Presidentvalg i Russland, 2018

Det er presidentvalg i Russland i dag. Det er ikke så spennende. Putin vil vinne, og han vil med det sikre seg 6 nye år. Om han vil, sitter han på livstid, for i hans presidentperiode har de endret grunnloven, slik at en president kan sitte i tre perioder. De har også forlenget hver periode til 6 år. Derfor hadde han gode muligheter for 18 år i presidentstolen da han på ny overtok for Medvedev i 2012. Siden Medvedev var Putins mann, og Putin var statsminister mens Medvedev var president, så vil Putin altså i praksis ha styrt Russland fra 2000. Etter han vinner i dag, vil han ha sikret seg frem til 2024. Men det er sannsynlig han vil sitte til 2030. Det er det omverdenen må forholde seg til.

Under Putin har forholdet mellom Vesten og Russland forverret seg betraktelig. Særlig er forholdet til USA å sammenligne med sånn det var under den kalde krigen. Det samme gjelder forholdet til den engelskspråklige verden, der jeg vil regne Skandinavia blant dem, land der man får internasjonale nyheter på engelsk. Forholdet til Tyskland og Frankrike og andre land i EU og NATO har også blitt verre, men der er det ennå stemmer av fornuft, der er det innslag av pragmatisme og realpolitikk.

Denne uken har det vært veldig mye oppmerksomhet rundt giftangrepet mot en tidligere russisk dobbeltagent, han var spion for britene. Det er ikke riktig å kalle det giftangrep, han og datteren ble angrepet av en nervegass, dette er kjemiske våpen. Det er fullstendig uakseptabelt, både drapsforsøket og måten det skjedde på.

Attentatet føyer seg inn i rekken av mange prominente russere og Putin-kritikere som er drept eller nøytralisert på en voldelig måte. Folk som har i mot Putin og Russland er raske til å hoppe på konklusjonene, folk som støtter ham og dem er raske til å ty til konspirasjonsteoriene. Det er vanskelig å ha en mellomposisjon, indisiene er mange, bevisene få.

Det gjelder også i denne saken. Det er ikke mange som er i stand til å produsere denne nervegassen. Skal man stole på Theresa May, må det enten være den russiske statsmakten, eller noen som har stjålet den fra dem. Uansett vil russerne sitte på informasjon om hva som kan ha skjedd. Russerne, på sin side, benekter som vanlig alt. De sier de ikke har noe med denne saken å gjøre, og ber i stedet britene utveksle informasjon om hva som kan ha skjedd. Og på nettet raser debatten, med steinharde, fiendtlige fronter, godt gjenkjennelige fra mange andre lignende saker.

Mot Putin er det svært mange svært ressursrike mennesker og institusjoner som står. Det er kort vei å få utgitt en bok om Putin, om den er kritisk, og de selger godt. Skarpe og bitre kritikere har kort vei til de store mediene. De alternative stemmene må ty til alternative medier. Likevel er det ingen som klarer å binde Putin personlig til en virkelig skandale, eller en virkelig forbrytelse, eller noe som virkelig skader ham. Utallige forsøker, og ramser opp skandale på skandale, forbrytelse på forbrytelse, ting som skulle skade ham, men det treffer aldri helt og utvilsomt.

I valget i dag er det ingen reell opposisjon som stiller. Her vil jeg gå inn i litt kontroverser, noe jeg i denne bloggen ellers vil holde meg vekk fra, men jeg holder på min mening at ekskaljasjonen i det fiendtlige forholdet til Russland har gjort det umulig for noen som ligner oss i vest å utfordre Putin. Om målet har vært å fjerne Putin, har politikken vi har ført i vest vært totalt mislykket. Det går heller an å si at politikken vår har styrket ham. Den russiske opposisjonen har ofte søkt støtte i vesten, russiske demokratiforkjempere har alltid gjort det. Nå er dette å søke støtte hos fienden, på grensen til forræderi. Og det er vanskelig for disse demokratiforkjempere å manøvrere, for de må veie sine ord og meninger mellom å tekkes vesten, og tekkes russiske velgere. Den mest profilerte er Navalnyj. Det er bare å spørre ham hva han mener om Krim, så kommer han helt i saksa.

Det har dukket opp et nytt, litt merkelig fenomen også, i dette valget. Hun heter Ksenia Sobtsjak, og er svært kjent i Russland, men var ganske lite kjent her. Hun skal også liksom representere det liberale, vestlige, demokrativennlige, men det går an å spekulere om hun mener det, eller om hun er med i den arrangerte og beleilige opposisjonen Putin trenger, for å gi det hele tiden nødvendige skinn av demokrati. Navalnyj hater henne, så mye er sikkert. Hun stjeler penger fra ham.

For øvrig må jeg ta med at Navalnyj ved lov er fratatt retten til å stille som kandidat. Han er stadig under etterforskning og er også blitt dømt for korrupsjon. Og som mange andre land, tillater ikke Russland tidligere straffedømte i presidentembetet. Saken mot Navalnyj føyer seg inn i rekken som splitter Putinkritikerne og hans støttespillere. De som hater Putin, anser Navalnyj uskyldig, uten engang å ha satt seg inn i saken. De som vil støtte ham, tyr til konspirasjoner og spekulasjoner, det kan jo hende han virkelig har begått noe av den korrupsjonen han er beskyldt for. Min gjetning er at den russiske stats forfølgelse av Navalnyj er et overgrep, det er utspekulert, og det er virkningsfullt, typisk Putin.

Få i Vesten kan si de støtter Putin. Han er en annen type, president i et annet land, for et annet folk. Jeg tror ikke Russland har noe bedre alternativ enn Putin i dag. Jeg tror kanskje vi i Vesten må bremse litt opp med hele tiden å ville avsette diktatorer og korrupte regimer. Det er ikke alltid alternativet blir noe bedre. Eller, det er ikke nødvendig at den neste blir snill, når den forrige var slem. Eksemplene er i den siste tiden vel så mange på det motsatte. Alternativet er kaos. Det er også dette diktatorer og autoritære ledere forsøker å innprente i folket sitt og i verden, Putin kanskje bedre enn noen. Jeg tror i så fall at Putin har rett, alternativet til ham er ikke et velfungerende demokrati, alternativet er kaos. Og i Russland kan det bli farligere enn i de mange andre landene som er kastet ut i kaos, etter forhastede regimeskift. Derfor er ikke jeg så fortvilet over at Putin får seg en periode til, og at den perioden skal vare i 6 år.

Vi i Vesten, inkludert Norge, burde konsentrere oss om våre egne problemer. Det er nok av dem, hos oss også. Vi som ønsker å leve i et demokrati, bør jobbe hardt for å vise resten av verden at det fungerer. Det er etter min mening den beste måten å spre det på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s