Hjemmedag, første og eneste hjemmedag alene

Min kjære, kjære kone og ut over alle grenser kjære barn har vært igjen i Kiev siden påske. Dette er likevel første hele dag jeg har hjemme i huset mitt.

Hver eneste helg har jeg vært på utflukt et eller annet sted. To ganger til Bergen, en gang til Oslo. Det korter ned på ventetiden, selv om jeg føler det nesten blir fysisk av og til. Det er en veldig, veldig sterk følelse av at vi ikke er sammen, at vi hører sammen, og at jeg må være med dem. Det hjelper veldig å snakke på Skype, og at også de sier de vil hjem til meg, og at de også savner meg. Til og med lille Irina, hun har det fantastisk i Kiev, men det er likevel noe som ikke er som det skal, når ikke far er med.

Jeg gikk nettopp inn fra terrassen, da solen gikk ned over hustakene, ble det for kaldt. Og mens jeg sitter og skriver, ringer de på Skype. Det er lille Irina som vil snakke, de er på restaurant, og så vil lille Irina på 3 snakke med far. Det er en lykke i livet, ingen andre faser i livsløpet kan måle seg med noe sånt.

I går og i forgårs var jeg på humorfestival, eller Stand up festival, på Folken i Stavanger. Det er sunt og godt for meg å være på sånne ting, selv om akkurat disse to dagene skulle jeg gjerne heller vært hjemme. Jeg har eksamen i tysk om fjorten dager dager, omtrent, og finner det veldig meningsfylt å lese tysk. Så det er det jeg helst vil gjøre om dagene. Fra scenen har jeg ikke så mye å melde, det er ikke noe jeg vil si eller brenner etter å prøve ut for publikum, det er mer et pliktløp. Og det merkes, både for publikum og meg.

Begge dagene reiste jeg hjem med ganske tidlige tog, sånn at jeg fikk fulle morgener hjemme. Særlig i dag var det deilig, våkne frisk og opplagt og full av krefter lenge før klokken er sju, og gå rett i gang med gammel litteratur, sånne ting som jeg bryr meg om. Shakespeare og Goethe. Det er ingen poeng å score for slike forfattere nå om dagen, men jeg er ikke interessert i poeng eller å bruke det til noe. Disse to har egenverdi, særlig Goethe, som jeg først nå i år har begynt å lese skikkelig. I en alder av 44 år er han forfatteren for meg. Men det er få av venner og kjente jeg kan forklare dette her til. Jeg melder meg ut av verden med å være så opptatt av forfattere fra renessansen og opplysningstiden.

Ved minste solgløtt, setter jeg meg ut på terrassen. Jeg har hundrevis av gloser og øvingssetninger på mobilen, det går med et par timer hver dag, med dem. Så altfor eksamensrelevant er det ikke, men jeg er ferdig med den tiden da det gjaldt å lære noe for å vise det til eksamen. Jeg vil lære tysk, og jeg vil lære det skikkelig, med stort ordforråd, og kontroll på grammatikken. Mitt mål er å kunne lese tysk litteratur i original, og kunne snakke med tyskere på tysk når jeg treffer noen.

På et tidspunkt tar jeg mobilen i hånden, og gir meg ut på tur i solen. Det er så vidt over tosifrede grader, så det er kalt i kortbukse, men jeg går på. Og jeg pugger og pugger tyske preposisjonsuttrykk, hvilke verb som hører til hvilke preposisjoner, og en rekke med faste uttrykk som hører til i dette. Jeg går til en butikk langt unna på denne måten, og kjøper litt god middag, biffkjøtt til i dag, ørret til i morgen. Så går jeg hjem igjen, og pløyer gjennom de siste glosene, samt noen dikt av Goethe.

