jeg løp straks opp til Olia med PCen, og sa dette var mer alvorlig enn vi hadde trodd. Hun hadde en rød dataknott langt inni nesen, og hun fikk den ikke ut. Jeg fikk i kjent stil panikk, men jobbet også i karakteristisk stil i mot denne panikken, og forsøkte å tenke klart og rolig. Knotten måtte ut. Men hvordan? I hennes egne forsøk på å få den ut, hadde lille Irina bare skjøvet den lenger inn. Det var det hun hadde holdt på med der på sofaen. Og det fortvilte skriket hun hadde satt i, skyldtes også at hun hadde skjønt den satt fast.

Olia er fabelaktig i sånne situasjoner. Enda så nervehissig hun kan være ellers, forholder hun seg i dramatiske situasjoner helt rolig, og er handlekraftig. Jeg blir passiv og tenkende, tenker at evolusjonen må ha sørget for at ting i nesen ikke blir reelt farlig, at det alltid kommer ut. Også før dataknottenes tid må barn ha puttet småstein og graps inn dit, og hatt det sittende fast en stund. Men det er sykt irriterende, og den må ut. Ringe lege? Ringe noen i familien? Ringe noen som vet?

Olia forsøker først med et papir hun ruller som en trakt, så med pinsett. Det er selvfølgelig også et velutviklet instinkt at slike ting ikke skal opp i nesen, så Irina stritter i mot. Knotten er så langt inne at jeg ikke kan se den, men Olia sier hun ser den når jeg lyser inn med mobiltelefon. Gang på gang stikker hun pinsetten inn, bare for at Irina kaster hodet tilbake, og hylgriner. Og blånekter.

Til slutt gikk det bra. Olia gav seg ikke, selv om jeg hadde gitt meg. Jeg syntes ikke hun skulle stikke den pinsetten så langt inn, noe så vondt og fælt, og ikke var jeg sikker på at det ville gå heller. Olia holdt på sitt at hun hadde den nesten. Så fikk hun det til. Plutselig var knotten ute, og vi holdt den i hånden.

Det er gledessjokk. Irina gråt fordi det var vondt og ubehagelig, men hun smilte også, for nå var det jo over, og hun stoppet veldig raskt å gråte. Vi vartet opp med brus og sjokolade, for nå var det fest. Samme instinkt som gir frykt når noe sitter fast eller er uløst, gir også en enorm lettelse er over. Irina var på noen minutter helt den samme gamle, ingen spor eller vanskeligheter, bare et godt minne om at noe sånt skal hun ikke gjøre igjen. For sikkerhets skyld la vi knotten høyt oppe i skapet. Den skal ikke på dataen igjen, når Irina er i nærheten.

Første gang Irina reiser seg på ski!

I dag kom snøen til Rogaland også. Ikke så mye som i andre deler av landet, men nok til at det var mulig for små barn å gå på ski. Så det gjorde vi straks etter vi hadde spist en liten middag.

Og igjen er det dette artige med barns fabelaktige fremgang. Det er tredje gang hun forsøker seg på, så vidt jeg har regnet ut, lille Irina, og i dag var den største vanskeligheten å få skiene festet på beina. Jeg måtte ha hjelp av Olia, og da heller ikke hun greide det, var det selvfølgelig krise. Da det endelig lyktes, hadde vi tatt skoene av Irina, sånn at vi kunne sette de løse skoene oppi skiene. Så kunne vi deretter sette i Irina i dem. Og dermed var de på.

Kanskje er det skøyteløpingen som gjør henne tryggere nå som hun har ski på beina? I alle fall var dette nå ingenting for henne. Lekende lett gikk hun bortover den lille veien vår i gårdsrommet, både med og uten staver, og for første gang kom hun seg også opp den vesle bakken vi har like utenfor, den som ennå heter «opp til Ole Knut». I oppoverbakke hadde hun ingen sjanse sist, nå gikk hun rett opp, uten at jeg egentlig merket det en gang.

Hun rant ned, ikke uten at jeg holdt henne i hetten, og løp ved siden av, men jeg merket at det var en helt annen balanse nå, enn det var sist. Forrige gang trakk hun seg litt, og slapp musklene i beina, sånn at jeg skulle holde henne. Denne gangen prøvde hun hele tiden. Og hylte av glede når hun rant av seg selv, når jeg ikke trengte holde noen desimeter.

Hun prøvde seg også med bare å gå bitte litt opp, sånn at hun kunne renne ned helt selv. Da falt hun riktignok, litt uheldig på rompa, sånn at det kanskje var litt vondt. Å falle riktig er noe som hører med, det må man lære seg, sånn at man har en nødbrems å trekke i, om det skulle gå litt for fort.

Nytt var også at hun klarte å stokke om skiene, slik at hun kom seg opp selv, når hun hadde ramlet. Det hadde hun lyst til begge de to første gangene hun prøvde, men fikk det ikke til, tross alle anstrengelser. Nå var det bare vips! – opp!

