Ingen øl på Kievs strender

Ukrainsk politikk er ikke som norsk. Det er ikke slik at de har politiske partier med historie og ideologi, og man vet hva man får når man stemmer på de forskjellige. Her blir partiene lagt ned og nystiftet, de holder ut et par valg, og så er det under alle sperregrenser, og vekk med dem. Partiprogrammene er gjerne floskler som å «bekjempe korrupsjon» og å «gjenreise Ukraina», og de tydeligste skillelinjene er mellom dem som ønsker et nasjonalistisk Ukraina for ukrainere, med ukrainsk språk og kultur som enerådende, og de som ønsker et flerkulturelt Ukraina, der også de andre folkeslagene og særlig Russland er med.

Etter Maidan i 2014 ble disse tendensene i ukrainsk politikk bare forsterket. Det vil si, de russiskvennlige partiene ble eliminert, med støtte fra oss i EU og NATO, og nasjonalistiske partier overtok under dekke av å være «vestvendte» og «representere en ny tid». I løpet av et kort år ble det avholdt både presidentvalg og valg til nasjonalforsamlingen, i tillegg til at grunnloven ble skrevet om, og det ble opprettet nye partier for å gi en slags base til de nye, gamle politikerne som nå skulle overta. Det ble kalt demokrati over det meste av Europa, men det bærer vel heller mer preg av å være rå maktkamp og den regjerende makts overtramp mot sine meningsmotstandere.

I de fire årene som er gått siden 2014 har det kommet mange nye lover, uten at det har vært noe demokratisk fundament i form av valg eller debatt bak. Det har også vært lite i de regjerende partienes partiprogrammer som skulle tilsi denne utviklingen. Det vil si, nasjonalistiske og undertrykkende lover er de åpne om, det blir gjemt for det vestlige publikummet under merkelappen «russisk propaganda», men det er følsomt og følbart for oss som har familie her. Jeg blir utsatt for det bare de få gangene vi er på ferie her, da all tekst er på ukrainsk og engelsk, språk min lille halvt ukrainske datter ikke kan, og som for meg er en konstant påminnelse om endringene etter Maidan. Ukrainsk er for innbyggerne, engelsk for turistene, kan man si, men det møter jo argumentet at de aller fleste innbyggerne her har russisk som morsmål. Fremdeles er russisk det eneste språket vi hører, det er det fullstendig dominerende talespråket.

Siden 2014 har det også blitt vanskeligere for små private initiativ å selge forskjellige ting langs veien. Det var noe jeg fant sjarmerende med Ukraina, et land ikke så gjennomregulert som vi er hos oss. Her var vi aldri langt unna en halvliter med øl, om vi ville kjøpe. Så ble det forbudt å selge øl på denne måten, og disse små utsalgene måtte snart stenge. Is og brus var ikke nok til å finansiere driften.

I år røk også ølsalget på strendene. Det er en lov fra mai, sier de her, det var Klitsjko som var frontfigur for den. Ingen øl etter klokken 2200. Hans parti, Udar, som ble snakket sånn opp etter Maidan, har ikke sagt noe om noe sånt, etter hva jeg kan se, og har vel om noe helst vært et liberalt parti. Men ideologi stikker aldri dypt, her nede. Nå er det rensket for øl i kiosker og utsalg over det hele. Det er bare restaurantene og stormarkedene igjen.

Kanskje er det like så lurt, i et land med store alkoholproblemer? Men det var en av gledene vi og andre hadde her i Kiev, å ta seg en øl eller to i solen på stranden. Stort sett gav det bare god stemning. Vi var på stranden i går. Businessen som solgte ølet er vekk, kiosken er revet, og kafeen som gjenstår, er uten gjenstår. Det var også bemerkelsesverdig mangel på menn på stranden, bare kvinner. Mennene er hjemme og drikker, spøkte Olia.

