Hjemme – og full fest!

Så kom de endelig, endelig hjem. Og da var alle frustrasjoner tryllet vekk. Det ble en fantastisk dag.

Gjennom natten til lørdag ringte først svigermor fra Kiev. Hun er veldig redd når vi er ute og flyr, veldig bekymret for om alt vil gå bra, og nå hadde hun ikke hørt noe fra Olia. Klokken var 0126. De skulle ha landet klokken 2305. Heldigvis lå telefonen like ved hodeputen denne natten, så jeg kunne ta den Skype-oppringingen, og jeg kunne forklare på russisk hva som er skjedd.

Men i den forklaringen var det et ord jeg manglet, og som jeg nå må lære: toll. Tollkontroll er tamozjenyj dosmotr (таможенный досмотр), og det var at de måtte gjennom den i Oslo, som gjorde at de ikke rakk flyet videre til Stavanger. Mye dum frustrasjon for en veldig unødvendig kontroll. Jeg klarte nok ikke forklare hva som var problemet, men hun skjønte at de var i Oslo, på hotell, og at de skulle komme i morgen.

Så var det ny telefon, klokken fem om morgenen. Det var Olia, som lurte på hva klokken var. Hun var ikke sikker på om hun hadde ukrainsk eller norsk tid. De var begge lys våkne, Olia og Irina, jeg hørte den lille snakke lystig i bakgrunnen. For meg er det fokus, brennpunkt, få de to på det flyet, og hjem. Klokken var fem, flyet skulle gå om to timer, etter informasjonen jeg hadde, det var bare å få dem bort til flyplassen.

Jeg bestemte meg også for å stå opp, slik at jeg skulle følge deres døgnrytme, og vi kunne hvile (les: sove, tungt) sammen i løpet av dagen. Det ble tross alt en god morgen, i ganske intense følelser, følelser det ellers ikke er så lett å komme seg til, og få erfart. Jeg drakk kaffe, ventet.

Stadig vekk var det telefoner. Det var sterk røre i Olia også, men hun virker annerledes, så hun kan begynne å snakke om helt andre ting, folk hun har sett, observasjoner hun har gjort, økonomien i Tyskland. Alt jeg er interessert i, er om de er på plass, har alt med seg, får det til.

På Gardermoen er det også Skype, der virker internett. Jeg får sett dem. De ser uforskammet godt ut, Olia har ikke klær, hun har lagt igjen alt i Kiev, og prioritert «viktigere ting» i en tankeverden jeg aldri vil forsøke å trenge inn i. Hun sitter i en tynn, tynn sommer t-skjorte, uten jakke eller noe å ha over. Veldig vakker, selvfølgelig. Sterk effekt på meg. Lille Irina flyr rundt og leker, med telefonen på slep, tidsvis snakkende med meg. På et tidspunkt hører jeg hun får seg en lekekamerat, en venninne, og bruker all sin sosiale intelligens på å kompensere for at hun ikke kan norsk så godt som hun burde. Særlig nå etter å ha vært i Kiev over en måned, og ha lært seg å uttrykke alle sine tanker på russisk, Da er det kjedelig å måtte snakke norsk, der hun er usikker på det meste.

Irina kompenserer ved å le og hyle mye, være festlig. Og hun er et barn, hun snakker norsk når hun skjønner at hun må. De er fantastiske barn. De frustrerer seg ikke over verden, de lærer seg den.

De er fantastiske barn. De frustrerer seg ikke over verden, de lærer seg den.

Det kommer dårlige nyheter. Flyet skulle ikke gå klokken 0700, men 0720. Og det er forsinket til 0830. Klokken 0820 går det et fly, med SAS, men systemet er slik at oppsatte fly går med sine passasjerer på riktig tid, de forsinkede flyene med sine passasjerer, må vente. Olia, som bare er plassert på første fly, kunne sikkert ha fått skiftet, men det er ingen vits i å anstrenge seg bare for ti minutter. Jeg belager meg på at de skal være fremme på Sola 0925.

Litt over åtte kjører jeg ut. Litt før jeg svinger inn flyplassveien, ringer de og har landet. I det jeg går inn i avgangshallen, er de to de første jeg ser. Olia ringer sin mor, mens Irina sitter på trallen og venter. Så ser vi hverandre, og er sammen igjen.