Og sånn skal hele livet hennes være. Meldingene sier at snøen skal holde seg her i hvert fall over helgen. Vi skal ut hver dag. Rundt null grader er snøen også kram, sånn at det skal bli snømann og det hele, når vi bare får litt bedre tid enn vi hadde i dag. I dag gikk det litt raskt inn igjen. Men nå, som vi skal legge oss, ligger det en stor, mystisk snøball like utenfor, på den lite trafikkerte veien vår. Den er den første hun har sett av denne størrelsen, grunnballen i en snøball.

Det er helt umulig å finne roen for kvelden da. Kan det ikke bli en ny dag straks!

Kald søndag, lang uke, ekstremvarsel i været

De som følger værtjenesten YR må ha lagt merke til at de er slepphendte med varseltrekantene sine. Jeg leser det som et tegn i tiden, offentlige instanser og andre instanser med ansvar vil heller varsle hundre ganger for mye, enn å måtte forklare seg ut av en hendelse de ikke virket forberedt på. Jeg er fremmed i et slikt samfunn, jeg likte det bedre sånn vi hadde det før, der vårt samfunn var basert mer på tillit og felles ansvar. Jeg føler meg nokså alene med å ha det slik.

I dag var det intet mindre enn tre sånne varseltrekanter oppå hverandre inne på YR. Det skal bli vind, regn og elendig det meste. Det lever vi godt med. Lille Irina og jeg trosset det kalde været og den sure vinden i dag, og gikk oss en kort rusletur rett rundt i boligfeltene der vi bor. Etter å ha ramlet et par ganger, begynner hun endelig å skjønne konseptet med is. Nå ble hun forsiktig, først i overkant, med å nekte å bevege seg så lenge jeg ikke holdt henne i hånden, eller hun var på alle fire, siden regner jeg med hun finner ut av det, og kan gå vanlig.

Etter å ha vært ute et par små timer, ville hun hjem, og jeg fyrte opp i peisen, enda det fremdeles var dagslys. Den siste halvannen uke har jeg lest litteratur fra andre verdenskrig til den store gullmedaljen. Jeg så filmen Max Manus på ny, og bestemte meg for å finne ut hva der som er basert på beskrivelsen av de faktiske hendelser, og hva regissøren og manusforfatteren selv har trukket fra og lagt til. Som den gode historiker jeg er, går jeg rett til kildene, bøkene Max Manus skrev selv, den Gunnar Sønsteby skrev, og også den som er skrevet om Gestapo-sjefen, Siegfried Fehmer. Så får jeg vel skrive ned et sted hva disse forskjellene går i, nå når jeg først har satt meg inn i det. Som alltid har jeg dette veldige behovet etter å «opplyse verden», selv om verden slett ikke alltid er så særlig interessert.

Det lever jeg også godt med. Vi har kjøpt inn maling og listverk, kona er oppe og setter det på plass. Hun fant enda noe å gjøre verre, da jeg i en tidligere bloggpost trodde vi var ved et bunnpunkt, heretter skulle det oppover, etter det skrudde hun ut lampene fire sentrale steder oppe. Det er ganske slitsomt, men vi har det grunnleggende fint, vi kjenner hverandre godt, og kommer igjennom det.

På Jærhagen fredag tok Irina som forventet sine første selvstendige skritt på skøyter. Ennå er hun ikke så stødig at jeg tør la henne falle, hun må ikke få skrekken, og ikke kjenne det håpløst. Hun får kave litt selv, og så følger jeg like bak, klar til å fange henne når hun detter. Et par ganger klarte hun da å skli inn til kanten. Det er ikke lenge før hun kan prøve helt selv, uten meg som sikkerhet bak.

I svømmehallen er den rasende fremgangen kommet til en liten pause. Det er ikke så opplagt heller, hva som skulle være neste skritt. Hun er fullstendig uredd, tåler vann alle steder, kommer under, kan falle, hoppe og kastes, det er ingen problemer, og hun har fått festet sånne ringtorpedoer på ryggen. Hun klarer å bevege seg fritt med dem, klarer å svømme selv. Så nå er det kanskje å hoppe fra kanten med dem på, eller hva vet jeg? I en alder av tre år er det i alle fall tidlig å svømme.

Hun er forresten god og blå på føttene om dagen. Det har blitt en del blåmerker, også der i svømmehallen. Det hører med til alderen. Vi gjør det til en fest, og lar oss imponere av at hun har så mange av dem. Annet positivt er at vi endelig har knukket koden for hvordan vi skal få vasket det lange, fine håret hennes. Det har alltid vært en prøvelse for oss, men nå lar hun oss slippe til, så hun går med nyvasket hår annenhver dag.

