Irina i Vagleleiren på Grillfest for studenter fra Novgorod

Det var en kjempedag i dag for vesle Irina. Og dermed også for faren hennes, som er jeg.

Først var vi ute hos hennes bestemor, som er min mor, der jeg kunne lese til eksamen, og hun kunne utfolde livsgleden sin i et lite badebasseng. Deretter var vi i den omtrent nedlagte Vagleleiren, ved Vagleskogen, like ved der vi bor. Der var det foreningen Rogaland-Novogorod som hadde grillfest, i anledning at noen russiske studenter derfra var på besøk. Der gikk lille Irina i overdrive, aldri har hun vel hatt det så kjekt!

Hun hadde knapt våknet før hun var klar for å reise til bestemor. Været var ikke mer enn sånn passe fint, på formiddagen. Det var riktignok litt sol, men det var også skyer, også litt vind, og temperaturen kom seg ikke over 15 grader. Men Irina skulle i badebasseng. Det viktigste for henne å huske, var svømmebrillene. Så var det mama Olia som fikk pakke resten, og tenke hvilke klær som trengtes, for et barn som først skal tilbringe dagen i et svømmebasseng hos bestemor, deretter på grillfest mot kvelden.

Straks vi kom til bestemor, løp Irina opp på badet og tok av seg alle klærne. Vi hadde pent å pumpe opp badebassenget med en gang, og få fylt det med vann. Jeg gikk opp på leserommet og leste tysk. Litt dumt at jeg ikke kunne være med i uteaktiviteten, men det at jeg studerer tysk er jo også nettopp det som gjør at jeg hadde fri fra jobb denne dagen.

De gangene jeg var nede og så på, var Irina ubetalelig. I badetrusa, med blå svømmebriller, og hoppe oppi vannet, på ny og på ny og på ny. Det var ikke vanskelig å være barnevakt for den der. Jeg fikk lese helt i fred.

Så var det grillfesten. Den skulle begynne klokken fem. Vi ringte mama Olia, og hørte om ikke hun kunne ombestemme seg, og være med. Det ville hun ikke. Det gikk innpå lille, sentimentale Irina, som gråt hele veien fra Klepp til Vagleskogen, hun ville hjem til mor, hun er veldig glad i henne, som hun sa, på russisk.

Men straks hun var inne på leirområdet, det er en gammel leir for sivilforsvaret, eller heimevernet, jeg har aldri helt nøyaktig fått klarhet i hva det er og har vært, men det er utformet som en militær kaserne. Og det ligger i naturskjønne omgivelser, like ved Figgjoelven, skjermet av Vagleskogen, og uten å kunne se hvor utbygd det er overalt rundt her nå om dagen.

Det fine for Irina er at det er andre barn med russisk og norske foreldre der, som henne. Eller at det er andre barn der, eller bare folk. Irina er fantastisk, absolutt alt er kjekt, alle aktiviteter, med alle barn, alt! Det er et eksempel til etterfølgelse, inspirasjon også for voksne. For virkelig å ha glede av livet, må man gå inn i det.

Først var det noen jenter hun forsvant med. De var noen år eldre, men de fant raskt tonen. Hun ene av dem kunne russisk, og skjønte selvfølgelig alt Irina sa på det språket, selv om leken gikk på norsk. Jeg trengte ikke gjøre så mye, eller noen ting. Jeg stod og snakket med en barndomskamerat, fra tiden på ungdomsskolen og første klasse på videregående, en jeg omtrent ikke har sett eller snakket med siden. Verden er liten der vi bor. Han er samboer med søsteren til han som var far til det ene barnet Irina lekte med, den av dem med russisk mor. Derfor var også han her, min barndomskamerat.

Irina var plutselig sulten, som hun pleier å bli. Så jeg måtte servere henne mat, midt i velkomsttalene og prosessen med å få satt alle til bords. Det var ikke så veldig høytidelig, så noe stort problem var ikke dette. Det eneste var at jeg ikke kunne få forsikret meg om plasttallerknene var på fellesen. Men pølsene var så varme, at vi måtte ha noe å legge dem på. Og typisk meg hadde vi ikke med noe selv. Jeg har levd mitt liv ubekymret, ting ordner seg. Jeg har med pølser, burgere og noe å drikke til Irina.

