Hjemmedag, første og eneste hjemmedag alene

Min kjære, kjære kone og ut over alle grenser kjære barn har vært igjen i Kiev siden påske. Dette er likevel første hele dag jeg har hjemme i huset mitt.

Hver eneste helg har jeg vært på utflukt et eller annet sted. To ganger til Bergen, en gang til Oslo. Det korter ned på ventetiden, selv om jeg føler det nesten blir fysisk av og til. Det er en veldig, veldig sterk følelse av at vi ikke er sammen, at vi hører sammen, og at jeg må være med dem. Det hjelper veldig å snakke på Skype, og at også de sier de vil hjem til meg, og at de også savner meg. Til og med lille Irina, hun har det fantastisk i Kiev, men det er likevel noe som ikke er som det skal, når ikke far er med.

Jeg gikk nettopp inn fra terrassen, da solen gikk ned over hustakene, ble det for kaldt. Og mens jeg sitter og skriver, ringer de på Skype. Det er lille Irina som vil snakke, de er på restaurant, og så vil lille Irina på 3 snakke med far. Det er en lykke i livet, ingen andre faser i livsløpet kan måle seg med noe sånt.

I går og i forgårs var jeg på humorfestival, eller Stand up festival, på Folken i Stavanger. Det er sunt og godt for meg å være på sånne ting, selv om akkurat disse to dagene skulle jeg gjerne heller vært hjemme. Jeg har eksamen i tysk om fjorten dager dager, omtrent, og finner det veldig meningsfylt å lese tysk. Så det er det jeg helst vil gjøre om dagene. Fra scenen har jeg ikke så mye å melde, det er ikke noe jeg vil si eller brenner etter å prøve ut for publikum, det er mer et pliktløp. Og det merkes, både for publikum og meg.

Begge dagene reiste jeg hjem med ganske tidlige tog, sånn at jeg fikk fulle morgener hjemme. Særlig i dag var det deilig, våkne frisk og opplagt og full av krefter lenge før klokken er sju, og gå rett i gang med gammel litteratur, sånne ting som jeg bryr meg om. Shakespeare og Goethe. Det er ingen poeng å score for slike forfattere nå om dagen, men jeg er ikke interessert i poeng eller å bruke det til noe. Disse to har egenverdi, særlig Goethe, som jeg først nå i år har begynt å lese skikkelig. I en alder av 44 år er han forfatteren for meg. Men det er få av venner og kjente jeg kan forklare dette her til. Jeg melder meg ut av verden med å være så opptatt av forfattere fra renessansen og opplysningstiden.

Ved minste solgløtt, setter jeg meg ut på terrassen. Jeg har hundrevis av gloser og øvingssetninger på mobilen, det går med et par timer hver dag, med dem. Så altfor eksamensrelevant er det ikke, men jeg er ferdig med den tiden da det gjaldt å lære noe for å vise det til eksamen. Jeg vil lære tysk, og jeg vil lære det skikkelig, med stort ordforråd, og kontroll på grammatikken. Mitt mål er å kunne lese tysk litteratur i original, og kunne snakke med tyskere på tysk når jeg treffer noen.

På et tidspunkt tar jeg mobilen i hånden, og gir meg ut på tur i solen. Det er så vidt over tosifrede grader, så det er kalt i kortbukse, men jeg går på. Og jeg pugger og pugger tyske preposisjonsuttrykk, hvilke verb som hører til hvilke preposisjoner, og en rekke med faste uttrykk som hører til i dette. Jeg går til en butikk langt unna på denne måten, og kjøper litt god middag, biffkjøtt til i dag, ørret til i morgen. Så går jeg hjem igjen, og pløyer gjennom de siste glosene, samt noen dikt av Goethe.

Jeg blir lykkelig av det. Alle får finne sin måte å ha det bra på. Jeg har funnet min. Og nå på våren er det veldig lett. Kanskje er det noe med oss poeter, vi som leser dikt frivillig og interesserer oss for poesi, vi har en egen nærhet til tingene. Andre kan snakke for seg selv, og man kan sikkert også føle våren om man ikke vil lese om det i dikt også, men jeg kjenner det nesten som om jeg er i ferd med å sprette ut sammen med knoppene. Det er ganske fantasisk hva naturen får til, hver eneste vår. Det er bare sol og regn, og næringen som ligger i jorden – og så spretter det ut grønne blader og fargerike blomster, hver eneste vår. Det er et mirakel, og mirakelet blir ikke større eller mindre om man har en religiøs eller naturvitenskaplig tilnærming til det. Det er fantastisk uansett.

Og fra den samme naturen kan jeg kose meg med godt kjøtt, gode poteter, god vin, og med kaffe i tillegg. Det skal ikke så mye til for å ha det bra. Og nøkkelen i det hele, er å ha en fantastisk kone og et nydelig barn, som begge vil komme hjem i løpet av en knapp uke. Det er sånne ting, sammen med alt, som gir fred i sjelen.

Hjemme, der jeg skal være

Så er jeg hjemme der jeg skal være. Over de lave småfjellene og haugene i øst står solen opp, skinner inn på skrå. Etter en god natts søvn i egen seng er alt underskudd på søvn vekk, og jeg er uthvilt. Det er godt å høre hjemme.

Ute i hagen er det lille epletreet så vidt begynt å slå knopp. Det er tidligst ute, plommene viser vilje til å følge etter. Snøklokkene er allerede blomstret av, tulipanene står klare til å springe ut. Det er en prosess som alltid tar tid.

Jeg måtte vente halvannen time på flyplassen før jeg kunne bli kjørt hjem i går. Liksom for å understreke at jeg er på reise. Jeg benytter tiden til tyske gloser, jeg får alltid noe ut av tiden min, men det er hjem jeg vil. Jeg er reisetrøtt.