Jeg blir lykkelig av det. Alle får finne sin måte å ha det bra på. Jeg har funnet min. Og nå på våren er det veldig lett. Kanskje er det noe med oss poeter, vi som leser dikt frivillig og interesserer oss for poesi, vi har en egen nærhet til tingene. Andre kan snakke for seg selv, og man kan sikkert også føle våren om man ikke vil lese om det i dikt også, men jeg kjenner det nesten som om jeg er i ferd med å sprette ut sammen med knoppene. Det er ganske fantasisk hva naturen får til, hver eneste vår. Det er bare sol og regn, og næringen som ligger i jorden – og så spretter det ut grønne blader og fargerike blomster, hver eneste vår. Det er et mirakel, og mirakelet blir ikke større eller mindre om man har en religiøs eller naturvitenskaplig tilnærming til det. Det er fantastisk uansett.

Og fra den samme naturen kan jeg kose meg med godt kjøtt, gode poteter, god vin, og med kaffe i tillegg. Det skal ikke så mye til for å ha det bra. Og nøkkelen i det hele, er å ha en fantastisk kone og et nydelig barn, som begge vil komme hjem i løpet av en knapp uke. Det er sånne ting, sammen med alt, som gir fred i sjelen.

Hjemme, der jeg skal være

Så er jeg hjemme der jeg skal være. Over de lave småfjellene og haugene i øst står solen opp, skinner inn på skrå. Etter en god natts søvn i egen seng er alt underskudd på søvn vekk, og jeg er uthvilt. Det er godt å høre hjemme.

Ute i hagen er det lille epletreet så vidt begynt å slå knopp. Det er tidligst ute, plommene viser vilje til å følge etter. Snøklokkene er allerede blomstret av, tulipanene står klare til å springe ut. Det er en prosess som alltid tar tid.

Jeg måtte vente halvannen time på flyplassen før jeg kunne bli kjørt hjem i går. Liksom for å understreke at jeg er på reise. Jeg benytter tiden til tyske gloser, jeg får alltid noe ut av tiden min, men det er hjem jeg vil. Jeg er reisetrøtt.

Noe av det aller første jeg gjør er selvsagt å ringe kona og barnet i Kiev. Endelig har vi tid til å snakke. Hun er lykkelig, nå, Olia, og det gjør det også lett for meg å ha det bedre. Vi har funnet en måte å leve på og ha det på, som gjør at vi akkurat nå, har det veldig bra.

Det er en veldig fin balanse mellom hva vi ønsker, og hva vi har. Og jeg, i min måte å tenke på, tror at vi har det bedre med at vi ikke ønsker oss så veldig mye.

Jeg spiser en frossen fiskemiddag de fleste i dette landet her ville kastet. Det var ikke frossenfisk i den forstand, men rester av en gammel middag vi hadde hatt, en vi ikke hadde klart å spise opp. Det er notorisk vanskelig for meg å kaste mat, så da la jeg det bare i en boks i fryseren, i håp om at jeg en gang skal spise det. Nå gjorde jeg det altså. Og stikk i strid med alt man kunne vente, var det veldig godt. Merkelig nok blir man lei av kvalitetsmat også, den hjemmelagde hverdagsmaten er det livet skal måles etter. Er man tilfreds med den, er man tilfreds med alt.

I går var jeg sliten, så det ble bare Facebook og Twitter og tekster delt derfra. Veldig ulikt meg. Det er propagandaen og agendaen, nå har jeg jo nettopp snakket om det med levende mennesker i Oslo, det er mye sunnere enn å lese alle disse artiklene og tekstene fra folk man ikke vet nok om. Folk flest er ennå ganske vanlige, bekymrer seg over vanlige ting, og ønsker å tenke og mene sånn at de kan ha det godt med seg selv, og bli akseptert av andre.

Denne uken og den neste vil det bli intenst med tysk. Det er eksamen, og det er bare midt i blinken for meg. Jeg elsker det, som man har blitt mer slepphendt med å si. Så nå i morges har jeg slappet av med litt tyske nyheter, litt tyske dikt, og så ble jeg i så godt humør og så entusiastisk at jeg måtte skrive denne posten. Det er et godt liv å være lykkelig i.

Gardermoen, på vei hjem

Jeg liker å være på nye steder, og å omgås forskjellige mennesker, men selve reisen frem og tilbake synes jeg er anstrengende.

