Helg i Bergen

Jeg bodde her i 17 år. Det var noen av de mest følelsesladde og inntrykksfulle årene, fra jeg var 20 til 37, ennå vekkes disse følelsene når jeg er her. Studieårene, festene, alt det gjaldt om. Det var livet som stod på spill, den gangen. Nå har jeg familie, hus og hjem å reise hjem til. Det teller veldig mye.

Kystbussen svinger opp mot Øvsttun mens jeg skriver dette. Det var stedet jeg bodde første halve året her i Bergen. Det er ekspressbussen, som tar knappe fire og en halv timer, kanskje mindre.

Opp kjørte jeg den vanlige kystbussen, den som stopper på alle holdeplasser med passasjerer. Den tar fem timer. Det var en litt stressende reise, som jeg har skrevet i de to foregående postene, men hos min kamerat var det vin og øl og gitar, til langt på natt.

Neste morgen, i går, var det skitur. Det var Kvamskogen, nydelig føre, og sedvanlig flott tur. Jeg er i god form, og blir ikke sliten, men jeg får sjelden gått på ski, så det går ikke noe fort. Kroppen er også atskillig stivere enn den pleide å være, og det gir en sterk følelse av ikke å ha kontroll nedover. Det er ikke sånn det var i barndommen, at nedover er bare gøy, og å sette utfor.

På kvelden er det doktorgradsfest. Ulikt meg rekker jeg alt med god margin. På bybanen treffer jeg en gammel venninne, perifer, men jeg husker navnet hennes, og overrasker henne med å si det. Hun er også bekjent med hun jeg skal til fest hos, og ber meg hilse.

Jeg finner ikke frem til festen, selvfølgelig. Det er min sedvanlige optimisme og bekymringsløshet som tar overhånd. Jeg har adressen, har vært der før, 1 gang, og regner med jeg finner det.

Det gjør jeg altså ikke. Selv ikke når jeg kryper til korset, og skrur på GPS og wifi, og kart. Men andre gjester kommer, mor til doktoranden, og med dem finner jeg lokalet.

Det er jo veldig gøy, alltid kjekt å treffe igjen folk du har likt godt, men aldri ser igjen. Her er det folk fra teatermiljøet, studentteateret immaturus, gode folk som nå er ansatt ved universitetet, og har hus og familie, som jeg. Vi er i en helt annen livssituasjon, og husker hvordan det var, og hvordan vi tenkte. Den gang gjaldt det om så mye. Nå gjelder det om familien.

Jeg er egentlig stuptrøtt, og går veldig ulikt meg hjem før festen er slutt. Det er ikke så enormt tidlig, dog, klokken er henimot tre, og det er bare en håndfull gjester igjen. Og så må jeg nesten være litt ansvarlig, jeg har kolossalt mye å gjøre, jeg trenger et minstemål av søvn. Dessuten regnet jeg med at jeg hadde en times spasertur hjem, sånn at jeg skulle være hjemme i firetiden. Og i dag er det altså busstur fra 1130.

På festen kan de imidlertid opplyse meg om at bybanen går til langt utpå natten. Også nå. Det er fabelaktig, helt annerledes enn alt jeg er vant med. Det er ikke engang nattakst, for 37 kroner kommer jeg meg hjem. Fenomenalt.

Og så ser jeg dagens unge mennesker i samme situasjon som jeg var i. Festen er slutt, nå er det hjem, med og uten damer. De forferdelige gangene hun du håpet på, finner en annen. De deilige gangene du er på toppen av verden etter en fantastisk fest. Men det er så intenst, og står så mye på spill. Jeg er glad jeg er ferdig med det.

Nå er det bare å spasere rolig hjem til min kamerat. Forbi alle menneskene, til dem er jeg bare en observatør, våre liv vil aldri krysses, jeg ser dem bare. I en fin restaurant satt en ung mann og ung dame, pene i tøyet, men tause. Er dette et forhold som likevel ikke vil bli? Hva slags liv lever alle disse menneskene, egentlig?

Mitt liv kjenner jeg. Selv om jeg legger meg halv fire, våkner jeg første gang klokken 0700. Ganske godt uthvilt. Neste gang våkner jeg klokken 0800. Da står jeg opp. Leser litt i min kamerats bøker. Mine kone ringer fra Kiev. Det er så deilig, det er så trygt og godt, hun er på plass. Snart våkner min kamerat også. Da er det frokost. Egg og bacon. Utveksle minner. Avskjed.