Opp Bogafjell fra Ullvaren, med lille Irina på 3

Det er vinterferie nå. Så det blir daglige turer, og kanskje også daglige turer. Det er mange andre poster jeg også skulle ha skrevet, mye gøy som er hendt og tenkt, kanskje vil det bli tid tiil å skrive dem ned og legge dem ut i ettertid. Men tiden som småbarnsfar er knapp, og dyrbar, den gjelder det å ta vare på.

I dag var været sånn passe middels. Det var så vidt over null, grått, og med tilløp til vind. Ingen dag for langtur. Irina og jeg reiste rundt Bogafjell, for å gå i terrengte på baksiden der.

Som så mange ganger før gikk det feil i pakkingen min. Jeg glemte sjokoladen. Det er kanskje det viktigste, sammen med alt det andre viktige man skal ha med på tur. Sist søndag husket jeg riktignok varmdrikke til Dalsnuten, solbærtoddy, men toppen på den nye termokoppen var ikke låst, så alt rant ut i sekken. Det er også viktig, å unngå. Jeg ergret meg grønn over den sjokoladen, vi har jo så latterlig mye også av den nå, som vi i kjent stil har kjøpt inn på tilbud på grunn av datomerkingen.

Irina var derimot strålende. En kort tid hadde hun det for seg at hun snaut ville gå ti meter før det var tid for sjokoladepause. Og den kunne godt vare til turen var slutt. Jeg klarte alltid å lirke henne med, noen ganger i bæremeis, men det var altså en stund motoren trengte litt starthjelp. Nå, i år, har det vært null problem. Heller ikke denne gang. Hun løp av gårde, mens jeg i fortvilelsens håp så etter om jeg kanskje hadde lagt igjen noe sjokolade i bilen, eller hanskene, som jeg også hadde glemt.

I vår familie forlater vi stien. Det gjelder både i direkte og i overført betydning. Vi går ikke der alle andre går, der alt er kjent, vi skal opp i det ukjente, og opp det vanskelige. Første lille skogssti ville ikke Irina være med på, men i den andre hadde hun autostart. Rett opp fjellsiden.

Det er ikke bratt i det hele tatt, Bogafjell, og det er slett ikke høyt. Men Irina er tre år, bakken er gjørmet og våt, og det er fullt av løse steiner. Hun kravler seg opp likevel, på og utenfor stien. Den rene jakken og buksen er til vask med en gang, her hadde det nok vært bedre med noe regnklær eller vann- og skittavstøtende. Barn har ikke den bekymringen. De setter seg ned når de på, kommer seg opp og ned, der de kan. Irina har nettopp brutt denne koden. Det går lettere opp når man kryper, lettere ned når man sitter. Og så kan man vri og vende seg, om det er noe ekstra krevende.

Veldig kjekt valgte hun igjen og igjen den vanskeligste veien, der det var valg. På et sted ville hun opp på en stein, som ikke jeg hadde så veldig lyst å kravle opp på, jeg ville heller gå rundt. Steinen var glatt, men hadde et flatt parti hun kunne stå på før det bratte. Tre-fire ganger skled hun ned, uten kontroll, før hun gav seg, og jeg løftet henne ned igjen. Den siste gangen gikk det også i rulle, sånn at hun turnet rundt og endte sittende på rompa. Med et smil.

Nå var hun ivrig på litt mat. Jeg fikk henne opp enda et stykke, slik at vi kunne sitte på en avsats med utsikt. Der var det også vind. Enda så ofte jeg har vært i dette området, jeg har jo vokst opp her, og enda så lite det egentlig er, så kan jeg ikke huske akkurat dette stedet. Det var rester etter bål der, så at dette er et flott egnet rastested er godt kjent. Området vi ser utover var før terreng og dyrket mark, ispedd et og annet hus og bondegård. Nå tar de det vekk, og erstatter det med boligfelt og industriområder. Det går voldsomt fort, og er ikke sånn som jeg liker det. Man må kunne være i naturen, for å bli ordentlig glad i den, og med det ha et virkelig sterkt ønske om å bevare den.

Irina fikk ikke noe sjokolade. Yoghurten spiste hun litt av, det samme med appelsinen og med clementinen. Jeg traff ikke helt med turmaten for henne. Men hun var likevel godt fornøyd, og stormet videre, mens jeg forsøkte å samle sammen sakene. Irina ville ned igjen samme vei, tilbake, men jeg fikk henne videre på en runde. Med det ble turen også et stykke lenger, og vi kom oss enda høyere opp.

Det er viktig å ha ideer, sånn at turen ikke bare blir å gå. Det må skje ting. Særlig for barna. Et tre hadde falt ned i et åpent område, sånn at stammen lå rank og fin, og klar til å klatre på. Irina er for liten til å klare det selv, det er også litt skummelt, når det blir mer enn en meter over bakken. Men hun får prøve, og hun finner sannelig ut av det. Hun legger seg ned, og kryper som en snegle, noen centimeter. Hun er helt trygg, når hun sitter, selv om jeg ikke holder henne. Jeg kan gå langt unna, og fotografere. Hun vil bare videre opp. Gå, mens jeg holder henne i hånden, eller krype, noen centimeter. Når jeg holder henne i hånden, så har jeg min egen hånd over mitt eget hode. Det er ikke sånn at jeg holder henne fast, og har god kontroll om hun skulle falle.

Videre er det bare noen meter før vi kommer til stien ned igjen, langs beitemarken. Det er markant atskilt med et gjerde, typisk for området jeg er vokst opp i. På den ene siden er beitemarker for sau og kveg, på den andre siden skog, som verken er særlig stor eller særlig tett. Dette er Sandnes-terrenget. Irina går over gjerdet, til beitemarkene, her er det hun som bestemmer, og hun vil ikke straks opp eller ned stien. Hun går over en liten myr til beitemarkene. Der går hun helt opp til det nest øverste gjerdet, nesten opp til boligfeltene, det som ikke var der da de eldste søskenbarnene hennes ble født, og først der er det hun snur. Hun har gått nesten opp til toppen.

Nå er det dog ned igjen. På det åpne landskapet med beitemarkene blåser det litt, så jeg får oss tilbake over gjerdet igjen. Der er stien ned på det aller bratteste. Det er så vått at det er tilløp til bekker, her og der er det frosseet til is, og alle steinene er løse og gjørmete. Jeg lar Irina komme seg nedover så langt hun kan, før jeg hjelper henne. Det gjør hun på rompa, og buksene får forsikret seg om at de skal være skitne.

Til slutt holder jeg henne i hånden, og går det i mitt tempo. Irina kan hoppe og fly. Hun er godt vant, og hun liker å presse grensene sine, slik de aller fleste liker, når de får lov. Også her, når turen går mot slutten, gjelder det å ha ideer, så det ikke blir monotont. Det er opp på en stein, hoppe litt, se på et tre, høre en fugl, snakke sammen.

Da vi er over det verste partiet, går Irina selv. Og da går hun ikke, hun løper. Sånn det er så herlig barn gjør, raskest mulig til nye steder å se, nye ting å gjøre, oppdage verden så fort som mulig. Da hun får se bilen, jeg viser henne den, løper hun enda fortere. Den siste skråningen er også litt bratt, gjennom litt granskog, med avstand mellom trærne, men ingen gress og planter på bakken. Der det er for bratt, setter hun seg, og sklir, kravler, eller kryper. Slik det skal være.

Hjem igjen er det 5 minutter i bil. Der får vi også sjokoladen vår.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s