Og så en tøysetur gjennom (deler av) Sandveparken…

Det er ikke rare turene vi får til denne vinterferien. Denne dagen gjorde vi knapt nok et forsøk. I stedet tok vi konemor Olia med i butikken, så hun fikk kjøpt det hun trengte til oppussingen, og deretter var det rett bort til nærmeste park, for å være ute i det minste lite grann.

Heller ikke i dag gjorde været det lett for oss. På ny var det like over null, men i dag var det ikke noe vind, og ikke noe regn. Så det var da noe.

Jeg gjorde ikke engang noe forsøk på å pakke sekk eller niste. Jeg la bare litt sjokolade i lommen. Olia gikk i butikklær, støvletter og fine bukser. På Irina fikk jeg lurt en værsterk bukse, med argumentet at hun blir våt uansett. Det ligger jo snøflekker på bakken. Det er umulig og galt å holde små barn unna dem.

Et tema for dem som følger veldig nøye med på bloggen er at jeg liker ikke så godt all utbyggingen de holder på med i området her. De tar marker og turområder, det som er tatt er tapt for alltid. Det går veldig, veldig fort, akkurat disse årene vi lever i.

I Sandveparken er det for galt. De har bygget «luksusboliger» like opp til jernbanen, og den trafikkerte bilveien over den. Turstien i Sandveparken ser det ut til at de vil beholde, men det er bare en smal, smal stripe med trær opp en bakke, før hus og utbygging begynner straks på andre siden. De som har fulgt med vet at dette er kontroversielt, det er ikke bare jeg som reagerer på prosessen og hestehandelen her.

Men alright, vi gikk opp og tok en titt på disse nye leilighetene, glade for at vi ikke bor der. Så gikk vi på baksiden, der jeg i min barndom bare veldig sjelden var, på jakt etter en liten bakke for Irina å renne i. Bakken fant vi, men det var så lite snø at det ble aldri noe fart.

Heretter tok turen seg uventet opp, og ble noe i retning av ekte tur, i den grad det er mulig i disse omgivelsene. I alle fall ble Olia veldig utålmodig og ville hjem, så utålmodig at hun måtte få nøkkelen til bilen. Det er et godt tegn.

Det er treningsapparatene de har lagt til som først fanget Irina. – En diger lekeplass! ropte hun på russisk, og løp bort. De har lignende apparater ved hovedstranden vår i Kiev, men der har hun alltid vært altfor liten til å kunne få noe ut av dem. Nå, i en alder av tre år, fikk hun det til på de aller fleste det var fysisk mulig for henne. På noen var selvsagt armene og bena for korte til å rekke bort til selve øvelsen.

Hun gav seg ikke, og prøvde apparatene igjen og igjen, og igjen og igjen. Hun ville ha Olia og meg med, også. Til å være tre år, har hun god balanse, og god kontroll. Hele livet har hun fått lov å prøve seg. Det merkes.

Så er det å kaste pinner i elven. Det er ingen elv, det er Storåna, et ord som er i ferd med å gå ut av språket, også i vår dialekt, der det er fullt av dem. Det vil si, i vårt område i Rogaland er det fullt av sånne små vassdrag som er for lite til å kalles elv, for stort til å kalles bekk. På bokmål hetet det å, på dialekt kan jeg det bare i bestemt form, i sammenheng med navnet, –ånå. Storåna, hos oss. Det er en å, sier jeg til Irina, av og til, men hører at det skurrer også for meg, når jeg sier det. – Elv, sa jeg i dag. Og for første gang gled det ordet inn. Kaste pinner i elven.

Vi holdt på med det helt skikkelig. Det er en bitte liten foss, men stor nok til at Olia som er fra Kiev, blir redd. Jeg måtte passe godt på Irina, når hun var nærme den, selv om fallet er på 20 cm og dybden i vannet under en halv meter, eller om det er omvendt. Ingen faller uti her, og ikke hadde det vært farlig om noen hadde gjort det.

Så er det en høy stubbe jeg løfter Irina oppi. Den er hul inni på toppen, så hun kan sitte der. Etterpå forsøker hun å klatre opp selv, og klarer det! Det er godt gjort, for stubben er høyere enn henne, og veldig glatt. Men når hun får hjelp av stubben ved siden av, fant hun en vei opp. Ved neste forsøk gikk det ikke, og hun blir hengende.

Da får Olia nok, og går til bilen.