I Oslo var det en førsteklasses langhelg. Særlig var det selvsagt kjekt å treffe igjen venner fra studietiden, og fra den aktive og hektiske teatertiden. Fredag var vi ute som bare juling, en regelrett helaften og vel så det på byen, lørdagen var det mer rolig, med ost og vin. På dagtid lørdagen, var det å tusle rundt i finværet, i et Oslo der det er vår i temperaturen, men ikke i naturen.

Jeg savner særlig Irina noe helt kolossalt, og bør sikkert begynne å reise mer med henne, og ikke så bare alene. Den veldige reisevirksomheten min om dagen, skyldes at Irina og Olia er i Kiev ut april. Så jeg er uansett alene, og kan like godt være det på reise.

På vei inn i flyet ringer de meg på Skype. Jeg kan ikke bære meg for å svare, selv om det må se rart ut, i køen av folk som vil inn. – Papa, ja tak jada! sier lille Irina på 3, barnet mitt. De som kan litt russisk, vil se hun vil si – papa, ja tak rada, og at det betyr, «far, jeg er så glad!» Hun er glad for å seg meg. Det gjør flyreisen lettere.

Fra de jeg overnattet hos i Oslo går jeg til fots ned til sentrum. Det er cirka fra Ullevål til Oslo S, et ganske godt stykke, minst 30 minutter. Sånt går jeg bra, med lite bagasje, i det fine været, og med tyske gloser på mobilen.

Så er det å kjøpe billetter til toget, jeg er ikke så flott at jeg tar Flytoget, og så er det å vente. Klokken er litt over elleve. Toget til Lillehammer går 1134, og det er dette toget som stopper på Gardermoen. Eller Oslo Lufthavn, som det heter når det er stasjon langs jernbanen. Flyet går 1305, og jeg er litt bekymret for om jeg vil komme i tidsnød, jeg må undersøke hvor lang tid toget tar. Svaret er cirka en halv time, så jeg vil rekke det helt fint.

Også mens jeg venter er det tyske gloser. Det er hele tiden tyske gloser. Jeg sjekker, pugger, kontrollerer og lærer hundrevis på denne veien hjem. Jeg har syv kortstokker med tysk på Anki, hver kortstokk har sitt sett med gloser, omtrent som en post-it lapp med norsk på forsiden og tysk på baksiden. Setninger og ord. Som regel når jeg er i bevegelse, og ikke kjører selv, eller sammen med noen, så er det slike kortstokker det går i.

NSB har gjort en latterlig tabbe denne dagen. De har satt opp ett togsett, fem vogner, men det er passasjerer til det dobbelte. Det er fysisk vanskelig å presse alle inn. Vi må stå som i metroen i Kiev. Men der betaler vi to kroner. Her betaler vi hundre, og vi betaler for sete. Det er ganske hårreisende, egentlig, og virkelig dårlig reklame for NSB. Dette skal de vite. Og de skal gjøre noe med det.

Situasjonen reddes litt av en munter og forståelsesfull konduktør, en vi føler er på vårt lag, men det blir jo verre igjen av at en passasjer får et illebefinnende, og må i ambulanse. Vi vet ikke hvorfor, men det var det siste jeg hørte i det jeg forlot toget. De som skal videre, må vente til ambulansen kommer.

I stedet går jeg gjennom alt av bagasje, sjekke inn, sikkerhetskontroll, og det mekaniske styret en flyreise er blitt. Jeg liker det ikke, blir sliten av det, og lei av det. Men på et tidspunkt er det altså mulig for meg å gå inn på flyet. Det er da min lille datter ringer. Og da er med et alt, så veldig mye lettere.

En nøkkelhistorie

Livet byr på ekstra gleder for oss som er litt distré. I dag bød det meg på den herlige gleden å finne igjen nøklene mine, når jeg trodde jeg hadde mistet dem.

Jeg er notorisk distré, og veldig vant med å miste noe eller glemme noe. Så jeg lager mine forholdsregel, sånn at jeg i alle fall beholder de tingene som er litt kritiske. Sånn som dyre, tekniske ting, og nøkler, visakort og penger.

