Handletur og lekeplass

I dag var planen å reise tidlig ned til Mega, kjøpe ferskt brød og byggevarer der, og ta oss en liten luftetur på veien. Sånn gikk det bare sånn cirka.

Min herlige kone er flott på mange måter, men når det gjelder tid, er hun enda mer håpløs enn jeg. Jeg har i det minste en følelse for at måltidene må komme i en viss rekkefølge, og med riktig avstand i mellom. For Olia er tid noe ekte og naturlig, det er det som er til for at alt ikke skal skje samtidig.

Kort sagt: klokken var 1400 da vi omsider var nede med Mega. Vi skulle liksom kjøpe frokosten vår der. Jeg hadde vært forutseende nok til å spise lørdagsgrøten før frokost, til å bytte om på rekkefølgen, grøt klokken 1100. Så brød, etterpå.

Vår plan ble på alle måter forvansker av at Olia for tiden er uten mobiltelefon, og at hun for nåtiden, fortiden og fremtiden er uten førerkort. Så vi må avtale å treffes, sånn som folk gjorde det i gamle dager. Jeg kommer bort til deg, eller du bort til meg. Så møtes vi, fysisk. Ingen ringing, eller SMS, hun har ikke mobiltelefon.

På Mega har de butikkferskt brød. Jeg har med tursekk med pålegg, og kjøper ytterligere pålegg, i tillegg til juice. Te har vi med på tekannen. Siden vi har dette trøbbelet med mobiltelefon, må Irina og jeg spise lunsjen vår på en betongblokk utenfor butikken. Bilene og menneskene kjører rundt, som en hvilken som helst travel lørdag. Olia er inne i lageret, og sager lister vi skal ha langs veggene oppunder taket. Det ble verken lunsj eller frokost som jeg hadde tenkt meg, men å være gift er å tilpasse seg, og jeg elsker å være gift med Olia. Brødet er varmt, ferskt og godt, og skinken er nyåpnet, som alt annet er. Det er nødt til å være godt.

Så blir vi enige om at Irina og jeg går bort til lekeplassen ved Brueland barnehage. Vi er nødt til å være der, Olia skal møte oss. Hun skal bare sage ferdig, og få lagt listene i bilen. Hun får bilnøkkelen. Irina og jeg går bort, med tursekk og det hele.

Der borte er Irina i form. Lekeplassen er høydepunktet i hennes dag. Det kommer andre barn også, en søskenflokk på tre, med en far fra bygdene oppover Østlandet. De finner tonen, Irina blir med i søskenflokken hun også, alltid ivrig etter å leke. Irina har et lite handikap med språket, hun snakker så mye bedre russisk enn norsk, men lekens lyder og ansiktsuttrykk får hun til, og hjernen arbeider maksimalt for å tyde de andres språk og kroppsspråk.

Etter en god, god stund kommer også Olia, og vi er alle tre. Også hun får lunsj. Det blir mange barn på den store lekeplassen, fra forskjellige familier. Vi er der kanskje et par timer.

Så er det tilbake til bilen, og å kjøre hjem. Olia har glemt å låse bilen, og jeg hadde glemt å lukke garasjen. Alt temmelig håpløst, ulåst bil midt på parkeringsplassen, fullt av varer og penger og forskjellig. Garasjen åpen med alt vi har på utstilling. Godt vi ennå lever på et vennlig sted, folk stjeler ikke fra hverandre, det er noe av godene som kommer av å ha penger nok. I Ukraina forsvinner tingene, når de står fremme, og ingen passer på. Vi er glade i det landet også, og kan vanskelig klage over de tingene vi har mistet, i forhold til alle tingene vi har.

I alle fall ble det en ganske rolig dag, nå som vinterferien går mot slutten. Så veldig mange, lange og gode turer ble det ikke på oss, denne gangen. Vi har også hatt annet å gjøre. I morgen er en siste mulighet. Og så har vi jo nye muligheter søndager, fridager og ferier fremover. Alle årstider har sine gleder og muligheter.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s