Hun er storfornøyd der hun sitter og spiser. Ved siden av henne sitter den nye venninnen, på seks og et halvt, en av dem som kun kan norsk, og synes det er fascinerende at Irina snakker så mye russisk. På andre siden av oss sitter studentene fra Novgorod. De snakker bare russisk, selvfølgelig. Og de er veldig, veldig fornøyde med den enkle grillmaten de får servert, og den enkle bevertningen de får. De skal bo der i leiren under oppholdet i Norge, Rogaland-Novgorord tar utgiftene deres, mens de selv har betalt reisen. Det er vanlige mennesker, på det som kan bli deres livs eventyr. Veldig lett likendes folk.

Lille Irisjka spiser sine to pølser, og litt til, med ketschup, slik hun liker det. Først var den varm, men så fikk vi skaffet en gaffel og en kniv å skjære dem opp med. Jenta på siden søler cola over tallerknenen hennes, og vel så det, men det gjør ingen verdens ting. Irina spiser pølsene som om ingenting har skjedd, og flytter seg bare noen centimenter fra colaen som drypper fra bordet. Jeg gjør det enda enklere, og bytter tallerken med Irina. Så kan jeg spise cola-burgere, i stedet for hun cola-pølser.

Den lille italieneren Gabriel er der også. Han har Irina truffet før, under fjorårets arrangement i Vagleskogen. Han er her fordi hans norske far kjenner Reidar Kydland, navnet å bruke i Rogaland-Novogorod, motoren. I fjor var vi Arboretet, i pøsregn, men Irina og Gabriel lot seg ikke affisere det minste, og løp omkring så vi måtte minne hverandre om alderen deres. Den gang var de to år. Nå er de tre. Men de har ikke glemt å løpe.

Gabriel fikk det ikke helt til da Irina lekte med alle jentene. Da kom han ikke helt inn i gjengen, og forsøkte ikke egentlig heller. Men nå som jentene fortsatt spiste, og Irina var for seg selv, med ham, kunne det gå. Han gjemte seg først litt bak sparkesykkelen, og med ansiktet i bakken, men Irina gir seg ikke så lett. Hun vrikker på hodet, tramper med føttene, gjør det som skal til for å få kontakt. Hun vet de andre barna pleier å like det, og at det blir gøy for begge og alle hver gang det går. Og det går som regel hver gang.

Også nå. På et tidspunkt reiser lille Garbriel seg opp, og løper. – Løp etter, sier jeg til Irina. Så var det gjort.

De løp, og forsvant. Først rundt den ene kasernen, her forsøkte jeg å følge etter. Så løp de lenger vekk. Da var det hans foreldre som fulgte etter, på diskret avstand. Jeg kunne slappe av, som jeg uansett alltid gjør, med andre kjente i denne for meg litt merkelige foreningen. Jeg er russofil, det har jeg vært gjennom tykt og tynt, i mange år. Jeg er glad i Russland, har lært meg språket, historien og kulturen, veldig intenst, veldig uvanlig for det lille stedet jeg kommer fra, der man verken er spesielt akademiske eller spesielt interessert i andre språk og kulturer. Så finnes denne foreningen her, Rogaland-Novgorod, med flere av dem som var foreldre til barna jeg kjente og visste hvem var, og spilte fotball med og trente, i barndommen.

Vi har snakket en stund, og blitt godt oppdaterte, da jeg får det for meg at jeg må finne ut hvor Irina er. De har vært borte lenge, nå. Første stedet jeg leter er feil, der er de ikke. Andre stedet virker mer lovende, der hører jeg hyl. Dette er skyggeområde, kveldssolen er lav, og Vagleskogen har både trær og høyder solen ikke når over overalt. Der ser jeg også Irina og Gabriel, som et kjærestepar blant markblomstene. De løper fra bjørketre til bjørketre, hvem vet hva de gjør? Fra vinkelen jeg står, ser jeg ikke foreldrene hans. Men det er liksom så, at det ikke er nødvendig at de er der. De to små klarer seg helt selv.

