Trylling og Kims lek med barn på 3

Lille Irina på 3 og jeg tilbringer kveldene med å spille sjakk og backgammon om dagen. Vi har spilt sjakk siden hun lærte å bevege hendene, og vi spiller etter reglene alt er lov. Nå har vi kommet så langt at jeg gjør lovlige trekk, hun gjør hva hun vil. Men brikkene er nokså korrekt oppstilt, på de bakerste radene, og med bøndene først, og det første trekket vi gjør er korrekt. Bonden frem. Så flyter det ut.

Med backgammon er det sjelden brikkene er oppstilt noe i nærheten av sånn det skal være, men jeg forsøker likevel å gjøre nokså korrekte trekk. Vi hiver hver vår tegning, og så flytter vi det øynene viser. Hun flytter i hytt og vær, men teller til korrekt antall. Og så snurrer hun seg rundt i glede, fingeren i være.

Vi avveksler med Kims lek, og trylling.

Alle fedre og mødre har vel prøvd å trylle med barna sine. Det er ikke noe nytt under solen at det er fantastisk. Tryllingen som har slått an hos oss, er at jeg tryller en backgammonbrikke fra den ene hånden til den andre. Trikset er at jeg har en slik brikke i hver hånd, men viser bare den ene. Den andre er lukket, med brikken inni. Så slår jeg neven med brikken hun har sett, over den lukkede hånden hun ikke har sett brikken inni. Deretter lukker jeg denne sakte opp foran henne, mens hånden som har slått flytter jeg tilbake og under bordet, der jeg legger brikken fra meg på kneet.

Irina blir rett og slett ellevill. Hun skjønner ingenting, men jubler av glede hver gang trikset lykkes. Og det gjør det jo hver gang. Det eneste er at jeg veksler litt med å trylle til hvite og sorte brikker, og til å forandre dem. Av og til later jeg som jeg skal trylle til en hvit, men så blir det en sort likevel, liksom at noe går galt. Og av og til går det akkurat som det skal.

Aller vidunderligst er det lille barnet mitt når hun skal prøve selv. Hun tar en brikke i den ene hånden, og slår så hardt hun bare kan i den andre. Men nei, brikken blir værende i den hånden den var. – Det gikk ikke, sier hun på russisk. Og prøver igjen. Igjen går det galt, samme hvor hardt hun slår. Prøv du, sier hun til meg. Og så gjør jeg trikset, en brikke i hver hånd, viser bare den ene, slår den over den andre, og viser den andre, med brikken inni. – Det gikk! roper hun på russisk, og ler høyt.

Og som alltid med barn, det må repeteres, igjen og igjen og igjen. Så lenge det er kjekt, er det bare på ny. Det lærte jeg på klovnekurs. For klovner og barn tar det aldri slutt, så lenge det er gøy, så fortsetter man. Så er det slutt, og da er det over til noe annet interessant.

Nesten enda mer morsom og sjarmerende enn tryllingen, er Kims lek. Den er med sjakkbrikkene. Irina vet og har lenge visst hva alle brikkene heter på russisk. Nå vil jeg teste henne litt, stiller brikkene opp, ber henne lukke øynene, og fjerner den ene. Kan hun se hvilken som er borte? – Irina tenker et lite øyeblikk, og skjønner dette har hun ikke sjans til. Hun ber meg åpne hånden. – Se nøye sier jeg, hvilken brikke er det bare én av, hvilken brikke mangler? – Åpne, sier hun. – Et tårn! roper hun, da jeg åpner og viser.

Dette var gøy. Hun tar selv en brikke, og bommer på rekkefølgen, – lukk øynene, sier hun, etterpå. Og for sikkerhets skyld lukker hun øynene selv også. Så åpner hun hånden og viser, og roper selv: En løper!

Sånn går vinteren hos oss. Ingen sak det er vinter da.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s