Kalde påskedager i Kiev

Her i Kiev er det ingenting som minner om påske. Deres påske er noen uker unna. Dagene her er akkurat som vanlig. Bare at de er litt kaldere og surere i været. I går gjorde vi ikke engang noe forsøk på noe spesielt, men reiste korteste vei til restauranten med det beste lekerommet for barn: Pesto, på venstre bredd. I dag tenkte vi oss ned til Posjtova, og deretter ned Andrejskij spusk, men endte i stedet på restaurant med lekerom i dag også. Der sitter vi nå. Ute går folk hurtig og med bøyde hoder i regnet. Her inne sitter vi med øl, to kanner te og spaghetti carbonara.

I går droppet jeg badingen etter treningen. Jeg var kald nok. Det var 1 til 2 grader, og snø i luften. Men jeg droppet ikke glosetreningen, russisk og tysk, og jeg droppet ikke å stikke innom det lille kaffestedet mitt. Det liker jeg godt. Det er et av de beste stedene i Kiev, og ikke enkelt å finne for de som ikke er veldig godt kjent, enn si bor i området. Det er et stamsted.

Hjemme hadde frokosten stått klar siden jeg forlot leiligheten. Svigermor spurte om jeg eide samvittighet, hun stod og stekte poteter, snøen lavet det, ned var surt og kaldt. Disse potetene spiste jeg like godt da jeg kom hjem.

Så var det ut, da. Snøen var nå så våt at vi ventet ikke på lekeplassen en gang. Vi stod bare rett utenfor døren. Bussen, nummer 118, går rett over gaten. Så kommer vi til venstre bredd, der vi har vært mye oftere om sommeren, for å bade, enn nå, når vinteren gjør sine siste krampetrekninger. Vi var likevel i godt humør. Jeg fotograferte, Irina løp, Olia smilte.

På restauranten hadde de et litt spesielt tilbud. Om man kjøpte et måltid, en rett, så kunne man få en til av samme retten for samme pris. Vi misforstod dette, og bestilte en barnerett, en pastarett, og kun to pizzaer med tilbudet. For pastaen kunne vi fått en til samme pris, men da vi gjorde oppmerksom på det, var det for sent. Beløpene var alt slått inn. Mitt instinkt er at dette er kjedelig, de kunne godt forklart skikkelig, det er jo meningsløst å kjøpe 1 pasta når man få 2 for samme pris. Jeg bestemte meg for ikke å kjøpe noe mer, ikke komme tilbake til denne restauranten på en stund.

Men velviljen tok overhånd. Det er ingen som tjener på at man sitter og er sur. Det er også et tegn i tiden at rike, vestlige turister reiser til fattige land, og irriterer seg over «dårlig service», og annet overklassejåleri. Olia sørget for at jeg fikk en øl til. Selv gikk hun ut for å handle. Irina var i lekerommet, i timesvis. Og måltidet, selv om vi altså kunne fått en pasta til for samme pris, var latterlig billig. Særlig når man tar i betraktning at Irina hadde barnevakt i lekerommet i flere timer.

Klokken sju var vi hjemme.

I dag droppet jeg treningen. Det var et sjeldent værforbehold til meg å være. I dag var det såvidt i pluss, samt nedbør, mens i morgen og søndag spretter det opp i over 15. Da trener jeg heller de tre neste dagene. I stedet leste jeg Heine, Über Polen, en av de mindre kjente tekstene hans, men god trening for meg i tysk, og så er det interessant å se hva tyskerne tenkte om polakkene den gang i 1823. Det er mye kulturhistorie, her, mye mentalitetshistorie. Og så er det meg, da, som har dette umettelige behovet for å forstå verden vi lever i. Og kanskje også litt nytte av å lese hvordan man skriver reiselitteratur, med tanke på noen av innleggene på denne bloggen.

Smilefjes.

I alle fall var det en god frokost og en rolig formiddag. Vi tok ut, i håp om å få komme oss ned handlegaten Andrejskij, men det var enda kaldere og surere enn vi hadde trodd. Den klart kaldeste dagen, selv om temperaturen viste noe annet. Da bussen vi skulle ta, gikk foran øynene på oss, mens vi ventet med rødt lys, så ombestemte vi oss, og reiste heller til Prego. Det er en restaurant jeg tidligere har sett hadde lekerom for barn, men det var i en restaurant som nå er nedlagt. Denne hadde ikke det.

Og sånn ble denne dagen her, lite grann. Vi var nå ved Druzjba naroda, tok metroen derfra til Zolota Voroty, kjøpte en kaffe og en kakao der, alt var jo godt, særlig med denne kaffen og kakaoen, vi var i godt humør og glade til sinns. Lille Irina pilte nedover fortauet, og mama Olia engstet seg for om hun skulle skjene ut i veien. Fra Zoloa voroty kan vi også komme oss til Andrejskij, men det var og ble for surt, vi ville heller til restaurant.

Målet var nå Liubov Markovkov, den med barnerommet i Postjotva. Vi kom oss ikke til den heller. I stedet endte vi ved Rukkola, midt i Kresjtsjatik, hovedgaten. Der bestilte altså Olia straks to kanner te, øl, spaghetti carbonara, og så en til, fordi vi fikk det på kjøpet, og så mer av alt. Vi ble der i timevis. Alt sammen til 500 hryvnaer, inkludert driks. Olia fikk selskap av søsteren sin, som stakk innom, de to skulle handle garn og strikketøy. Det ble søskenklaff, de hadde det topp. Irina og jeg holdt ikke lenge, der på restauranten. Og med rikelig av ting som egentlig skulle vært i Olias veske, kavet vi oss hjemover, opp til buss 62, og hjem, der Olia og søsteren til vår forundring allerede var.