Noe av det aller første jeg gjør er selvsagt å ringe kona og barnet i Kiev. Endelig har vi tid til å snakke. Hun er lykkelig, nå, Olia, og det gjør det også lett for meg å ha det bedre. Vi har funnet en måte å leve på og ha det på, som gjør at vi akkurat nå, har det veldig bra.

Det er en veldig fin balanse mellom hva vi ønsker, og hva vi har. Og jeg, i min måte å tenke på, tror at vi har det bedre med at vi ikke ønsker oss så veldig mye.

Jeg spiser en frossen fiskemiddag de fleste i dette landet her ville kastet. Det var ikke frossenfisk i den forstand, men rester av en gammel middag vi hadde hatt, en vi ikke hadde klart å spise opp. Det er notorisk vanskelig for meg å kaste mat, så da la jeg det bare i en boks i fryseren, i håp om at jeg en gang skal spise det. Nå gjorde jeg det altså. Og stikk i strid med alt man kunne vente, var det veldig godt. Merkelig nok blir man lei av kvalitetsmat også, den hjemmelagde hverdagsmaten er det livet skal måles etter. Er man tilfreds med den, er man tilfreds med alt.

I går var jeg sliten, så det ble bare Facebook og Twitter og tekster delt derfra. Veldig ulikt meg. Det er propagandaen og agendaen, nå har jeg jo nettopp snakket om det med levende mennesker i Oslo, det er mye sunnere enn å lese alle disse artiklene og tekstene fra folk man ikke vet nok om. Folk flest er ennå ganske vanlige, bekymrer seg over vanlige ting, og ønsker å tenke og mene sånn at de kan ha det godt med seg selv, og bli akseptert av andre.

Denne uken og den neste vil det bli intenst med tysk. Det er eksamen, og det er bare midt i blinken for meg. Jeg elsker det, som man har blitt mer slepphendt med å si. Så nå i morges har jeg slappet av med litt tyske nyheter, litt tyske dikt, og så ble jeg i så godt humør og så entusiastisk at jeg måtte skrive denne posten. Det er et godt liv å være lykkelig i.

Gardermoen, på vei hjem

Jeg liker å være på nye steder, og å omgås forskjellige mennesker, men selve reisen frem og tilbake synes jeg er anstrengende.

I Oslo var det en førsteklasses langhelg. Særlig var det selvsagt kjekt å treffe igjen venner fra studietiden, og fra den aktive og hektiske teatertiden. Fredag var vi ute som bare juling, en regelrett helaften og vel så det på byen, lørdagen var det mer rolig, med ost og vin. På dagtid lørdagen, var det å tusle rundt i finværet, i et Oslo der det er vår i temperaturen, men ikke i naturen.

Jeg savner særlig Irina noe helt kolossalt, og bør sikkert begynne å reise mer med henne, og ikke så bare alene. Den veldige reisevirksomheten min om dagen, skyldes at Irina og Olia er i Kiev ut april. Så jeg er uansett alene, og kan like godt være det på reise.

På vei inn i flyet ringer de meg på Skype. Jeg kan ikke bære meg for å svare, selv om det må se rart ut, i køen av folk som vil inn. – Papa, ja tak jada! sier lille Irina på 3, barnet mitt. De som kan litt russisk, vil se hun vil si – papa, ja tak rada, og at det betyr, «far, jeg er så glad!» Hun er glad for å seg meg. Det gjør flyreisen lettere.

Fra de jeg overnattet hos i Oslo går jeg til fots ned til sentrum. Det er cirka fra Ullevål til Oslo S, et ganske godt stykke, minst 30 minutter. Sånt går jeg bra, med lite bagasje, i det fine været, og med tyske gloser på mobilen.

Så er det å kjøpe billetter til toget, jeg er ikke så flott at jeg tar Flytoget, og så er det å vente. Klokken er litt over elleve. Toget til Lillehammer går 1134, og det er dette toget som stopper på Gardermoen. Eller Oslo Lufthavn, som det heter når det er stasjon langs jernbanen. Flyet går 1305, og jeg er litt bekymret for om jeg vil komme i tidsnød, jeg må undersøke hvor lang tid toget tar. Svaret er cirka en halv time, så jeg vil rekke det helt fint.

Også mens jeg venter er det tyske gloser. Det er hele tiden tyske gloser. Jeg sjekker, pugger, kontrollerer og lærer hundrevis på denne veien hjem. Jeg har syv kortstokker med tysk på Anki, hver kortstokk har sitt sett med gloser, omtrent som en post-it lapp med norsk på forsiden og tysk på baksiden. Setninger og ord. Som regel når jeg er i bevegelse, og ikke kjører selv, eller sammen med noen, så er det slike kortstokker det går i.

NSB har gjort en latterlig tabbe denne dagen. De har satt opp ett togsett, fem vogner, men det er passasjerer til det dobbelte. Det er fysisk vanskelig å presse alle inn. Vi må stå som i metroen i Kiev. Men der betaler vi to kroner. Her betaler vi hundre, og vi betaler for sete. Det er ganske hårreisende, egentlig, og virkelig dårlig reklame for NSB. Dette skal de vite. Og de skal gjøre noe med det.

Situasjonen reddes litt av en munter og forståelsesfull konduktør, en vi føler er på vårt lag, men det blir jo verre igjen av at en passasjer får et illebefinnende, og må i ambulanse. Vi vet ikke hvorfor, men det var det siste jeg hørte i det jeg forlot toget. De som skal videre, må vente til ambulansen kommer.

