Glimt av vår i Kiev

I dag prøvde våren seg for første gang her nede i Kiev for i år. Gradestokken krøp over de tosifrede gradene, og vaket oppi 15-17 grader. Det var sånn en overgang fra de siste par hutredager, at vi visste ikke riktig hvordan vi skulle kle oss. Værmeldingen sa nå en ting. Men vi visste jo også hvor kaldt det hadde vært.

Jeg hadde min daglige dose morgentrening. Det var verken kaldere eller varmere enn de andre dagene. Det som hjelper, er når det er sol. Det var det kun de tre første dagene. I dag gikk det an å skimte solen bak disen, men den tok aldri tak, og de 5-6 gradene det var på morgenen, fikk ikke noen hjelp. Det var bedre da det var rundt null, og solen virkelig varmet. De dagene badet jeg. Ikke i dag.

Planen for hva vi skulle gjøre, var litt frem og tilbake. Opprinnelig ville jeg over til venstre bredd, en passende søndagsaktivitet, særlig når det er litt varmt, litt antydning. Men Olia ville heller ned til Kontraktova. Så sånn ble det.

Ute var det imidlertid såpass varmt at Olia ombestemte seg, hun lot seg friste til å reise over broen til venstre side. Og som et mirakel, kom buss nummer 55 akkurat i det vi stod og vurderte hva vi skulle gjøre. Det skulle betegne dagen vår i dag.

Vi kom oss av på andre siden, og gikk mot høyere, altså nedover elven. Det er et sted for sommeren, i vinterhalvåret er det fint lite å gjøre her. Her er ikke noen restauranter, ikke noe verdt å reise til, bare promenaden med noen lekeparken, og elven som renner dovent ved siden.

Så er det dette med barn, og vann og sand. Irina lekte noen minutter i lekeparken. Deretter gikk vi ned til enden av promenaden. Irina alltid langt i forveien. Det var da vi gikk ned til stranden det ble liv.

Vi hadde ikke med oss noen ting. Jeg hadde mobiltelefon, nettbrett og fotoapparat. Olia hadde strikketøy. Irina hadde bare klærne hun gikk i. Men sannelig fant hun noe å gjøre, der i vannkanten.

Først var det å kjenne om vannet var kaldt, noe det selvfølgelig var. Irina har bare levd tre år, og har ikke mulighet for å ha så mange minner i hodet. Men hun husker her, ved stranden, så pleier vi å bade. Nå var vannet for kaldt. Men hun kan kjenne på det, igjen og igjen og igjen. Og hun kan kaste sand uti. Hun kan løpe mot og vekk fra de bittesmå bølgene. Og da hun får lov til å være barbeint, kan hun også vasse i bølgeskvulpet.

Det går flere timer. Irina leker, og leker, og leker. Med meg, med seg selv, og med andre barn hun finner. Hver gang det kommer noen på hennes alder, er hun på, og jobber seg til kontakt. Ofte får hun låne en spade eller noe, av foreldrene. Mange av barna er skeptiske, men Irina gir seg ikke. Hun gjør hva hun kan, for å vinne tillit, og for å få løpe, og leke. Med hundene, løper hun også.

Klokken er nesten seks da vi endelig kommer oss av gårde. Eller, hvem vet hva klokken var? Solen stod allerede lavt. Og Irina brukte ytterligere en time, ved lekeplassen. Også der jobbet hun seg til kontakt med andre barn. Jeg var utålmodig, ville spise. Olia strikket.

Jeg har å innordne meg. Kona, og barnet, er viktigst. På mobilen hadde jeg gloser å se på.

Det var dagen da alt lyktes. Da vi endelig fikk Irina med oss, satte vi henne på skuldrene mine, bort til bussholdeplassen. Etter noen øyeblikk kom 115. Akkurat den vi trengte. Den som tar oss til Kontraktova.

Derfra gikk vi til Aloe Verde, den georgiske restauranten i området. Der hadde vi oss et overdådig måltid, virkelig overdådig, helt på siden av vi pleier. Rettene fløy om hverandre. Men det ble likevel ikke mer enn 200 norske kroner, altså bare bagateller.

Hjem igjen kjørte vi metro. Glade og lykkelige.