Dataknott i nesa

Det hører vel til barndommen og oppveksten. Et visst antall ganger skal man sette seg selv fast forskjellige steder, og være bekymret for om man kommer seg løs igjen. Det er forferdelig mens det står på. Og det kan være mer enn forferdelig. Kanskje er det en slags genetisk panikk at man mister bevegelsesfriheten? Den kommer i alle fall veldig fort.

I dag hadde vi som vanlig om vinteren tent opp i peisen nede. Irina ble igjen, mens jeg gikk opp for å varme noe mat. Da jeg kom ned igjen, hadde hun ikke fått startet flyvingen på Google Earth, slik hun liker så godt. Det er ikke så rart, for det er passord på datamaskinen min. Jeg skrev inn passordet, startet Google Earth, og satte i gang flysimulatoren. Men hun var liksom ikke så interessert. Det var noe hun måtte ordne, hun la seg ned over sofaen, med ryggen til, og bena på gulvet. Så begynte hun å gråte veldig og fortvilet.

Jeg tok henne straks opp til mor, Olia. Gjennom byggverket og stillaset vi har stående for å ordne gangen, er det allerede en prestasjon. Olia var oppe og hvilte, etter en hard, lang dag, men var straks på pletten da Irina gråt, og jeg sa det var et eller annet. På meg virket det som hun hadde et eller annet som klødde veldig i nesa, noe snue, eller noe annet.

Vi var fremme med papirtørkler og det ene og andre, Olia sa en rekke med ting på russisk som jeg hadde litt problemer med å skjønne, men som fungerte fint som instruksjoner for Irina. Hun blåste både ut og inn, en god del snue kom ut, og hun fikk også til et godt nys.

Da tenkte vi det var ordnet. – Er det lettere nå? Spurte vi. Det var det. Og Irina satte seg med YouTube-film. Men det var tydelig ennå noe galt.

Jeg hadde jo maten stående nede, og ville gjerne spise den mens den ennå var varm. Med Irina var ikke alt i orden, men det var ikke noe opplagt mer å gjøre. Så jeg gikk like godt ned. Hva som enn klødde, ville det vel gå over. Olia var allerede innskrudd på at hun måtte ha på seg gode tøfler og varme klær, ikke fryse og bli forkjølet, det er noe hun alltid har sagt.

Nede så jeg nærmere på PCen, og så øyeblikkelig hva som var problemet med Irina. Det er en liten, rød knott på den, den skal fungere som en slags datamus, styrer av musepekeren. Noen liker den kanskje, jeg bruker den aldri. Men den går an å ta av, og jeg har sett Irina like å fikle med den. Ofte vil hun putte den i nesen, noe jeg naturlig nok har forhindret. Nå var jeg ikke der og passet på.

Jeg løp straks opp til Olia med PCen, og sa dette var mer alvorlig enn vi hadde trodd. Hun hadde en rød dataknott langt inni nesen, og hun fikk den ikke ut. Jeg fikk i kjent stil panikk, men jobbet også i karakteristisk stil i mot denne panikken, og forsøkte å tenke klart og rolig. Knotten måtte ut. Men hvordan? I hennes egne forsøk på å få den ut, hadde lille Irina bare skjøvet den lenger inn. Det var det hun hadde holdt på med der på sofaen. Og det fortvilte skriket hun hadde satt i, skyldtes også at hun hadde skjønt den satt fast.

Olia er fabelaktig i sånne situasjoner. Enda så nervehissig hun kan være ellers, forholder hun seg i dramatiske situasjoner helt rolig, og er handlekraftig. Jeg blir passiv og tenkende, tenker at evolusjonen må ha sørget for at ting i nesen ikke blir reelt farlig, at det alltid kommer ut. Også før dataknottenes tid må barn ha puttet småstein og graps inn dit, og hatt det sittende fast en stund. Men det er sykt irriterende, og den må ut. Ringe lege? Ringe noen i familien? Ringe noen som vet?

Olia forsøker først med et papir hun ruller som en trakt, så med pinsett. Det er selvfølgelig også et velutviklet instinkt at slike ting ikke skal opp i nesen, så Irina stritter i mot. Knotten er så langt inne at jeg ikke kan se den, men Olia sier hun ser den når jeg lyser inn med mobiltelefon. Gang på gang stikker hun pinsetten inn, bare for at Irina kaster hodet tilbake, og hylgriner. Og blånekter.

Til slutt gikk det bra. Olia gav seg ikke, selv om jeg hadde gitt meg. Jeg syntes ikke hun skulle stikke den pinsetten så langt inn, noe så vondt og fælt, og ikke var jeg sikker på at det ville gå heller. Olia holdt på sitt at hun hadde den nesten. Så fikk hun det til. Plutselig var knotten ute, og vi holdt den i hånden.

Det er gledessjokk. Irina gråt fordi det var vondt og ubehagelig, men hun smilte også, for nå var det jo over, og hun stoppet veldig raskt å gråte. Vi vartet opp med brus og sjokolade, for nå var det fest. Samme instinkt som gir frykt når noe sitter fast eller er uløst, gir også en enorm lettelse er over. Irina var på noen minutter helt den samme gamle, ingen spor eller vanskeligheter, bare et godt minne om at noe sånt skal hun ikke gjøre igjen. For sikkerhets skyld la vi knotten høyt oppe i skapet. Den skal ikke på dataen igjen, når Irina er i nærheten.