I stedet går jeg gjennom alt av bagasje, sjekke inn, sikkerhetskontroll, og det mekaniske styret en flyreise er blitt. Jeg liker det ikke, blir sliten av det, og lei av det. Men på et tidspunkt er det altså mulig for meg å gå inn på flyet. Det er da min lille datter ringer. Og da er med et alt, så veldig mye lettere.

En nøkkelhistorie

Livet byr på ekstra gleder for oss som er litt distré. I dag bød det meg på den herlige gleden å finne igjen nøklene mine, når jeg trodde jeg hadde mistet dem.

Jeg er notorisk distré, og veldig vant med å miste noe eller glemme noe. Så jeg lager mine forholdsregel, sånn at jeg i alle fall beholder de tingene som er litt kritiske. Sånn som dyre, tekniske ting, og nøkler, visakort og penger.

I går sjekket jeg ut fra hotellet, og flyttet bort til en venninne jeg bor hos. Vi gikk ikke hjemom, men hadde i stedet en real helaften, med øl, vin og drinker fra klokken fem om ettermiddagen til godt over to om natten. Vi var vel hjemme i tre-tiden, eller så. Med all bagasjen med meg, var jeg nøye på å få med meg alt, hver gang vi skiftet beite av forskjellige årsaker. Det dreide seg som en liten ryggsekk, en liten trillekoffert og en jakke.

I dag fortalte jeg min venninne historien om hvordan bilen min er satt igjen på gjesteparkeringen hos mor, hvor den er bedt om å flyttes fordi husene skal males, og så kunne ikke mor gjøre det, fordi nøklene er med meg. Jeg gjorde den kortslutning å ta bilnøklene med hit, fordi da var de «sikrere» enn om jeg la de igjen hos mor. Mens jeg fortalte denne historien, kom jeg på at jeg ikke hadde nøklene på meg.

Sånt forandrer stemningen. Vi spiste en fin frokost. Nå var det plutselig viktig å finne nøklene. De var ikke i lommen, og andre steder var det ikke logisk de skulle være. Jeg går alltid med nøklene i lommen, de faller aldri ut, det er helt usannsynlig at de faller ut, men det har skjedd, og jeg legger ikke nøklene andre steder enn i bukselommen når jeg går med dem på meg.

Derimot, så pleier jeg å ta nøklene ut når jeg ikke trenger dem. For knippe er litt stort, og det kan være litt ubehagelig å sitte med dem, det er bedre å ha nøklene ute, når jeg ikke trenger dem. På hotellrommet hadde jeg tatt nøklene ut, og lagt den på nattbordet. Det er det siste jeg klart husker å ha gjort med nøklene. Sannsynligvis tok jeg dem med fra hotellet, men i så fall må jeg ha lagt dem i lommen. Der var de altså ikke.

En mulighet, var at jeg hadde lagt dem på et opplagt og godt synlig sted hos hun jeg bor hos, når jeg kom hjem. Jeg tar alltid nøklene ut, og legger dem fra meg, når jeg kommer hjem. Men de var ingen steder. Leiligheten er liten. Og nøklene er store.

Nå skjedde det som gjør at jeg begynner å føle meg utvannet. Å miste kontrollen over viktige ting er jo det jeg kan her i livet, da kommer mange av mine beste egenskaper til sin rett. Men nå går jeg rett og slett og ringer hotellet, for å høre om de er der. Sånt gjorde jeg aldri før. Det er å sjekke alle andre muligheter, så er det å gå bort, fordi nøklene ikke kan være andre steder enn hotellet. Det er den mest sannsynlige forklaringen.

Nøklene var ikke på hotellet. Og de var jo ganske overrasket, over at jeg sjekket ut i går, og først nå hadde oppdaget nøklene var vekk. Men sånn var det altså. Jeg begynte jo å forklare også, at jeg ikke hadde reist hjem, men bodde hos noen andre, og så videre, sånn som ikke akkurat er interessant for mannen i skranken i hotellet. Vi skal ikke ha mer med hverandre å gjøre. Samtalen avsluttes.

Så er det frokost. Samtalen har dødd litt mer ut. Jeg er litt urolig. Jeg sjekker, i karakteristisk, menneskelig stil, på ny og på ny de mest sannsynlige stedene, der man liksom håper nøklene skal ligge. På alt som er av åpne bord i leiligheten. Jeg har kommet hjem i går, tar nøklene ut av bukselommen, og legger dem på nærmeste sted. Jeg legger ikke nøkler på steder jeg kan miste dem, eller glemme dem. Jeg kjenner meg selv.

Og så viste det seg at mine egne sikkerhetsanordninger hadde virket, selv om jeg hadde glemt dem. Jeg vet at nøkler er noe jeg kan tøyse bort, og noe det er ytterst viktig ikke å miste. Så da hadde jeg lagt dem et sted der de kommer med uansett, nemlig oppi toalettmappen. Det er en veldig lykkefølelse å finne dem der, liksom som en gave fra en tidligere utgave av meg, den for noen timer eller dager siden, eller den jeg er nå. Jeg hadde lagt dem i toalettmappen, og glemt det.

Herfra fløt samtalen, tilværelsen og frokosten lett, og lykkelig.

Oslo, hotelliv, reisetanker

Vi kom oss av gårde fra Sola 0950, halvannen time for sent. Det betydde at jeg også var halvannen time senere ved hotell Økern, hvor jeg skulle være, og fremdeles er.

Første del av oppholdet er ferdig. Jeg har spist hotellmat, drukket hotellkaffe og kansket hotellsnacks. Om nettene våkner jeg, og lurer på hvor jeg er, som om kroppen spør meg hva det egentlig er jeg driver med. Men jeg våkner alltid lys våken, og fit for fight.

