Gardermoen, på vei hjem

Jeg liker å være på nye steder, og å omgås forskjellige mennesker, men selve reisen frem og tilbake synes jeg er anstrengende.

I Oslo var det en førsteklasses langhelg. Særlig var det selvsagt kjekt å treffe igjen venner fra studietiden, og fra den aktive og hektiske teatertiden. Fredag var vi ute som bare juling, en regelrett helaften og vel så det på byen, lørdagen var det mer rolig, med ost og vin. På dagtid lørdagen, var det å tusle rundt i finværet, i et Oslo der det er vår i temperaturen, men ikke i naturen.

Jeg savner særlig Irina noe helt kolossalt, og bør sikkert begynne å reise mer med henne, og ikke så bare alene. Den veldige reisevirksomheten min om dagen, skyldes at Irina og Olia er i Kiev ut april. Så jeg er uansett alene, og kan like godt være det på reise.

På vei inn i flyet ringer de meg på Skype. Jeg kan ikke bære meg for å svare, selv om det må se rart ut, i køen av folk som vil inn. – Papa, ja tak jada! sier lille Irina på 3, barnet mitt. De som kan litt russisk, vil se hun vil si – papa, ja tak rada, og at det betyr, «far, jeg er så glad!» Hun er glad for å seg meg. Det gjør flyreisen lettere.

Fra de jeg overnattet hos i Oslo går jeg til fots ned til sentrum. Det er cirka fra Ullevål til Oslo S, et ganske godt stykke, minst 30 minutter. Sånt går jeg bra, med lite bagasje, i det fine været, og med tyske gloser på mobilen.

Så er det å kjøpe billetter til toget, jeg er ikke så flott at jeg tar Flytoget, og så er det å vente. Klokken er litt over elleve. Toget til Lillehammer går 1134, og det er dette toget som stopper på Gardermoen. Eller Oslo Lufthavn, som det heter når det er stasjon langs jernbanen. Flyet går 1305, og jeg er litt bekymret for om jeg vil komme i tidsnød, jeg må undersøke hvor lang tid toget tar. Svaret er cirka en halv time, så jeg vil rekke det helt fint.

Også mens jeg venter er det tyske gloser. Det er hele tiden tyske gloser. Jeg sjekker, pugger, kontrollerer og lærer hundrevis på denne veien hjem. Jeg har syv kortstokker med tysk på Anki, hver kortstokk har sitt sett med gloser, omtrent som en post-it lapp med norsk på forsiden og tysk på baksiden. Setninger og ord. Som regel når jeg er i bevegelse, og ikke kjører selv, eller sammen med noen, så er det slike kortstokker det går i.

NSB har gjort en latterlig tabbe denne dagen. De har satt opp ett togsett, fem vogner, men det er passasjerer til det dobbelte. Det er fysisk vanskelig å presse alle inn. Vi må stå som i metroen i Kiev. Men der betaler vi to kroner. Her betaler vi hundre, og vi betaler for sete. Det er ganske hårreisende, egentlig, og virkelig dårlig reklame for NSB. Dette skal de vite. Og de skal gjøre noe med det.

Situasjonen reddes litt av en munter og forståelsesfull konduktør, en vi føler er på vårt lag, men det blir jo verre igjen av at en passasjer får et illebefinnende, og må i ambulanse. Vi vet ikke hvorfor, men det var det siste jeg hørte i det jeg forlot toget. De som skal videre, må vente til ambulansen kommer.

I stedet går jeg gjennom alt av bagasje, sjekke inn, sikkerhetskontroll, og det mekaniske styret en flyreise er blitt. Jeg liker det ikke, blir sliten av det, og lei av det. Men på et tidspunkt er det altså mulig for meg å gå inn på flyet. Det er da min lille datter ringer. Og da er med et alt, så veldig mye lettere.

Dette innlegget ble publisert i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s