I går sjekket jeg ut fra hotellet, og flyttet bort til en venninne jeg bor hos. Vi gikk ikke hjemom, men hadde i stedet en real helaften, med øl, vin og drinker fra klokken fem om ettermiddagen til godt over to om natten. Vi var vel hjemme i tre-tiden, eller så. Med all bagasjen med meg, var jeg nøye på å få med meg alt, hver gang vi skiftet beite av forskjellige årsaker. Det dreide seg som en liten ryggsekk, en liten trillekoffert og en jakke.

I dag fortalte jeg min venninne historien om hvordan bilen min er satt igjen på gjesteparkeringen hos mor, hvor den er bedt om å flyttes fordi husene skal males, og så kunne ikke mor gjøre det, fordi nøklene er med meg. Jeg gjorde den kortslutning å ta bilnøklene med hit, fordi da var de «sikrere» enn om jeg la de igjen hos mor. Mens jeg fortalte denne historien, kom jeg på at jeg ikke hadde nøklene på meg.

Sånt forandrer stemningen. Vi spiste en fin frokost. Nå var det plutselig viktig å finne nøklene. De var ikke i lommen, og andre steder var det ikke logisk de skulle være. Jeg går alltid med nøklene i lommen, de faller aldri ut, det er helt usannsynlig at de faller ut, men det har skjedd, og jeg legger ikke nøklene andre steder enn i bukselommen når jeg går med dem på meg.

Derimot, så pleier jeg å ta nøklene ut når jeg ikke trenger dem. For knippe er litt stort, og det kan være litt ubehagelig å sitte med dem, det er bedre å ha nøklene ute, når jeg ikke trenger dem. På hotellrommet hadde jeg tatt nøklene ut, og lagt den på nattbordet. Det er det siste jeg klart husker å ha gjort med nøklene. Sannsynligvis tok jeg dem med fra hotellet, men i så fall må jeg ha lagt dem i lommen. Der var de altså ikke.

En mulighet, var at jeg hadde lagt dem på et opplagt og godt synlig sted hos hun jeg bor hos, når jeg kom hjem. Jeg tar alltid nøklene ut, og legger dem fra meg, når jeg kommer hjem. Men de var ingen steder. Leiligheten er liten. Og nøklene er store.

Nå skjedde det som gjør at jeg begynner å føle meg utvannet. Å miste kontrollen over viktige ting er jo det jeg kan her i livet, da kommer mange av mine beste egenskaper til sin rett. Men nå går jeg rett og slett og ringer hotellet, for å høre om de er der. Sånt gjorde jeg aldri før. Det er å sjekke alle andre muligheter, så er det å gå bort, fordi nøklene ikke kan være andre steder enn hotellet. Det er den mest sannsynlige forklaringen.

Nøklene var ikke på hotellet. Og de var jo ganske overrasket, over at jeg sjekket ut i går, og først nå hadde oppdaget nøklene var vekk. Men sånn var det altså. Jeg begynte jo å forklare også, at jeg ikke hadde reist hjem, men bodde hos noen andre, og så videre, sånn som ikke akkurat er interessant for mannen i skranken i hotellet. Vi skal ikke ha mer med hverandre å gjøre. Samtalen avsluttes.

Så er det frokost. Samtalen har dødd litt mer ut. Jeg er litt urolig. Jeg sjekker, i karakteristisk, menneskelig stil, på ny og på ny de mest sannsynlige stedene, der man liksom håper nøklene skal ligge. På alt som er av åpne bord i leiligheten. Jeg har kommet hjem i går, tar nøklene ut av bukselommen, og legger dem på nærmeste sted. Jeg legger ikke nøkler på steder jeg kan miste dem, eller glemme dem. Jeg kjenner meg selv.

Og så viste det seg at mine egne sikkerhetsanordninger hadde virket, selv om jeg hadde glemt dem. Jeg vet at nøkler er noe jeg kan tøyse bort, og noe det er ytterst viktig ikke å miste. Så da hadde jeg lagt dem et sted der de kommer med uansett, nemlig oppi toalettmappen. Det er en veldig lykkefølelse å finne dem der, liksom som en gave fra en tidligere utgave av meg, den for noen timer eller dager siden, eller den jeg er nå. Jeg hadde lagt dem i toalettmappen, og glemt det.