Nå skal jeg ta t-banen inn til sentrum, og så litt videre, for å treffe venner. Det er gamle venner, fra studietiden. Men jeg trenger litt tid her med ordene mine først. Det er veldig mange inntrykk om dagen, og alt forsterkes av at Olia og Irina er i Kiev, og jeg ikke har sett dem på en god stund. Kanskje er jeg genetisk helt i orden, siden det å være borte fra mine nærmeste gjør meg så krakilsk. De er ikke med meg, det er noe feil.

Men det er også noe som er helt planlagt. Irina og Olia har det fantastisk i Kiev. Jeg er veldig glad i dem, så om de har det bra der, må de få være der en stund. 4. Mai kommer de hjem igjen. Så er det halvannen måned til sommerferien.

Det var et skikkelig bra kurs jeg var på, her i Oslo, og skikkelig bra folk som var her. Av og til kan man få inntrykk av at alt går av hengslene, når man orienterer seg etter tradisjonelle og sosiale medier. Og ofte kan også folk man snakker med, være litt som fra en annen planet. Det er veldig forskjellige liv folk lever, med veldig, veldig forskjellige måter å tenke på, selv i et homogent land som Norge.

Likevel er det de samme sosiale spilleregler som langt på vei gjelder. Folk flest er interessert i en god samtale, få høre litt om andre, og bli litt forstått selv. Det er også veldig mange rundt omkring, som er dyktige i jobben sin, og som gjør en god jobb. Likeledes er mange gode på fritiden sin, og sprer litt glede rundt seg.

Jeg trenger min kjære kone å snakke med og mitt lille barn å inspireres av. Det er en del press om dagen, en del viktige avgjørelser der jeg har innflytelse, og noen som angår meg. Og så går endringene rivende fort om dagen, uten at jeg alltid er overbevist om at de er til de bedre. Jeg trenger av og til å kalibreres. Ingen er bedre enn familien til det.

Og den teknologiske verden er så bra, at jeg har tusenvis av bilder av dem hvor jeg enn går, og at når savnet blir for stort, er det bare å slå av en prat på Skype. Men her er jeg som en hund, det hjelper ikke helt å ha min kjære på en skjerm, jeg må ha henne her.

Det er det som opptar meg mest. Og med disse tankene, og tyske gloser, reiser jeg inn til sentrum for å ha en eventyrlig helg. Så sånn er det.

På Sola flyplass – med fly som ikke går

Klokken er 0808. Flyet mitt skulle gå klokken 0820. På skjermen står det: «Ny informasjon: 0830».

I en alder av 44 år er jeg blitt lei av å reise. På sosiale medier dominerer bilder av folk på flyplasser, eksotiske steder og restauranter. Folk reiser mer enn noensinne. Men jeg reiste fra meg i årene fra jeg var cirka 25 til 35, den tiden jeg ikke var gift, og mer enn nå søkte eventyr og spenning. I 2008 er denne bloggen mer eller mindre en reiseblogg, med detaljerte poster fra mange reiser, særlig i Russland.

Det var gøy det. Og det er fremdeles gøy å treffe gamle og nye kjente, være på kurs og hotell og besøk, og få variasjoner i og nye impulser i hverdagen. Det siste er viktig, en tid der folk mer enn før ser ut til å sementeres i egne holdninger og meninger. Men selve dette med å reise, pakke, komme seg ut til flyplassen, alle kontrollene, og følelsen av å være kveg, det er ikke noe jeg liker lenger.

I går var en herlig dag, der jeg våknet i min egen seng, når jeg ville kunne gå ut på egen terrasse, og la det meste av dagen gå med til tyskstudiene jeg har delvis permisjon for å gjennomføre. Det er en dag med mening, for meg, en dag å sette pris på. Kanskje blir den bedre av at den på begge sider har omfattende helgereiser, men det er et faktum at jeg nå lengter hjem før flyet mitt har forlatt Sola flyplass.

Og familien min er i Kiev. De lengter jeg etter så det gjør vondt, og godt. Konemor Olia skal gjennomføre de samme tyskstudier som jeg, vi snakket en god stund på Skype i går. Lille Irina på 3, er også satt til tyskkurs. De er driftige, disse østeuropeerne, i hvert fall er kona mi mer vant til at livet er en kamp, og at i den kampen gjelder det å stå godt rustet med mest mulig i bagasjen. Språk og realfag blir dermed bra, og så har hun gjennom årene funnet ut at i et norsk velstandssamfunn er også helsevesenet en sikker vei. Fra sitt eget land og bakgrunn, har hun lært seg at sikre veier i dag kan være vekk i morgen. Det gjelder å ha flere ben å stå på.

Jeg savner dem enormt. Det hjalp meg til og med å skrive om dem. Her på flyplassen, er det flyplasstøy og sedvanlig dårlig luft og stemning, sånn man bare vil vekk fra. Flyet vi skal ta, er igjen i Oslo, det var en teknisk feil med det. Så det er lite trolig at vi vil kunne komme oss av gårde med det første. Arrangementet jeg skal på, begynner registreringen halv elleve, og selve opplegget fra elleve. I det dette innlegget posten, vet jeg ikke hvordan det blir.

Bildene fra Kiev

Dette er ikke lenger noen billedblogg. For det første har jeg ikke plass til å legge ut flere bilder. For det andre er jeg ikke lenger komfortabel med å gjøre det. Bildene som nå kommer, vil være i form av ord.

Det er nå cirka halvveis mellom jeg reiste fra Kiev, og Irina og Olia også skal gjøre det, mitt barn og min kone. Helgen som var, og den før det, var jeg i Bergen. I overmorgen reiser jeg til Oslo. I dag og i går var jeg i Stavanger, også det med overnatting. Så det er mye som skjer.