Det fine med Gabriel, i forhold til andre barn, er at han aldri blir trøtt. Ingen andre holder Irinas aktivitetsnivå, ingen kan løpe så langt, og så lenge. Gabriel kan. Og han synes også det er kjekt med Irinas yndlingslek, løpe langt og hyle høyt. På norsk er dette en fantastisk lek, siden Irina ikke er så flink i norsk. Hun må kompensere, med å finne på andre ting, som ikke krever så mye språk. Gabriel er også tospråklig, og som vanlig blant tospråklige, litt etter i språkutviklingen. Han snakker ikke så mye, men hyler desto høyere. Midt i blinken.

– Priviet, Maltsjik! sier Irina, da hun finner ham, etter at de har kommet bort fra hverandre noen øyeblikk. Det er strålende, strålende smil – priviet, Maltsjik! Det lar seg best oversette til italiensk, ciao bambino! Maltsjik er både det vanlige navnet og et kjælenavn for gutt, mens priviet er den uformelle og vennskaplige hilsen, «hei» eller «heisan». – Hei, lille gutt, prøvde jeg å oversette det med der, men det er ikke så godt, for «lille» er beskrivende, og vi bruker ikke den hilsenen så mye. – Hei, gutten min, kunne være bedre. – Heisan, gutt! Det er en hilsen, på russisk, som han ikke skjønner noenting av, og som mest av alt her betyr «vi kjenner hverandre, vi er sammen».

Så løper de videre, og finner på mer.

De tre, fire timene vi er der, flyr. Som alltid, som alltid er vi der til siste slutt. Både Irina og jeg har stayerevne, vi blir så lenge det er folk og fest igjen. Mot slutten leker Irina mest med hun andre norsk-russiske jenta, hun på fem og et halvt. De snakker russisk sammen. Selv om den andre er to år eldre, er kjemien helt i blink. Hun liker ikke så godt å løpe, men hun liker å turne. Så blir det turning. Irina viser og gjør alle de turnetriks hun bare kan komme på, og vel så det. Alt er gøy, når man bare går helhjertet inn for det. Det er nøkkelen til livet.

Et par små hunder er der, Irina skal på død og liv klappe dem. Særlig den ene hunden er ganske avvisende, glefser litt, bitte litt, men Irina gir seg ikke, verken med folk eller hunder. Hun løper etter, helt uredd. Eieren, en dame på vei hjem, har hunden i bånd, så alt er under kontroll, og Irina får klappe den til slutt. Og igjen, og igjen, og igjen. De andre barna kommer også til. I kveldssolen er det et vakkert syn.

– Kak tebja savut? spør den russiske moren Irina. Hva heter du? Irina er på det tidspunktet opptatt med å drikke Fanta, og spise pølser. – Menja sovut prosto Irisjka, sier Irina, mellom slurkene. Jeg heter ganske enkelt Irisjka (kjæleform for Irina).

Hun vant nok en del hjerter, denne kvelden, Irina. Og alle som var der, vant hennes. Hun er raus sånn. Følelser pleier være gjensidig, liker du andre, liker de deg. For Irina er ikke dette noe å lære, hun har det i blodet, smittende livsglad, hun synes det er fantastisk kjekt når det er andre folk der. Og hun gråter sine modige tårer når det er slutt, poka, ha det bra. – Ne nado, ha det bja, sier hun da. Vi trenger ikke: ha det bra. Hun lille halvt russiske jenta kjører bort i bilen med moren sin, mens Irina er hos meg og gråter.

Klokken nærmer seg ni, men Irina kan ikke fatte og begripe og akseptere at det skal være slutt. Det var jo så kjekt! Vi kjører hjem, Irina gråtkvalt, og det hjelper bare så vidt at mama Olia er hjemme, den samme moren hun for noen timer siden syntes var helt fryktelig ikke ville være med på festen, jeg er veldig glad i mor, sier Irina da, på russisk, som hun sier om så mange. Denne kvelden sovner Irina for seg selv, uten at vi en gang får det med oss, inne på rommet. Det har vært en full og fantastisk dag. Da sovner man godt.