Når det gjelder ekstremvarsel skulle jeg gjerne sett noen sette en trekant på nyhetene som brer seg såvel i sosiale som i tradisjonelle medier. Man kan bli surrete i hodet av å bli for engasjert der. Det er bedre å la engasjementet være i sitt eget lille liv og vennekrets, og ikke la seg ødelegge av saker man kan mene noe om, men lite gjøre noe med. Sånn er det i alle fall for meg. Jeg har det bedre foran peisen, med barnet og en piratbok, og med deilig musikk på øret. Så kan været og verden være som den vil.

Oppussing og bursdag og litt annet

Det har vært en flott helg. Den ble avsluttet, lykkelig foran peisen. Enda en gang. Nå begynner det imidlertid å ta seg opp rundt her, sånn at huset vårt ligner et sted å være. Min venn og jeg hadde vår daglige gitar og vodka-rutine nå fredag, og knertet en liter vodka sammen og en god del grapseved. Det er flere kvadratmeter ledig plass, her nå. Og kona har fått satt ut karmer i vinduet. Det begynner å bli koselig, her, det er mulig å lage det varmt. Huset vårt begynner å ta form.

Denne bloggen vil aldri bli noen interiør-blogg og aldri noen blogg for dem som er reelt interessert i hus og hage. For oss er det veldig, veldig langt i fra å være en lidenskap. Vår mål er å få den nødvendige oppussingen og nyrestaureringen unna på min lønn. Vi har ikke råd til profesjonell hjelp, det er kun til det nødvendigste, og vi betaler ikke i dyre dommer for å få det fint.

I går var det Daniels 16-års dag. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at min lille nevø er 16 år, da jeg selv var på den alderen, var jeg jo snart voksen. Trude inviterte til selskap, Irina og jeg tok turen, mens Olia som vanlig heller ville være hjemme og pusse opp. Til å begynne med presset vi på for å få Olia med på slike selskapligheter, men vi er en stor slekt, så det blir ganske mange av dem. Olia har det bedre når hun får slippe.

Irina var pyntet i fin, hvit kjole og en diskret beige jakke over. Håret hadde vi ikke fått vasket, og det hadde hun nyst grøt i til frokost, så det ble en fin kontrast med den nydelige jenta og det ikke helt fløffy håret. Jeg skrev i går at Irina er en tøffing. Det beviste hun i dag, da hun falt av krakken mens hun spilte ishockey med Lars. Etter et par minutters stille gråt hos han far, var det på an igjen med mer hockey. Nygård-familiens romaskin og tredemølle fikk hun også prøvd seg på, flere kilometer, faktisk. Og ikke ville hun hjem igjen.

Mens vi var der, gjorde Olia nytt oppussingsarbeid. Og nå begynner det endelig, endelig å ligne noe. Hele Irinas levetid, siden 2014, har vi i praksis levd på en byggeplass. Først var det utendørs, kledning og etterisolering og vinduer og terrasse, hus og garasje, et enormt arbeid til enormt mye tid, krefter og penger. Dette arbeidet tok på også med det at det var kritisk, råtne planker måtte bort, og ny kledning måtte opp når den gamle var tatt bort. Det var et kappløp med tiden, også.

Nå er det innendørs. Olia har gått hardt ut, sånn hun pleier, og revet ned tapeten og rensket veggene i hele korridoren, både oppe og nede. I tillegg har hun gjort etterarbeid på vinduene, innendørs, og hun har revet ned lister rundt dører og langs vegger. Det har tatt på, for det har vært veldig mye å rive ned, uten at så mye har vært bygget opp igjen. Og hun har ikke tatt ett rom om gangen, men slått til over hele huset. I skrivende stund har vi ikke et normalt rom i hele huset. Alt er i ferd med å bli gjort noe med, alt er midlertidig.

Det er også det som er i ferd med å endres. Nå er det ikke mer å rive ned. Nå kommer det ikke mer grapseved. Det trengs et par planker til i vinduene her i peisestuen, så kan vi flytte skrivepulten bort til veggen, og begynne å bruke dette som et vanlig rom. Veggene i korridoren er klar til å males. Etterpå kan vi legge parkett, og sette opp lister igjen. Barnerommet til Irina trenger møbler. Noen av dem er bestilt, andre er enkle å kjøpe. I stuen trenger vi nok ny spisegruppe. Bordet er gitt vekk, sofaen og lenestolene ryker snart, og nye må kjøpes inn. Alt er i ferd med å bli noe av.

Den store skrekken er å legge sand og stein på gårdsplassen ute. Der var nok kona litt forhastet med å gi steinen bort, før vi var klar med ny. Men sånn er hun, handlekraftig, og går i gang før hun har helt klart for seg hvordan hun skal komme seg i mål. Det er en egenskap på godt og vondt. Hadde det vært min handlekraft som gjaldt med oppussingen, så hadde alt stått på stedet hvil. Jeg liker bedre å lese bøker og å skrive blogg. Og jeg liker alt jeg gjør sammen med lille Irina, gullskatten vår. Så vi har funnet en god fordeling, Olia og jeg. Vi har det veldig fint.