Men jeg hadde ikke før kommet meg hjem i dag, før jeg begynte å se gjennom bildene fra vi var i Kiev i påsken. På dem alle sammen er Olia og Irina veldig, veldig glade. Olia smiler og smiler og smiler, mens Irisjka jo er barnlig glede enten hun er her eller der. Likevel er det noe med hvordan vi alle tre liksom hører hjemme i de bildene.

Om jeg er i Bergen, Stavanger eller Oslo er det minner og tanker og spørsmål som opptar meg. I Kiev er jeg fri. Der er bare lyse minner, og ingen som krever noe av meg. Det har selvsagt å gjøre med at jeg alltid er på ferie, når jeg er der. Men det har også å gjøre med andre ting.

For Olia er Kiev og Ukraina og Russland landet hun virkelig kjenner. Der kan hun snakke med alle, der kjenner hun måten å snakke og tenke på. Og så har hun barndommen og livet sitt og moren sin der. Til og med for lille Irina er Kiev landet og stedet hun kjenner best. Hun vil hele tiden ned dit.

Det gjør meg så glad, så glad å se disse bildene. Om to og en halv uke kommer de tilbake. Om ytterligere halvannen måned kan vi reise ned til Kiev på ny. Sist vi var der sammen, var bare en drøy uke, verken spesielt fint vær eller store begivenheter. Likevel oser det glede av de bildene. Og den gleden siver ut av bildene, og inn til meg i mitt liv, her jeg sitter alene i huset og venter på dem.

Tilbake på terrassen etter nok en helg i Bergen

Våren har kommet til Rogaland. Det er 15 grader. Jeg kan sitte på terrassen, med kaffen, og i kortbukse og bar overkropp. Bak meg har jeg en langhelg i Bergen, med stand up og ungdomsliv og besøk. Foran meg har jeg mer aktiv reising. Men det er herlig å komme hjem, og ha et sted jeg hører hjemme.

Kona og barnet er ennå i Kiev. Det er vanskelig å tenke på at de enda skal være der i tre uker, før jeg skal hente dem på flyplassen. At jeg selv er så aktiv, gjør ventetiden kortere. Men ingen skal være i tvil om at det er familien som er mitt liv, og at alle disse reisene og aktivitetene, det er besøk. Det er nesten som å sette mitt eget liv litt i kontrast. Vi mimrer om tingene sånn som de var. Nå har jeg noe å reise hjem til. Tidligere var uroen permanent.

Ennå har jeg det i meg at jeg må være aktiv. Så jeg skriver blogger og andre typer tekster, melder meg på ting i hytt og gevær, og gir meg selv utfordringer og oppgaver som tvinger meg ut i det ukjente. Sånn må det være, for meg.

Jeg er ikke noen reiser, lenger. Jeg synes ikke noe om de nye transportmidlene. Det er for flashy og shiny, jeg hører ikke hjemme i det. Bergen er en vanlig by. Men flyplassen og bybanen får det til å se ut som om de satser på å vinne en utstilling.

Jeg kom dit torsdag kveld. Hun jeg skulle bo hos hadde glemt å legge fra seg nøkkelen, så jeg kom ikke inn i leiligheten for å legge fra meg tingene og å dusje. Men det var greit nok, jeg reiste inn til sentrum, så gjennom tyske gloser, og så manuskriptet jeg skulle ha på scenen på Ricks. Middagen spiste jeg på en veldig bra Thailandsk restaurant i nærheten av Fløyen. Thai-mat scorer ingen Facebook-poeng, men jeg synes det er kjempegreier, billig og bra, og passe uvant fra det vanlige. De to thailandske damene som jobbet der virket oppriktig glade for at det var så mange kunder, og så god stemning. Det var smittende.

På Ricks gikk det bare sånn passe. Jeg har ikke stått på scenen på en stund. Og det er ikke sånn at gamle sirkushester aldri glemmer støvet. Det er både en kunst og et håndverk, og når det går litt tid mellom hver gang, mister man litt av detaljene. Så jeg kavet for mye, både torsdagen og fredagen. Jeg vet godt kaving ikke er bra, at man må holde hodet kaldt, ha nærvær på scenen, ikke stresse, men jeg ble også plaget av at jeg ikke kunne manuset helt skikkelig. Så det ble rot, eller kav, med teksten også.

Men det er godt å være tilbake i miljøet. I vår tid, som i andre tider, er det nok ganske vanlig å sitte på hver vår haug, og snakke og omgås med folk som tenker og uttrykker seg litt. Det er frisk luft med andre impulser. Denne gangen var det unge damer i begynnelsen av 20-årene jeg stod med. Komplett andre referanser enn jeg. Helt andre ting å være opptatt av i livet. Som vanlig holdt jeg det gående til siste slutt, eller bortimot, med komikere og deler av publikum. Det er verdifull tid for en som stort sett ellers er på jobb eller hjemme.

Lørdagen hadde jeg hele dagen med hun jeg bodde hos. Vi er like gamle, men i veldig forskjellig livssituasjon, og med store forskjeller i hva vi ønsker å få ut av livet. Men vi er også gamle venner, fra godt 20 år tilbake, Studentteateret i Bergen. Hun er et intenst teatermenneske, men det er ikke så lett når voksenlivet går sin gang, og inntekter blir nødvendige. Hun insisterer på å lykkes, og satser på en nisje i teatralsk formidling av forskningen hun bedriver. På grunn av arv har hun litt mer reserver å gå på enn andre, men hun lever likevel det frustrerende livet med søknader og masing og avslag, i hele tiden nye runder.

