Siste dag i Kiev (for meg)

Så er det slutt. For denne dag. Jeg reiser hjem, mens min kone og mitt barn blir igjen ytterligere en måned.

Det er lett å bli litt sentimental. Det er noe med hjemstedet mitt, der jeg bor, Sandnes i Rogaland. Det er så forandret fra sånn det var da jeg vokste opp. Jeg kjenner ikke igjen min egen verden. Her i Kiev har jeg ikke det samme forholdet til alle endringene. Det suger meg inn.

I dag morges var både Olia og jeg av gårde for morgentrening. Hun skulle kjøpe garn, jeg skulle trene. Alt skulle skje mens vår lille Irina, vår herligste, ennå sov.

Jeg gjennomførte mitt program. Raskt og effektivt. Klokken var elleve da jeg gikk opp på perrongen på metrostasjonen, så Olia ikke skulle behøve å gå ut for å finne meg. Jeg stod der til 1140. Det er kjærlighet.

Olia hadde satt at moren trengte oss hjem senest klokken tolv. Helst skulle vi være hjemme tidligere. Men tolv er siste frist. Fra Hydropark og hjem er det umulig å klare det på under en time.

Jeg sender Olia både en tekstmelding, og forsøker å ringe. I mange år nå, har vi forsøkt oss uten at jeg har ukrainsk sim-kort. Det var noe som hørte ungdommen til, i de glade (men triste) ungkarsårene hadde jeg både russisk og ukrainsk sim-kort. Jeg husker ikke hva som skjedde med det siste. Verken i meldingen eller oppringingen er det noe svar.

Så jeg forter meg hjem. Kanskje er det jeg som har misforstått? Olia skulle vitterlig møte meg, men nå er klokken 1140, og det går ikke an at vi lar babusjka i stikken med vårt barn.

Klokken 1210 er jeg hjemme. Der er babusjka i telefonen med Olia. Hun har lett etter meg, hun var ved stasjonen noen minutter etter jeg forlot den.

Forsinkelsen hennes skyldes det nye Ukraina. Jeg vil ikke fyre opp under noen konflikter, det er det nok av dem som gjør i denne verden. Jeg lar meg ofte provosere, til dels kraftig, men forsøker å dempe meg selv. Verden trenger rolige mennesker, som ønsker å bevare den, og som kan minne om at det fint å leve og mye å være glad for.

De driver og skifter navn på gatene her. De gamle navn er navn fra gamle tider, da Ukraina ikke var en stat, og hovedstaten var Moskva. De nye navnene er navn på ukrainske nasjonalister, fra 1900-tallet og fra vår tid. Gaten Olia skulle til, hadde nå fått navn etter en i Pravyj sektor, høyre sektor, de høyreekstreme nasjonalistene som — ja, de er ganske synlige her, og de deltar i krigen i Donbass. Olia kjenner byen hun vokste opp i, hun kjenner gatene av de navnene de hadde. Med de nye navnene går hun seg vill. Sånn mistet hun 40 minutter. De samme minutter jeg stod og ventet på henne, på perrongen på Hydropark metrostasjon.

Det får så være. Det er mer å glede seg over, enn å ergre seg over.