*

Resten av dagen blir et fyrverkeri. Irina husker mange ting fra Norge, og forteller og forteller. Alle ting hun vet navnet på, sier hun hva er. Og det er jo ikke lite, etter hvert. På vei hjem ser vi en liten hjort springe over en av markene, vi stopper for å se på dem, en hjort må vi jo se på. Norske flagg er oppe, i anledning konfirmasjonene rundt om. Vi kjører omvei, så jeg får vise dem Norge. Men noen butikk er det ikke snakk om, det er rett hjem.

Og for Irina, er det gjensynsglede med de gamle lekene. Alt er nytt og spennende. Hun løper fra det ene til det andre, smørblid, strålende glad, alt er så gøy! Olia er også lykkelig, hun ser hun har kommet lenger med oppussingen enn hun husket det, og er klar til å ta fatt på ny. I stedet for å spise frokost, som vi andre gjør og vil gjøre, går hun i gang med å vaske og rydde og ordne. Riktignok har min mor gjort en veldig jobb, så det er grunnleggende rent i de tre viktigste rommene, men det er klesvask og ting å flytte på.

Vi spiser frokost, og går rett  i gang med grøten, som det av og til er på lørdager. Irina er med og lager den, som hun pleier. Hun husker det. Vi spiser sammen ute på trappen, på terrassen, hun og jeg. Det er veldig koselig. Hun tar på sukker og kanel selv, og husker at det skal ikke være så mye. Så hun tar på bare bitte litt i det ene hjørnet. Jeg hjelper henne, og tar på mer. Det blåser litt, så kanelet flyr bortover terrassen. Vi er begge enige om at det er god grøt.

Irina er i en slags trance av glede. Hun er i overload. Olia vil klippe håret mitt, bare fred er det ikke med å få dem hjem. Og det er typisk for Olia når hun vil klippe hår, det skal alltid skje straks, øyeblikkelig. Så sånn får det bli. Irina ser film mens vi klipper. Det er en dag omtrent uten skjerm for henne, og med mengder av frisk luft på terrassen, i hagen, og andre steder. Men nå ser hun film, og sovner over filmen. Etter vi har klippet ferdig, bærer vi Irina inn i sengen, og sover der sammen. Endelig sammen!

På et tidspunkt våkner Irina og spør halvt i søvne: hvor er far! Da er det godt at far er her, det er bare å sove videre. Alt er trygt. Irina har sovnet med klærne på. Nå tar Olia av en tøyjakke som nok er litt tykk å sove med. – Spasibo, sier den vesle, høflig.

*

Det er et par timer tung, god søvn. Vi er helt uthvilte da vi våkner. Klokken er fire. Nå kan vi gå ut. Det er sol og varmt, men Irina husker Norge som vinter, og insisterer på å ha på lue, skjerf og vanter, og ytterjakke. Jeg er i kortbukse og t-skjorte. Irina er på sparkesykkelen. Den har hun nok falt litt på, i Kiev, for hun er rød og blåd over armer og bein, skikkelig skadet. Litt spesielt, og tidlig for alderen, er det som hun skammer seg litt også, og vil ikke vise meg såret. Hun viser meg armen som er ren og fin. Hva er det for noe? I min verden kjennetegner blåmerker og sår sunne barn.

Det er godt å få være ute med far litt igjen. Hun må få orden på klatringen igjen, hun har nok vært litt forsiktig en måned, de tar ingen sjanser, mødrene i Kiev. Tidligere var hun veldig god til å henge etter egne armer, nå var det litt halvhjertet. Det vil det raskt bli orden på. Mesteparten av tiden brukte vi på en sånn rennestreng de har satt opp, en slik der vi i min tid rant over på et hjul, et bildekk, mens de nå bruker en plastplate. Den synes Irina er veldig gøy, og vi gjør det igjen og igjen og igjen, og igjen.

Først når Olia ringer, og har laget mat, går vi hjem igjen. Hun er husmor, vasker og rydder, og lager mat til oss. Laks og poteter. Det er lørdag, men ikke noe lørdagsgodt, verken for far eller barn. At vi har hverandre, er mer enn nok. Etterpå er det ut og leke på terrassen, se på plantene i hagen, være med hverandre, ha det gøy, ha det gøy, ha det gøy. Da vi legger oss den kvelden, sovner vi alle på likt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s