Hjemme, der jeg skal være

Så er jeg hjemme der jeg skal være. Over de lave småfjellene og haugene i øst står solen opp, skinner inn på skrå. Etter en god natts søvn i egen seng er alt underskudd på søvn vekk, og jeg er uthvilt. Det er godt å høre hjemme.

Ute i hagen er det lille epletreet så vidt begynt å slå knopp. Det er tidligst ute, plommene viser vilje til å følge etter. Snøklokkene er allerede blomstret av, tulipanene står klare til å springe ut. Det er en prosess som alltid tar tid.

Jeg måtte vente halvannen time på flyplassen før jeg kunne bli kjørt hjem i går. Liksom for å understreke at jeg er på reise. Jeg benytter tiden til tyske gloser, jeg får alltid noe ut av tiden min, men det er hjem jeg vil. Jeg er reisetrøtt.

Noe av det aller første jeg gjør er selvsagt å ringe kona og barnet i Kiev. Endelig har vi tid til å snakke. Hun er lykkelig, nå, Olia, og det gjør det også lett for meg å ha det bedre. Vi har funnet en måte å leve på og ha det på, som gjør at vi akkurat nå, har det veldig bra.

Det er en veldig fin balanse mellom hva vi ønsker, og hva vi har. Og jeg, i min måte å tenke på, tror at vi har det bedre med at vi ikke ønsker oss så veldig mye.

Jeg spiser en frossen fiskemiddag de fleste i dette landet her ville kastet. Det var ikke frossenfisk i den forstand, men rester av en gammel middag vi hadde hatt, en vi ikke hadde klart å spise opp. Det er notorisk vanskelig for meg å kaste mat, så da la jeg det bare i en boks i fryseren, i håp om at jeg en gang skal spise det. Nå gjorde jeg det altså. Og stikk i strid med alt man kunne vente, var det veldig godt. Merkelig nok blir man lei av kvalitetsmat også, den hjemmelagde hverdagsmaten er det livet skal måles etter. Er man tilfreds med den, er man tilfreds med alt.

I går var jeg sliten, så det ble bare Facebook og Twitter og tekster delt derfra. Veldig ulikt meg. Det er propagandaen og agendaen, nå har jeg jo nettopp snakket om det med levende mennesker i Oslo, det er mye sunnere enn å lese alle disse artiklene og tekstene fra folk man ikke vet nok om. Folk flest er ennå ganske vanlige, bekymrer seg over vanlige ting, og ønsker å tenke og mene sånn at de kan ha det godt med seg selv, og bli akseptert av andre.

Denne uken og den neste vil det bli intenst med tysk. Det er eksamen, og det er bare midt i blinken for meg. Jeg elsker det, som man har blitt mer slepphendt med å si. Så nå i morges har jeg slappet av med litt tyske nyheter, litt tyske dikt, og så ble jeg i så godt humør og så entusiastisk at jeg måtte skrive denne posten. Det er et godt liv å være lykkelig i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s