Irina traff igjen en venninne fra i fjor, så vi hadde det jo fint. Men jeg pleide å komme i snakk med folk, der med ølkiosken, og det var en sånn deilig stemning av frihet og glede, når vi hadde litt øl å gå inn i solnedgangen med. Nå måtte vi gå bort til restauranten, Kvartal, for å kjøpe øl, et stykke fra stranden. Der får vi den i tunge glass, og det er ikke så naturlig å komme i snakk med hvem som helst. Det ble en fin dag likevel, vi klarer oss.

Men det er mange små stikk, for oss som aldri støttet Maidan. Det var en liten gruppe mennesker der, som støttet av den vestlige verden tok makten fra den lovlig valgte presidenten. Vi støttet aldri ham, støttet aldri Janukovitsj, selvfølgelig. Det er likevel å si at han representerte våre interesser, bedre enn de som sitter ved makten nå. Jeg tok meg i å tenke at de nåværende tar ikke bare pengene fra folk, men også gledene.

Denne type tanker lever ikke lenge i oss, nå som sommeren. Vi gikk hjemover langs elvebredden, opp til bussen som kom med en gang, og så var det rett hjem til en fin og regnfull natt.

Nydelig dag på Ukrainas grunnlovsdag

Det var Ukrainas grunnlovsdag i går. Den kommer like overraskende hvert år, selv om at vi vet at den i likhet med flere slike helligdager er om sommeren, og pleier å bli kjent for oss med at det ikke er mulig å spise Businesslunsj for en billig penge. Businesslunsjer er på arbeidsdager, ikke i helgene og på fridager. Jeg kalte det i starten en helligdag, men Ukrainas grunnlov er ikke særlig hellig. Den blir endret hver gang maktforholdene i landet blir endret. Senest, selvfølgelig, etter Maidan i 2014. Nå er ikke disse tingene så brennende lenger, få vier dem særlig oppmerksomhet. Vi hadde i alle fall en alle tiders dag, og vi feiret grunnlovsdagen ordentlig, når vi først forstod den var her. Nå skal jeg skrive om hvordan det var.

Morgenene er alle sammen utmerkede nå som jeg er kommet inn i rytmen. Det er opp med dagslyset, rett til Katsjalka treningsanlegg i Hydropark, og så innom det lille kaffestedet på vei hjem. Da er jeg trent og kaffeglad for en lang tung frokost.

Kirkebesøk – Vladimir-kirken

Vi gikk ut alle sammen litt etter frokost, kom oss på buss 118, og hoppet av ved den gule Vladimir-kirken på toppen av boulevard Tara Sjetsjenko. Det er en av de lettest tilgjengelige kirkene, alle er å anbefale, men denne er det som krever minst anstrengelser å komme seg til og inn i. Vi stakk innom vi også, denne dagen. Jeg fortalte Irina lite grann hva det er med denne religionen, hvem som er kristen og ikke kristne i slekta, og at det er forskjell på det i Norge og her i den ortodokse kirken. Jeg kjøpte et lys også, som vi tente. Russisk kultur står meg der, og også den ortodokse kirke vinner gjenklang i meg på mange måter vanskelig å forklare til norske. Hos oss skal alt være så rasjonelt, også religionen krever forklaringer og argumenter, den skal fattes med fornuften. Av og til er det godt bare å tenne et lys, uten å måtte forklare og forstå så veldig mye. Jeg lar det bli med det, her.

Lunsj på ???

Jeg skal fylle ut navnet på restauranten vi gikk til, for det er den beste av de engelskinspirerte. Mange av de engelskinspirerte som blir anbefalt i turistguider er rene kopier, som om de plasserte en engelsk eller irsk pub i Kiev, mens denne er gjenkjennelig ukrainsk-russisk under det de har hentet utenfra. Det er fine bord, ute og inne, og man kan drikke øl og prate sammen, og spise litt mat. Businesslunsjen er mye for pengene, men i dag var det altså helligdag, som vi fikk vite. Vi bestilte en pizza til Irina, øl til meg og cappuccino til Olia. Vi to hadde jo allerede spist godt til frokost. På TV rullet en gammel kamp fra Champions league. Internett virket, og vi var alle glade, allerede nå.