Irina og jeg er ute en stund ennå. Det er et tre der, Irina vil opp i. Det er ingen greiner på det, men utvekster der greiner har vært, og på dem får hun tak. Overalt er det mose. Jeg løfter henne opp til en avsats på høyde med hodet mitt, og folk stopper opp og ser. De er nok ikke vant med å se barn på 3 år stå der. Men Irina er helt trygg. Jeg kan gå noen meter unna, og ta bilder. Jeg kan til og med snu henne, så hun får ansiktet ut. Hun føler overhodet ikke høyden. Har ingen skrekk eller uro. Står i denne høyden som om hun var 5 cm over bakken.

Vi går rolig langs elven, eller åen, som om vi var fri i naturen og i heia. Glemmer at bolighusene er 50 meter unna, sivilisasjonen omringer oss. Irina hiver kongler og pinner i vannet, pusler rundt og fanger opp ord. Vi går over broen, fordi Irina vil, og gjennom gjerdet, der de har stengt av for «byggearbeider». Det kan settes i hermetegn, for det har stått sånn i månedsvis. Hadde jeg hatt noen innflytelse med bloggen min, hadde jeg skrevet noe så de fikk farten opp. Det var byens beste lekeplass, og så har de bare stengt den av for vintermånedene.

Olia kommer ut av bilen, tilbake i godt humør. Vi kjører den lille turen hjem, alle er glade, alle har fått sitt. Olia fikk sin tur i butikken, attpåtil var det rabatt på 50 % på listene hun skulle kjøpe, Irina og jeg fikk turen vår. Sånn cirka.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Tur.

6 kommentarer på “Og så en tøysetur gjennom (deler av) Sandveparken…

  1. Jacob sier:

    Sukk, jeg vet akkurat hvordan du føler det. Det var en sjokkartet opplevelse for meg da jeg var på tilbake i min barndoms turterreng i sør i Bergen i sommer, etter å ha bodd i en annen by i mange år.

    Det viser seg at i de senere årene har det blitt bygget flere titalls kilometer skogsbilvei her. Det kalles skogsbilvei med rette, for veiene er brede nok til at tre biler kan kjøre der i bredden. Visstnok er det en populær måte å bli kvitt sprengningsmasse fra andre veiprosjekter. Ingen hensyn til naturen ser ut til å være tatt. I flere tilfeller går veiene rett over åsrygger og fjell for å forbinde hogstfeltene. Totalt smakløst.

    Det jeg husker best da jeg var på tur der i barndommen var følelsen av å være langt borte fra sivilisasjonen, selv om vi visste det bare var en kort kjøretur dit. Stillhet og natur, selv om byen kunne skimtes i det fjerne. Etter hvert dro vi barn på tur dit alene. Det tok en stund å sykle dit, men når vi først var der hadde vi fjellet for oss selv. Noen teltturer med venner ble det også. I realiteten var det ikke så langt hjemmefra, men for oss på den alderen der ga det følelsen av å være midt i ødemarken.

    Jeg har ingen planer om å dra tilbake dit nå. I stedet for å føle meg oppløftet, som jeg alltid gjør når jeg er på tur på fjellet, blir jeg fylt av irritasjon og sinne.

    Å lufte min irritasjon for andre gir blandede tilbakemeldinger. Det virker som de fleste har reflektert lite over denne problematikken. Om noe ser de ut til å være glade for at området «endelig er tilgjengelig». Men hva er det egentlig som har blitt tilgjengelig, spør jeg meg selv. I alle fall ikke det som engang var.

    • esalen sier:

      Takk for fin kommentar! Jeg pleier tie stille om jeg ikke vet jeg snakker med likesinnede, eller skriver for meg selv her på bloggen. De tar seg til rette, og har alltid noen argument, arbeidsplasser, folk må ha et sted å bo, økonomisk aktivitet, de sier det som trengs. Det er ikke engang partier å stemme på, om du vil la naturen være i fred. Noen er opptatt av klima og miljøvern, få av naturvern. De hogger gladelig ned for å bygge noen vindmøller eller kraftlinjer i miljøets navn, applaudert av miljøpartiene, så jeg føler det som en kamp mot – nettopp – vindmøller. Jeg synes det er en verdi at det skal være mulig å gå på tur, rett ut av huset, uten å bruke bil, og jeg ønsker det skal være mulig innen kort avstand å føle seg litt i fred for sivilisasjonen. Da jeg vokste opp var dette enkelt. Nå, i stor fart, er det i ferd med å bli umulig.

