Første mai, 2018

Det er første mai, arbeidernes dag. Men det er ikke så veldig det for meg. Jeg har stort sett lest tysk, avbrutt av at mor inviterte meg til ferske frokostbrød til lunsj, og siden har jeg blitt her.

Søndag tok jeg meg en lang, lang spasertur i finværet. Faste lesere vil vite at jeg bor i samme hus som jeg vokste opp i, og at det går innpå meg med alle de endringene de gjør i nærområdene jeg kjenner og har min identitet knyttet til. Sånn har det alltid vært, den eldre generasjon har litt problemer med hvordan den yngre lager til verden, mens de yngre ikke kjenner noen annen enn den de lever i. Jeg må lære meg å leve med de tingene jeg uansett ikke kan gjøre noe med.

Mens jeg gikk hadde jeg tyske gloser på mobilen. Det er en underlig måte å gå tur på. Stirrende ned i mobilen. Det er akkurat sånn man ikke skal gå tur, og sånn man godt kan reagere på andre som gjør. Men jeg har eksamen om to uker, dette er ting jeg må lære meg. Alternativet er å sitte hjemme og lese de samme tingene. Selv om våren får mindre plass i alle boligområdene og nye veiene de bygger der vi bor, så er det ennå trær som skyter knopp. Og Figgjoelva renner som den har rent, den er til å kjenne igjen.

Hos mor så vi gammel film fra den gang jeg selv var 15 år, lillesøster Tonje omtrent så gammel som Irina er nå, far litt yngre enn jeg, og mor litt yngre enn de andre søstrene mine. Det er tungt åttitall. Vi har klær og frisyre som er uforståelige i dag. Men hva vi sier, sånn vi oppfører oss, hva vi ser ut til å synes er kjekt, det er som nå. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å komme overens med min 15 årige utgave, han så ut som en fin fyr å være rundt. Og koselig var det en god del ved forholdet mitt til Tonje den gang, som minner om mitt forhold til Irina, nå.

Og så har vi en spesiell familie. På den tiden vi spilte inn denne familien, var landet min kjære kone kommer fra, i ferd med å gå i oppløsning. Hun vokste opp i Sovjetunionen. I 1989 og 1990 var det helt andre ting de var opptatt av, enn det vi var, på Ganddal, i de samme årene. Og hva vi lærte i historieundervisningen de var opptatt av, er ikke det de sier til meg. De har samme nostalgiske forhold til sin fortid, som jeg har til min. Dessverre har ikke de noen film å vise frem. Men bildene jeg har sett, er fantastiske.

Nå er det veldig gode dager her hos oss. Mai introduserer våren, nå kommer den for fullt, også for oss på Vestlandet. På fredag kommer Irina og Olia hjem. Det blir et eventyr. De var for lenge borte. Vi snakker på Skype, hver dag, men Skype er litt som bilder: Det hjelper, men er ikke det samme. Første uken med dem vil bli litt redusert, siden det er sluttspurt i eksamenstiden, men så vil det være full aktivitet med Irina. Jeg gleder meg veldig.

God vår, alle sammen!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s