Sjakk i Park Sjevtsjenko

Irina er et lite barn, men hun har begynt å kjenne seg litt igjen her i byen. Hun vet når hun er i nærheten av Park Sjetsjenko, et av favorittstedene. Da vil hun dit. Det var ingen sak, vi var mette og glade vi også. Irina vil alltid til den store lekeplassen, naturlig nok, og vi har det bra der vi også, sittende på en benk, eller ute med Irina for å hjelpe henne med et eller annet. Stort sett klarer hun seg selv, nå om dagen, og hun finner alltid noen nye lekevenninner der det er så mange barn som samles.

Jeg ville spille sjakk. Fra de første gangene jeg var i Kiev, har jeg blitt tiltrukket av sjakkspillerne her i parken. Etter at jeg er blitt gift her, og flytende i russisk, er noe av den umiddelbare sjarmen vekk, det er ikke bare sånn at folk samles her for å spille sjakk på gøy. For veldig mange er det det, et avbrekk i hverdagen, en aktivitet i pensjonisttilværelsen. Men for noen står det kanskje om litt ekstra inntekt. Det blir spilt om penger, og mesterspillerne står alltid klar om det forviller seg inn en turist med litt sjakkunnskaper.

Det vil aldri bli store pengene, og sjakkyndige lesere må gjerne ofre noen tiere for en opplevelse man ikke får andre steder, er man villig til å betale litt, får man spilt. Han her jeg fant denne dagen, ville spille om 10 ukrainske, omlag fire norske kroner. Greit nok. Det ble et artig parti, jeg har ikke spilt på godt og vel et år, vil jeg tro, så jeg er godt rusten. Men jeg kan reglene og litt teori, i en siciliansk fikk vi veldig spennende spill.

Rolig dag i Kiev

I dag var det torgdag utenfor Arsenalnaja metrostasjon. På vei hjem fra trening lot jeg meg friste av noen oliven, det var jo en gang en slags delikatesse eller sunn snop vi kunne spise i Norge, før det gikk av moten igjen. Jeg tenkte å kjøpe for en ukrainsk tier, men de var dyre, og en hel femtilapp gikk med uten at glasset jeg fikk dem servert i ble fylt opp. Det lærte meg noe jeg visste fra før, man skal holde seg til et lands egne kulinariske tradisjoner. De var altfor salte, sånn at jeg mest av alt hadde lyst til å sette glasset fra meg, uten å spise dem opp.

I går var planen opprinnelig at vi skulle til botanisk hage. Det var Olia som stod for den planen, hun ville ikke til venstre bredd for å bade. Greit nok, det, bussen til botanisk hage går hele tiden, og like over veien der vi bor, vi kom dit lett som en plett. Men det var mørke skyer på himmelen, og Olia kom straks i tvil om hva hun ville gjøre. Hun har ikke den vestlandske motstandskraften mot været. Irina ville ha is, Olia kaffe, og jeg kjøpte meg også en is, min første monaco, for året. Det er vanligvis en veldig god is, men denne var for gammel, og mer et ork enn en glede å spise opp.

Jeg var dessuten forspist etter en selv til Kiev å være uvanlig kraftig frokost. Først oksekjøtt, bankekjøtt, i så mange stykker at jeg ikke er god for å telle dem. Vi snakker 8 – 10, eller i den stilen. Så var det en slags blandingsboller, egentlig til lunsj for dem som ikke hadde spist en så sen frokost som jeg hadde, men jeg tok et par jeg også. Etter isen i tillegg, var det egentlig ikke noe behov for å spise mer den dagen.

