Kaffe, sjakk og bytur med barna i Kiev

Det ble en rolig start på denne ferien. Jeg sovnet godt for natten også, etter å ha sovet gode deler av dagen i går. Da jeg våknet klokken seks, ukrainsk tid, var jeg utsovet. Men jeg hadde ikke tilgang til klokke eller treningsklær, så det ble ingen trening på meg om morgenen. I stedet satt jeg med datamaskinen, og oppdaterte meg på nyheter. Da Olia våknet, ble det ikke nøkler og trening, men heller frokost, og deretter kaffe. Det ble starten på en rolig og fin dag.

Det lille kaffestedet her i nærheten har jeg skrevet om før. Det er et helt utmerket lite kaffehus, vel fortjent en Michelin-stjerne, som jeg forklarte Olia, en av de beste restauranter jeg kjenner. Man får helt grei kaffe til en bra pris. Hva mer kan man forlange? Denne morgenen satt jeg der, mens Olia gikk i butikker. Du er flink til å drikke kaffe, sa de, da jeg bestilte min siste, min femte.

Så var det hjem til mer frokost. Nå var jeg også klar til å drikke litt vodka, den jeg ikke hadde drukket i går. Nå hadde vi også sutrende tomater og agurker å spe på med. Da blir alt så meget bedre. Noe fyll kan det aldri bli snakk om, jeg er barnefar, og har nyttige ting å gjøre, men et par slanter for å gjøre hodet varmere og lysere, har alle godt av.

Hovedsaken, foruten alt det andre, denne dagen, var tolvte runde i kandidatturneringen i sjakk. Den begynte klokken 1600, ukrainsk tid. Og jeg skjønte det ikke gikk an å smette inn noe trening før det. Olia slappet litt av, jeg leste litt nyheter, for det meste sjakknyheter, og så var vi klare til å ta barna ut. Barna hadde det for øvrig førsteklasses hjemme. Selv om aldersforskjellen er litt stor, 3 og 8 år, så er det to enebarn som her får søstre. De løper rundt og leker, i sin egen verden. Irina har ikke så mye verden vi foreldre ikke tar del i, så dette er kjekt.

I denne sammenheng vil jeg også ta med at Irinas russisk på et øyeblikk er blitt betraktelig bedre. Det er nesten så jeg skammer meg litt over å snakke med henne. Hun snapper øyeblikkelig opp alle vendinger hun hører her nede, og formulerer seg i hele, fullstendige setninger, lett og uanstrengt. Jeg blir rettet på, nesten i hver setning. Selv en så enkel ting som «buss nr. 14» er en vanskelig, tallet 14 må bøyes, og man må treffe med om det er trolleybuss eller autobuss. Det er lille Tasia som retter meg. De tøyser alle med at Irisjka, lille, nå snakker bedre enn jeg gjør. Og de er enige om at Irina må lytte til de andre, ikke til meg, når hun lærer seg språket.

Vi tok verken trolleybuss eller autobuss ned til sentrum. Derimot tok vi marsjrutka nummer 450. Det var Olia som valgte programmet. Ned til sentrum, over Kresjtsjatik, hovedgaten, og så finne et lekerom for barn på en restaurant.

Hun har nok kanskje glemt, litt, hvordan det er å gå med barn, godeste Olia. Vi kom oss litt dårlig av den marsjrutkaen, vi ble med den rundt på andre siden av Park Sjevtsjenko. Da er det veldig lang vei å gå over til Khresjtsjatik, og deretter langs hele denne hovedgaten, og så videre, ned, til Kontraktovaja Plosjad. Det gledet meg at vår lille Irina på 3 har trening i å gå, det kom ingen klager fra henne, hun trasket i vei. Men Tasia, på 8, som også skjønte at vi her gikk en veldig omvei, lurte på hvor dette lekerommet vi skulle til, ble av. Olia hadde et håp om også å få sett litt i butikker. Det kunne hun glemme.

Omsider kom vi oss dog frem til Liubov Markovkov, restauranten med lekerom. Lekerommet er ganske lite, og mindre enn jeg husket det, men det ble full treff med barna. Tasia skiftet til strømpebukse og et artig skjørt, Irina var i ideell alder for dette lekerommet, Olia og jeg fikk drive med vårt i ro og mat. Dessverre hadde ikke Olia med seg strikketøyet sitt, så hun måtte i stedet se på strikkemønstere på mobilen. Jeg kunne se på forskjellige ting, på telefon og nettbrett. Viktigst var selvfølgelig 12 runde i kandidatturneringen, der Karjakin vant over Caruana.

Vi bestilte mat, kun til barna, is og en gulrotsalat med banan. Tasia spiste med stor glede, mens Irina heller ville leke. Da spiste jeg opp maten hennes, men for det fikk jeg kjeft en kort stund etter, av Irina. Hun ville ha mer. Det var jo ganske søtt, den vesle treåringen som rynket pannen og gestikulerte med hendene, og forklarte at dette var hennes mat, den skulle hun ha. Vi hadde ikke noe annet valg enn å bestille en runde til. Akkurat det samme. Øl til meg, is og vafler til barna (vaffel gir ikke rett bilde av hva det var, det var formet som vafler, men tykkere og hardere, passet til is).

Litt grining og antydning til amper stemning ble det før vi rakk ut igjen. Det er Irina, som begynte å bli veldig, veldig trøtt. Aktivitetsnivået er voldsomt for henne de første dagene her nede, hun vil være på maks hele tiden, men kroppen trenger hvile, barnet søvn. Det løste naturen greit, med å la henne sovne på bussen.