Herfra fløt samtalen, tilværelsen og frokosten lett, og lykkelig.

Oslo, hotelliv, reisetanker

Vi kom oss av gårde fra Sola 0950, halvannen time for sent. Det betydde at jeg også var halvannen time senere ved hotell Økern, hvor jeg skulle være, og fremdeles er.

Første del av oppholdet er ferdig. Jeg har spist hotellmat, drukket hotellkaffe og kansket hotellsnacks. Om nettene våkner jeg, og lurer på hvor jeg er, som om kroppen spør meg hva det egentlig er jeg driver med. Men jeg våkner alltid lys våken, og fit for fight.

Nå skal jeg ta t-banen inn til sentrum, og så litt videre, for å treffe venner. Det er gamle venner, fra studietiden. Men jeg trenger litt tid her med ordene mine først. Det er veldig mange inntrykk om dagen, og alt forsterkes av at Olia og Irina er i Kiev, og jeg ikke har sett dem på en god stund. Kanskje er jeg genetisk helt i orden, siden det å være borte fra mine nærmeste gjør meg så krakilsk. De er ikke med meg, det er noe feil.

Men det er også noe som er helt planlagt. Irina og Olia har det fantastisk i Kiev. Jeg er veldig glad i dem, så om de har det bra der, må de få være der en stund. 4. Mai kommer de hjem igjen. Så er det halvannen måned til sommerferien.

Det var et skikkelig bra kurs jeg var på, her i Oslo, og skikkelig bra folk som var her. Av og til kan man få inntrykk av at alt går av hengslene, når man orienterer seg etter tradisjonelle og sosiale medier. Og ofte kan også folk man snakker med, være litt som fra en annen planet. Det er veldig forskjellige liv folk lever, med veldig, veldig forskjellige måter å tenke på, selv i et homogent land som Norge.

Likevel er det de samme sosiale spilleregler som langt på vei gjelder. Folk flest er interessert i en god samtale, få høre litt om andre, og bli litt forstått selv. Det er også veldig mange rundt omkring, som er dyktige i jobben sin, og som gjør en god jobb. Likeledes er mange gode på fritiden sin, og sprer litt glede rundt seg.

Jeg trenger min kjære kone å snakke med og mitt lille barn å inspireres av. Det er en del press om dagen, en del viktige avgjørelser der jeg har innflytelse, og noen som angår meg. Og så går endringene rivende fort om dagen, uten at jeg alltid er overbevist om at de er til de bedre. Jeg trenger av og til å kalibreres. Ingen er bedre enn familien til det.

Og den teknologiske verden er så bra, at jeg har tusenvis av bilder av dem hvor jeg enn går, og at når savnet blir for stort, er det bare å slå av en prat på Skype. Men her er jeg som en hund, det hjelper ikke helt å ha min kjære på en skjerm, jeg må ha henne her.

Det er det som opptar meg mest. Og med disse tankene, og tyske gloser, reiser jeg inn til sentrum for å ha en eventyrlig helg. Så sånn er det.

På Sola flyplass – med fly som ikke går

Klokken er 0808. Flyet mitt skulle gå klokken 0820. På skjermen står det: «Ny informasjon: 0830».

I en alder av 44 år er jeg blitt lei av å reise. På sosiale medier dominerer bilder av folk på flyplasser, eksotiske steder og restauranter. Folk reiser mer enn noensinne. Men jeg reiste fra meg i årene fra jeg var cirka 25 til 35, den tiden jeg ikke var gift, og mer enn nå søkte eventyr og spenning. I 2008 er denne bloggen mer eller mindre en reiseblogg, med detaljerte poster fra mange reiser, særlig i Russland.