Vi gikk en tur opp til Fløyen, fra Kalfaret der hun bor. Bergen er en fin by. Og de beholder ennå turterrenget sitt, i motsetning til oss her i Rogaland, hvor vi ser ut til å ha satt oss som mål å dekke landskapet med betong og asfalt. Bergen er selvsagt forandret fra tiden jeg bodde der, men byen er til å kjenne igjen. Den beholder ennå sin identitet. Og å gå sånn langs fjellsiden, det er kjempegreier. Vårvær og sol og kortbukse var det også.

På kvelden gikk vi først på Restaurant. Dette var i tusenkronersklassen, og noe for sosiale medier, men ikke noe for meg. Det er dog en tradisjon vi to har, så sånn må det bli.

Etterpå var det å se vår gamle venn Christoffer Schjeldrup gjøre soloshow i storsalen på Ricks. Han var også med oss i Studentteateret. Nå har han bygget seg opp til å leve av stand up. Her setter han opp et show som blir markedsført over hele byen, med store bannere over husveggen, og fullstendig profesjonelt gjennomført. Men alle medvirkende er kjente av meg, med i gjengen som var med omtrent fra begynnelsen av i Stand up Bergen. Christoffer har vært med hele tiden, han har bygget det opp, sett kolossalt mye stand up, og også opptrådt kolossalt mye. Han var mer enn klar for dette showet. Det var stand up som det skal gjøres i vår tid. Dette er av det beste Bergen har å by på i sjangeren.

Christoffer er også familiemann, og reiser rett hjem etter showene. Jeg er imidlertid på tur, så jeg og hun jeg bor oss tar oss et glass hver med noe på vei hjem. Jeg er ikke i full gass, jeg har en viktig dag i dag, tysk og studier. Jeg må ha hodet helt med meg. Det er travelt. I stedet hadde vi våre siste samtaler til kaffen og frokosten, i dag morges, hun og jeg.

Så er det bybanen ut til Flesland. Jeg sjekker tyske gloser, nå er det alvor. Og så må jeg holde sinnet mitt under kontroll, etter amerikanske og allierte bombeangrep i Syria. Jeg er redd for dette, jeg blir vippet ut av balanse av sånt, jeg er så forferdelig mot krig, og det er særlig når det er våre allierte det plager meg. Jeg stoler ikke på våre statsledere. Trump, med May og Macron i hælene, jeg tror ikke de vet hva de gjør. De har tidligere helt utmerket vist at de ikke gjør det, Irak og Libya og Afghanistan. Det er ufattelig at de kan tro de liksom skal få det riktig nå, i Syria, der også Russland og Iran er trukket inn. Det er stormaktene mot hverandre. Det kan bli alvor.

Da er det bedre å fylle kaffekoppen. At jeg er urolig, hjelper ingen. Det er ting som tyder på at det var litt under kontroll, at det var kommunikasjon, at det var å føle hverandre litt på tennene, at de er klar over ansvaret de har, og at det er viktig å unngå en direkte konfrontasjon. Men hvordan vi er kommet hit fra der vi var for bare få år siden, det er bare å bli deprimert av.

Det er bedre å se på løvet som spretter på trærne. Ytrefileten tiner på kjøkkenbenken. Jeg har en deilig kone og et herlig barn i Kiev, de sender meg bilder fra vårværet der også. Nå skal jeg fordype meg i tysk. Gamle dikt av Goethe, en annen tid, der stridsspørsmålene var så annerledes enn de er nå, men der stormaktene stort sett konstant var i krig, eller revolusjon, eller andre omveltninger. Den gang stod andre ting på spill, de gjør ikke meg urolig, jeg kan se på det fra distanse, og lese diktene hans fritt fra alt. Så er det tysk grammatikk, med tanke på innleveringene vi skal ha til onsdag. Det er også en oppgave jeg vil gå på med glede og motivasjon. Men akkurat nå, er det deilig med denne solen og varmen på terrassen…

Helg i Bergen

Jeg bodde her i 17 år. Det var noen av de mest følelsesladde og inntrykksfulle årene, fra jeg var 20 til 37, ennå vekkes disse følelsene når jeg er her. Studieårene, festene, alt det gjaldt om. Det var livet som stod på spill, den gangen. Nå har jeg familie, hus og hjem å reise hjem til. Det teller veldig mye.

Kystbussen svinger opp mot Øvsttun mens jeg skriver dette. Det var stedet jeg bodde første halve året her i Bergen. Det er ekspressbussen, som tar knappe fire og en halv timer, kanskje mindre.

Opp kjørte jeg den vanlige kystbussen, den som stopper på alle holdeplasser med passasjerer. Den tar fem timer. Det var en litt stressende reise, som jeg har skrevet i de to foregående postene, men hos min kamerat var det vin og øl og gitar, til langt på natt.

Neste morgen, i går, var det skitur. Det var Kvamskogen, nydelig føre, og sedvanlig flott tur. Jeg er i god form, og blir ikke sliten, men jeg får sjelden gått på ski, så det går ikke noe fort. Kroppen er også atskillig stivere enn den pleide å være, og det gir en sterk følelse av ikke å ha kontroll nedover. Det er ikke sånn det var i barndommen, at nedover er bare gøy, og å sette utfor.

På kvelden er det doktorgradsfest. Ulikt meg rekker jeg alt med god margin. På bybanen treffer jeg en gammel venninne, perifer, men jeg husker navnet hennes, og overrasker henne med å si det. Hun er også bekjent med hun jeg skal til fest hos, og ber meg hilse.

