Knuste fløtegratinerte poteter på en ellers grei dag…

Man har skrelt 20-24 poteter, skåret dem opp, og lagt dem i en ildfast form sammen med oppskåret og hakket løk og hvitløk. Omhyggelig har man kvernet salt og pepper over, klemt ut fløte, og skåret ost på toppen. Halvannen time har de laget seg og godgjort seg. Så er det ut av ovnen, ned i kjelleren, der peisen knitrer lunt og alt er dekket klart, fenalåret ligger med kjøttkniven, det mørke juleølet er klart til å åpnes, en fredagskveld som var det lørdag – bare for at potetene skal skli ut av hendene noen centimeter før bordet, lande på gulvet og knuse.

Det var ellers en fin vinterdag. Irina og jeg reiste ut til Klepp, og laget snømenn i hagen til tante Tone, en snørik dag som denne kaster vi ikke bort på å gå på skøyter, det kan vi alltid gjøre. Dager med snø er sjeldne. Fra tante Tone i Tangarbakken tilbake til bestemor i Kvednadalen gikk lille Irina på ski, omveien ved Frøylandsvannet. Riktignok holdt jeg henne, dyttet og dro henne stort sett hele turen, men ikke sånn at det var gratis. Hun måtte jobbe hun også for å holde seg på beina, og finne ut hvordan man beveger seg på ski og stopper sammen beina for å komme dit man vil. Siden vi først hadde gått fra bestemor til Tone, ble det en hel liten tur av det. Vel fortjent med kaffe og sjokolade hos bestemor, og til og med litt boller ble det funnet frem.

Far, som er jeg, ville se på sjakk, men på vei dit bladde vi forbi en kanal med skøyter på. Kunstløp. Det ville Irina se. Så sånn ble det. Tre år er hun. Allerede med kontroll over titteskjermen.

Og vi voksne vet å innrette oss.

Etter å ha drukket en del kaffe, snakket litt med mor, og lest avisen, var det hjem. Uvirkelige nyheter var på Dagsnytt 18, hva er det som skjer med landet vårt og verden og nyhetsbildet, det er godt å komme hjem og fyre opp peisen. Mama Olia er utrettelig med oppussingen, alle døgnets våkne timer går med, vinduskarmer, dører, vegger, tak og gulv, mange rom på en gang, og korridoren med. Irina og jeg kommer oss av veien, ved å gå ned i kjelleren.

De fløtegratinerte potetene skulle være den store finalen. Den ble altså slik. Man skal ikke irritere seg for mye. Man skal spise de potetene som går an å spise. Åpne sin øl allikevel, la barnet få brus, kose oss så godt man kan. Etterpå er å tørke opp og rydde, møysommelig få med alle skårene. Den ildfaste formen kan vi kjøpe ny. Vi har hatt mye glede av den. Nå skled den ut av hendene mine. Og alle tankene, hvordan er det mulig, jeg holdt den jo fast, hadde jeg bare, det var 30 cm igjen til bordet og underlaget den skulle ligge på, jeg hadde båret den ut av ovnen og ned trappene gjennom byggeplassen huset vårt er, og så faller den ut av hendene mine, like før målet, hvordan er det mulig.