Siste vinterferiedag 2018 – kort tur langs Figgjoelven

I dag kom vi ikke langt. Irina var vanskelig å lokke med, og når vi først var ute, ville hun bare hjem igjen. Men jeg brukte triksene som finnes, og holdt oss ute de par timene det skulle vare.

Trikset som hjalp i dag, var å ha med en ball. Det var det som fikk oss med ut, at vi skulle leke med den. Så var det å få henne i bilen, og den lille ballen med. Ute der vi skulle gå tur, hadde hun også med ballen. Irina er som jeg, erfaren, og vet at jeg av og til prøver å lure henne lenger enn hun vil. Så hun holdt seg nær bilen, og gikk alltid tilbake, om jeg sparket ballen litt langt.

Dermed ville det ikke bli noen rundtur i dag, skjønte jeg. I stedet satt vi oss i lyngen, og spiste litt sjokolade og annen niste vi hadde med. Kanskje var det det at hun var sulten?

Det ble ny lek med fotballen. Jeg sparket den opp i terrenget, og så skulle vi finne den. Igjen var Irina på vakt. Sparket jeg den to ganger opp, ville hun ikke med lenger, og løp tilbake til grusveien.

I våre dager går det ikke med tvang. Det er heller ikke min stil. Alt skal være frivillig. Turen skal være en glede.

Det løsnet da jeg foreslo å gå ned til elven. Det er Figgjoelven, en liten filleelv fra Ålgård til Sele, høydeforskjell på noen meter, og lengde på et par mil, eller så. Men i dag var det godt med vann i den, etter alt regnet, så den rant ganske godt. Å komme seg ned til den er bratt og ulendt for en treåring, men ikke mer enn 15 meter, så noen lengde er det ikke.

Og nede ved vannet kaster vi pinner i det. Det fosser forbi. Jeg tenker faller Irina ned der, så kan det være slutt. Strømmen er farlig. Hun vil opp på en stein, og jeg holder henne fast. Vi finner steder å kaste, der strømmen ikke er på sitt sterkeste. Her går tiden, her kan vi være lenge.

Irina klarer å forsere de fleste hindringer i terrenget, nå. Hun har treningen, og hun gir seg ikke. Jeg hjelper henne aldri straks, hun får prøve selv. Etter en seier over en myr med vann og kvister, tar Irina sats, og hopper med begge føttene ned fra et par steiner. Hun lander også i ulendt terreng, ikke laget for at små barn på tre skal hoppe. Vi trenger ingen sjokolade nå lenger, her er turen.

Opp igjen går det tyngre for henne. Hun sier igjen og igjen at hun er liten, hun trenger hjelp. Til slutt hjelper jeg henne, og drar henne opp. Da har hun også valgt en litt uheldig vei, som er i bratteste laget. Det er også vått og glatt, og hun har allerede sklidd ned én gang. Med mine krefter er det ingen sak.

Kort etter er vi ved bilen. Jeg tenker at veien helt nede ved elven, der det ikke er noen vei, den kan vi prøve å gå. Hjemme er det jeg som lager middagen. Ørretfileter, sirlig innpakket i plast og aliminium, klar til å bli laget, slik det meste er i denne vår moderne verden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s