Jeg finner ikke frem til festen, selvfølgelig. Det er min sedvanlige optimisme og bekymringsløshet som tar overhånd. Jeg har adressen, har vært der før, 1 gang, og regner med jeg finner det.

Det gjør jeg altså ikke. Selv ikke når jeg kryper til korset, og skrur på GPS og wifi, og kart. Men andre gjester kommer, mor til doktoranden, og med dem finner jeg lokalet.

Det er jo veldig gøy, alltid kjekt å treffe igjen folk du har likt godt, men aldri ser igjen. Her er det folk fra teatermiljøet, studentteateret immaturus, gode folk som nå er ansatt ved universitetet, og har hus og familie, som jeg. Vi er i en helt annen livssituasjon, og husker hvordan det var, og hvordan vi tenkte. Den gang gjaldt det om så mye. Nå gjelder det om familien.

Jeg er egentlig stuptrøtt, og går veldig ulikt meg hjem før festen er slutt. Det er ikke så enormt tidlig, dog, klokken er henimot tre, og det er bare en håndfull gjester igjen. Og så må jeg nesten være litt ansvarlig, jeg har kolossalt mye å gjøre, jeg trenger et minstemål av søvn. Dessuten regnet jeg med at jeg hadde en times spasertur hjem, sånn at jeg skulle være hjemme i firetiden. Og i dag er det altså busstur fra 1130.

På festen kan de imidlertid opplyse meg om at bybanen går til langt utpå natten. Også nå. Det er fabelaktig, helt annerledes enn alt jeg er vant med. Det er ikke engang nattakst, for 37 kroner kommer jeg meg hjem. Fenomenalt.

Og så ser jeg dagens unge mennesker i samme situasjon som jeg var i. Festen er slutt, nå er det hjem, med og uten damer. De forferdelige gangene hun du håpet på, finner en annen. De deilige gangene du er på toppen av verden etter en fantastisk fest. Men det er så intenst, og står så mye på spill. Jeg er glad jeg er ferdig med det.

Nå er det bare å spasere rolig hjem til min kamerat. Forbi alle menneskene, til dem er jeg bare en observatør, våre liv vil aldri krysses, jeg ser dem bare. I en fin restaurant satt en ung mann og ung dame, pene i tøyet, men tause. Er dette et forhold som likevel ikke vil bli? Hva slags liv lever alle disse menneskene, egentlig?

Mitt liv kjenner jeg. Selv om jeg legger meg halv fire, våkner jeg første gang klokken 0700. Ganske godt uthvilt. Neste gang våkner jeg klokken 0800. Da står jeg opp. Leser litt i min kamerats bøker. Mine kone ringer fra Kiev. Det er så deilig, det er så trygt og godt, hun er på plass. Snart våkner min kamerat også. Da er det frokost. Egg og bacon. Utveksle minner. Avskjed.

Reisen til Bergen

I går skrev jeg om hvordan jeg ikke reiste med elbil til Bergen. I dag kommer hvordan reisen ble. Det vil ikke bli en informativ post.

Jeg er flink til mye. Men ikke til å pakke. Nå skulle jeg pakke både finklær og turklær, for doktorgradsfest og skitur, og jeg måtte pakke det slik at jeg fikk det med meg frem og tilbake til stasjonen, og med på bussen, og hele reisen. Om jeg hadde reist i egen bil, ville mye vært løst, nå var det ikke noe særlig løst.

Og kona var i Kiev.

En ekstra vanskelighet, eller litt ekstra krydder i historien, var at jeg skulle få elektriker til å montere strømmåler mellom 1200-1400. Så skulle jeg reise til Bergen etter det.

Som alltid står jeg tidlig opp, frisk og uthvilt. Klokken var rundt seks. Jeg hadde god tid. Planen var å kontrollsjekke at alt var i orden for reisen med elektrisk bil, og registrere ladebrikken min til grønn kontakt. Det tok noen timer å finne ut at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg burde skjære gjennom, og ta kystbussen. Da er det å bestille billetter, pakke, reise.

Men så var det dette med tidspunktet. Bussen klokken 1515 ville være fremme 2015, bussen 1415 klokken 1945. Så er det å gå fra bystasjonen til klosteret. Det vil bli lite kveld, når vi også skal på skitur i morgen, og jeg på fest på kvelden. Det ville virkelig være bedre å ta bussen 1315, den er fremme 1815. Det er soleklart det er den jeg må ta. Men så er det jo det, at elektromontøren vil være her på det tidspunktet.

Jeg ringte mor. Hun har nylig hatt slag, og har problemer med kortidshukommelsen, og for henne har det vært veldig, veldig mye med disse reisene mine, og denne elektrikeren. Det er ikke bare denne helgen jeg reiser, nemlig, jeg reiser hver helg i april. Og det var snakk om hun skulle være vakt for meg med montører, slippe ham inn og ut, for jeg hadde annet å gjøre. Det skrev hun inn i boken sin, og strøk ut. Nå ringte jeg og sa hun kunne skrive det inn igjen. Så kan jeg reise med denne bussen.

Mor stilte som alltid opp. Det skulle hun visst gjøre mye denne dagen.

Elektrikeren kom ikke så lenge etter dette. Klokken var mellom ti og halv elleve, halvannen time før planlagt. Han ville være ferdig lenge før det ville bli problemer for meg å rekke toget til Stavanger, så jeg får tatt kystbussen derfra. Jeg sendte mor melding. Hun trengte ikke å komme likevel.

Og så var det å pakke. Og så var problemene. Det er jo ganske flaut, egentlig. En mann på 44 år, og så er han ikke i stand til å finne ut hva han skal ha på seg. Det skyldes i anstendighetens navn at kona har overtatt garderoben. De klærne jeg er vant med, er vekk. Hun har installert nye. Og så er det problemet at jeg må pakke i sekk. Der vil de bli skrukkete. Så jeg kan ikke ta dressen, for eksempel.

