Til minne om Keremovo – blomster ved den russiske ambassaden i Kiev

Det har gått inn på oss hva som hendte i den russiske provinsbyen Keremovo, nord for der Mongolia, Kina og Kasakhstan møtes. Det var brann i et kjøpesenter, og verken brannalarm eller nødutganger fungerte, om noe sånt i det hele tatt var på plass. Det var en katastrofe. I de øvre etasjene var lekerom for barn og kinosaler med barnefilmer. Mange barn var satt igjen der, mens foreldrene var rundt i senteret og handlet. Da brannen brøt ut, fikk ikke barna det med seg før det var for sent. Noen rapporterer også om stengte utganger i kinosalene, slik at barna ikke hadde sjanse til å komme seg ut. Sånt er vanskelig å vite. I alle fall er dødsfallene blant barn uforholdsmessig høye.

Det går inn på oss her nede i Kiev. Jeg leste litt for mange rapporter i sosiale medier, og slo det fra meg. Sosiale medier er egnet til å fyre opp under sterke følelser, og det trengs ikke i katastrofer som dette. Man kan heller ikke vite hva som er sant. Men det er vanskelig å ikke reagere, når det står i avisene og deles i avisene at innestengte barn omringet av flammer og røyk ringer sine nærmeste og sier de er glad i dem.

Det tok litt tid før Olia skjønte omfanget av hva dette var. Da hun gjorde det, tok hun det veldig tungt. Hun er også inne i den russiske verden, der spekulasjonene går vilt. Og da mener jeg vilt. Vi i vest kan ikke fatte og begripe hva de her borte kan få seg til å dele og tro på, og diskutere som reelle teorier om hva som kan ha skjedd. Innsikt i dette har bare de som har levd tett innpå russere, eller som selv har tatt et dypdykk i de russiske sosiale medier og ytterpunktene av den russiske mentalitet. Før jeg giftet meg her nede, ville jeg ikke trodd på dem. Nå vil jeg ikke spre dem.

Det er bedre å reise opp til ambassaden, og legge ned noen blomster og en liten kosebamse. Olia stod for organisering, kjøpte alt riktig, inkludert tape, så vi kunne feste blomstene og bamsen til gjerdet. Både Irina, jeg og Olia selv hadde blomster å legge på.

Det var et sterkt øyeblikk. Yttersiden av ambassaden var dekket av blomster, bamser og hilsener. Med ett ble brannen enda mer virkelig, disse blomstene ville ikke vært her, om denne brannen ikke hadde skjedd. Mange er oppe med kameraer, fotograferer, et TV-team gjør et intervju. En gammel dame kommer til oss, og sier det er grusomt, hun kan ikke holde tårene tilbake. Heller ikke Olia.

For de som vil besøke ambassaden er buss nummer 118 fra Boulevard Taras Sjevtsjenko enklest å ta. Fra baksiden av stasjonen går praktisk talt alle busser og marsjrutkaer til dette området. I hvert fall nr. 401 og 253 eller 243, den vi tok. Turen derfra er omtrent fem minutter. Like ved den russiske ambassaden ligger politiskolen og krigsskolen. Ved siden av har sjokoladegiganten Roshen, den til presidenten, satt opp en ganske stor lekeplass for barn. Der var Irina og lekte, etterpå.

På den engelske bloggen har jeg lastet opp bilder.