Det var gøy det. Og det er fremdeles gøy å treffe gamle og nye kjente, være på kurs og hotell og besøk, og få variasjoner i og nye impulser i hverdagen. Det siste er viktig, en tid der folk mer enn før ser ut til å sementeres i egne holdninger og meninger. Men selve dette med å reise, pakke, komme seg ut til flyplassen, alle kontrollene, og følelsen av å være kveg, det er ikke noe jeg liker lenger.

I går var en herlig dag, der jeg våknet i min egen seng, når jeg ville kunne gå ut på egen terrasse, og la det meste av dagen gå med til tyskstudiene jeg har delvis permisjon for å gjennomføre. Det er en dag med mening, for meg, en dag å sette pris på. Kanskje blir den bedre av at den på begge sider har omfattende helgereiser, men det er et faktum at jeg nå lengter hjem før flyet mitt har forlatt Sola flyplass.

Og familien min er i Kiev. De lengter jeg etter så det gjør vondt, og godt. Konemor Olia skal gjennomføre de samme tyskstudier som jeg, vi snakket en god stund på Skype i går. Lille Irina på 3, er også satt til tyskkurs. De er driftige, disse østeuropeerne, i hvert fall er kona mi mer vant til at livet er en kamp, og at i den kampen gjelder det å stå godt rustet med mest mulig i bagasjen. Språk og realfag blir dermed bra, og så har hun gjennom årene funnet ut at i et norsk velstandssamfunn er også helsevesenet en sikker vei. Fra sitt eget land og bakgrunn, har hun lært seg at sikre veier i dag kan være vekk i morgen. Det gjelder å ha flere ben å stå på.

Jeg savner dem enormt. Det hjalp meg til og med å skrive om dem. Her på flyplassen, er det flyplasstøy og sedvanlig dårlig luft og stemning, sånn man bare vil vekk fra. Flyet vi skal ta, er igjen i Oslo, det var en teknisk feil med det. Så det er lite trolig at vi vil kunne komme oss av gårde med det første. Arrangementet jeg skal på, begynner registreringen halv elleve, og selve opplegget fra elleve. I det dette innlegget posten, vet jeg ikke hvordan det blir.

Bildene fra Kiev

Dette er ikke lenger noen billedblogg. For det første har jeg ikke plass til å legge ut flere bilder. For det andre er jeg ikke lenger komfortabel med å gjøre det. Bildene som nå kommer, vil være i form av ord.

Det er nå cirka halvveis mellom jeg reiste fra Kiev, og Irina og Olia også skal gjøre det, mitt barn og min kone. Helgen som var, og den før det, var jeg i Bergen. I overmorgen reiser jeg til Oslo. I dag og i går var jeg i Stavanger, også det med overnatting. Så det er mye som skjer.

Men jeg hadde ikke før kommet meg hjem i dag, før jeg begynte å se gjennom bildene fra vi var i Kiev i påsken. På dem alle sammen er Olia og Irina veldig, veldig glade. Olia smiler og smiler og smiler, mens Irisjka jo er barnlig glede enten hun er her eller der. Likevel er det noe med hvordan vi alle tre liksom hører hjemme i de bildene.

Om jeg er i Bergen, Stavanger eller Oslo er det minner og tanker og spørsmål som opptar meg. I Kiev er jeg fri. Der er bare lyse minner, og ingen som krever noe av meg. Det har selvsagt å gjøre med at jeg alltid er på ferie, når jeg er der. Men det har også å gjøre med andre ting.

For Olia er Kiev og Ukraina og Russland landet hun virkelig kjenner. Der kan hun snakke med alle, der kjenner hun måten å snakke og tenke på. Og så har hun barndommen og livet sitt og moren sin der. Til og med for lille Irina er Kiev landet og stedet hun kjenner best. Hun vil hele tiden ned dit.

Det gjør meg så glad, så glad å se disse bildene. Om to og en halv uke kommer de tilbake. Om ytterligere halvannen måned kan vi reise ned til Kiev på ny. Sist vi var der sammen, var bare en drøy uke, verken spesielt fint vær eller store begivenheter. Likevel oser det glede av de bildene. Og den gleden siver ut av bildene, og inn til meg i mitt liv, her jeg sitter alene i huset og venter på dem.