Rett og slett måtte jeg prøve forskjellige klær på, og se hvordan det så ut. Veldig ulikt meg. I hele mitt liv har det bare vært å ta et eller annet. Jeg vet ikke hva som har skjedd, at jeg nå må bruke tid på det.

Så var det skiene. Og klærne å ha til skitur. Det har jeg vært på mange ganger, det sitter, der vet jeg hva jeg skal ha med. Men så har for eksempel kona ryddet skoene, satt dem unna et helt annet sted enn jeg vil forvente å finne dem. Og så går det tid med dette også.

Og med maten. Drikken. Undertøy. Toalettsaker. Tekniske ting, ladere. Og alle tøysete ting å tenke på. Skal jeg ta med den? Hvor skal jeg legge den? Skal jeg ta den, eller den? Eller begge.

Kort sagt: klokken var plutselig 1216. Toget går 1238, trodde jeg. Fra der jeg bor til stasjonen er det 5-10 minutter. Det var bare å fylle sekkene. Få på kaffemaskinen, fylle kaffekoppen. Få skiskoene oppi skiposen. Få mat i pose og i sekk, det man på fly kaller håndbagasjen. Skru av kaffemaskin. Se over at alt ellers i huset er skrudd av. Lirke ut av dørene de to sekkene, og skiposen med ski, sko og staver.

Klokken var 1231. Tøysete brukte jeg også tid på å spurte tilbake en gang til, for å sjekke at døren var låst. Og så var det å gå – fort.

Men det var ikke så lett. Sekken var grei, men sekken jeg hadde i hånden hadde mat og drikke, og var litt tung og uhåndterlig. I skiposen lå også skiskoene, og gjorde den veldig tung og uhåndterlig. Skoene lå ikke i midten, men ute ved toppen, og gjorde at de hele tiden vippet nedi bakken.

Så det var vanskelig å gå fort. Jeg ble også varm og gretten. Jakke og genser som jeg hadde på. Og siden jeg måtte holde skiene i hånden, var det ikke lett å få sett på klokken. Da jeg gjorde det, var den 1235. Jeg var ennå noen meter i fra at jeg kunne se toget komme, og ytterligere noen meter før jeg ville kunne rekke det om jeg så det kom.

Om toget kom klokken 1239, som jeg trodde, ville jeg nok rekke det. Om toget kom 1237, ville det bli problemer. Jeg spurtet derfor på. Det kunne jo være jeg hadde blingset med togtider, jeg hadde ikke sett på det altfor nøye.

Og så kom toget susende over broen. Uten bagasje ville jeg hatt sjanse om jeg spurtet maksimalt. Med bagasje og ski var det sjanseløst. Det manglet 100 meter, eller noe sånt.

Så jeg ringte til mor igjen. Hun måtte komme. Klokken var 1237. Bussen går 1315. Mor bor på Klepp stasjon. Derfra og til Ganddal, der jeg bor, er det ti minutter. Videre til Stavanger er det omtrent 25 minutter.

Det var altså kritisk. Igjen.

Og slike situasjoner har jeg vært i så mange, mange ganger før. Slik jeg er, havner jeg i dem. Det gjelder å vite forskjellen mellom hva man kan påvirke, og hva som ligger i andre krefter og mekanismer. Nå var det å vente på mor. Det var ingenting mer jeg kunne gjøre for at ting skulle gå fortere.

Da mor kom, var det å få skiene og resten av bagasjen i, i en veldig fart. Så sette meg inn. Bagasjeluken var ikke ordentlig lukket igjen, så det måtte jeg ut og gjøre. Så inn igjen. Deretter er det å sitte og hvile, og la det stå til.

Vi kjørte utover mot Stavanger, på motorveien. Klokken ble 1300. Før tunnelen var den noe sånt som 1305, eller kanskje var det 1302. Det var sånn, kanskje vil det gå, kanskje ikke. Det som stod på spill, var om jeg ville komme til Bergen 1815, eller 1945. Om jeg skulle bruke den halvannen timen med min gode venn, og mat og vin, eller vente i Stavanger og på bussen.

Innover mot Stavanger er det veiarbeid. Alt går saktere. I selve byen er det trafikk, og rundkjøringer, og endret kjøremønster. Men klokken er ikke mer enn 1309. Det er seks minutter igjen. Og nå er vi der. Vi vil rekke det, om det ikke skjer noe uforutsett, eller bussen ikke står der jeg forventer å finne den.

Klokken 1311 setter mor meg av. Jeg tar på meg en genser, tar ut ski, sekk og en sekk til, løper keitete med all denne uhåndterlige bagasjen. Ser flere busser kjøre ut av stasjonen, men også en det står NorWay på stå igjen. Det ser ut til å være den. Jeg spør, det er den.

Jeg lasser inn bagasjen. Setter meg inn. Finner frem iPaden. Tar et bilde, en selfie. Slike minner er gode å ta vare på.

Og selv om jeg har skrevet mye, er det tusen detaljer jeg ikke tok med. Fullt av ting jeg drev og tenkte på, og vurderte, og lette etter, og gjorde dumt, slik at det tok meg nesten to timer å pakke, når jeg bare skulle være borte en helg. Det igjen førte til at jeg mistet toget, men på grunn av mor, altså ikke bussen. Dermed er alt godt. I det jeg setter dette punktumet, kjører vi inn i Nesstun. Om tjue minutter er vi i Bergen. Den bussen jeg ellers ville vært på, vil da være på vei inn mot Sandvikvåg, om en stund.