      • Jacob sier:

        Vindmøller. Bare ordet får blodet mitt til å koke! Jeg har egentlig ikke godt av å tenke på det, for sjelden har følelsen av urett og avmakt vært sterkere hos meg. Vår felles arv, naturen, tas fra oss i et heseblesende tempo, uten noe særlig diskusjon, og vi blir attpåtil tvunget til å finansiere galskapen. Det sier mye at da vindparkene på Fosen først ble vedtatt å ikke bygges, grunnet at Statkraft ikke fant det økonomisk lønnsomt, så uttalte lederen i Sør-Trøndelag naturvernforbund at han var så euforisk at han ikke visste hvilket bein han skulle stå på. Kort tid etter startet hylekoret blant politikerne i Oslo (særlig i våre såkalte miljøpartier) som kulminerte i at uerstattelig og uberørt natur nå er i full gang med å forvandles til industriområder.

        Jeg ser dessverre ikke lyst på dette på kort sikt. Kapitalsterke krefter jobber hvileløst for å utnytte situasjonen mens folk fortsatt er uopplyst om hva som egentlig er i ferd med å skje. Se bare på kartet over vindparker som søker konsesjon og som er under bygging. Sjokkerende.

        https://temakart.nve.no/link/?link=vindkraftverk#kartlag

        Kombinasjonen av sinne og avmakt er som gift. Derfor prøver jeg å ikke tenke for mye på dette. Jeg gjør det lille jeg kan bidra med og er medlem i naturvernforbundet og «La naturen leve». Men likevel, hva kan man egentlig gjøre? Det er bare trist alt sammen.

      • Jacob sier:

        Det er nærmest surrealistisk å lese disse nyhetssakene her i etterkant, når man vet at i disse dager så bygges det 278 vindmøller og sprenges 150 km vei i dette sårbare landskapet:

        https://naturvernforbundet.no/naturvern/stor-seier-pa-fosen-article33589-149.html

        https://www.nrk.no/trondelag/onsker-nasjonalpark-pa-fosen-1.6744554

        For ikke langt tilbake ble det altså snakket om en nasjonalpark i dette området. Hvordan kunne dette egentlig skje?

      • Jacob sier:

        Fant også denne: https://www.fosna-folket.no/nyheter/article6568209.ece

        Så sent som i 2012 ble det altså snakket om nasjonalpark her. Denne saken blir merkeligere jo mer jeg leser om den.

        Det viser vel bare at hvis det lokkes med penger er de fleste mennesker villige til å med på alt.

      • esalen sier:

        Det er smått utrolig at vi raserer norsk natur for å bringe norsk vind til Europa for vår regning. Investorene tar fortjenesten. Ikke er det energieffektivt heller, for det koster å frakte strøm. Og så trengs det noe så kolossalt med areal for å få satt opp vindmøller så det monner, og siden det skal være værutsatt, må det alltid være god sikt til dem. Også de vi har på Jæren er synlig på lang avstand. Som du skriver, må det også bygges vei til dem, og kraftlinjer fra dem – og utenlandskabel. Alt for norske forbrukeres regning gjennom nettleien og over skatteseddelen. Sikker gevinst for dem som bygger og drifter. Det gjelder bare å få konsesjon, og det er staten forpliktet til å gi, eller blir presset og oppfordret til å gjøre, «i miljøets navn». Vi i Norge har ingen problemer med å forsyne oss selv med strøm, ren strøm, så kraften må ut, ut i Europa, eller til «elektrifisering av sokkelen», altså fraktes langt vekk og svekkes på veien.

        Jeg så først ikke den første kommentaren din om temaet, og hadde allerede tenkt som deg, at dette bør jeg ikke bruke for mye energi på, jeg blir bare nedstemt. For noen år siden, da jeg ennå bodde i Bergen, følte jeg meg sørgerlig alene da jeg var i mot vindmøller, men nå ser jeg det er flere som uttaler seg med tyngde mot dem. Det virker som det går opp for folk hva det egentlig er for noe, og at stemningen ser ut til å være litt i ferd med å snu. Det hjelper imidlertid ikke så mye, for planer som allerede er vedtatt, parker som er utbygd, og avtaler som er inngått. Og det er ikke et eneste parti som er tydelig i mot. Særlig er det miljøpartiene som er for. Så hva skal man gjøre? Jeg skriver min lille blogg, tar min datter med på tur, sier til folk naturen er viktig. Lever mitt lille liv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s