Mens vi stod der og spiste is og drakk kaffe utenfor botanisk hage, kom regnet. Vi var helt ubeskyttet, og selv jeg gikk med på at det var ikke noe gøy å gå inn i hagen når det er slik. Vi mennesker tåler godt regn, men det er noe med barn og lekeplasser i regnvær, apparatene blir klissvåte, og det blir jo barna også. Uten regnklær, er det bare dumt å prøve seg. Vi snudde, og reiste rett hjem igjen. Det vil si, jeg gjorde et forsøk på å få oss med til Liubov markovka, der det er businesslunsj og lekerom, men marsjrutkaen vi satt i stoppet ved krysset i Petsjersk, og så kom vi ikke lenger.

Her skilte vi lag. Jeg hadde lyst til å få tilgang til stabilt Internett, og kanskje til å se fotballkamp, mens Olia og Irina ville hjem. Verken fotballkamp eller Internett ble det, i stedet ble det en god rundtur til fots, slik jeg gjorde så mange av før jeg ble gift, fikk barn, og barnet spratt ut av vognen. Mens jeg gikk, pugget jeg gloser på Anki. Over 1000 ord og vendinger gikk jeg gjennom denne dagen, på russisk og italiensk. I vår tid gjelder det å finne seg en nisje der man utmerker seg i forhold til andre (jeg bare tuller, i vår tid som i andre tider gjelder det om å leve godt og ha det gøy), jeg har funnet min i kombinasjonen russisk, italiensk og norsk. Det er ikke mange som gjør disse 1000 ordene etter meg.

Men det er ikke noe viktig. Det er bra, synes jeg, å snakke med Olia og Irina og de andre her på russisk, uten å måtte skyte inn norske ord for ord jeg ikke kan, og det er bra jeg har et rikt ordforråd i et språk jeg virkelig har bruk for. For italiensken er det moro de få gangene jeg treffer italienere, og kan snakke med dem på deres morsmål, ikke mitt, eller på engelsk. Dessuten er jeg jo ennå glad i litteratur, selv om jeg ikke lenger leser som om livet stod på spill, slik jeg gjorde i studentårene og forlengelsen av dem.

Apropos litteratur, siden jeg ikke har tilgang til Internett å stole på her, og dermed ikke tilgang til digitale ordlister, så er det engelsk jeg leser når jeg har tid til overs. Det er T. S. Elliot, og hans Wasteland og Four Quartets. Som vanlig er det en bred og grundige tilnærming, med å lese verkene selv, i tillegg til den kjappest tilgjengelige forskningslitteraturen. I dag, mens jeg trente, var det disse to verkene jeg hadde diskusjon om på øret, fra utmerkede In Our time, med Melvin Bragg, på BBC4. Det er den eneste podcasten jeg hører (ellers er det forelesningsserier fra The teaching Company og the modern scolar).

Kvelden og dagen ble avsluttet med at jeg ble med Irina og barna ut. Det var slik jeg kom opp i det store antallet gloser, seks kortstokker russiske gloser og seks italienske, stort sett med 100 i hver, og med 20 nye som standard. Folk som bruker Anki, min ubestridte favorittapp, vet hva jeg snakker om.

Å, jeg kunne godt skrevet om hvordan Irina leker med de andre barna, spillet som utfolder seg på lekeplassen. Irina er noen år yngre enn de andre, og som enebarn til foreldre som forguder henne, akkurat litt i fare for å bli bortskjemt, men her gjelder litt jungelens lov. Irina må lære å oppføre seg, og være kjekk å leke med, ellers vil de større barna ikke ha hennes med. Hun har et veldig sterkt virkemiddel i å begynne å gråte, men hun må ikke misbruke det, det er ikke sånn her at hun kan gråte, og så blir det som hun vil. Først lekte de på lekeplassen, så på den store gamle stadionen fra sovjettiden. Enda en gang vil jeg legge inn i en post at mange her har et nostalgisk forhold til denne fortiden, de husker det som en tid med trygghet og nok penger. Det er ikke alle som ser på det sånn som vi innbiller oss at det er i vesten.

Sliten første badedag

Vi kom oss omsider over til andre siden av elven i går, og fikk tatt våre første svømmetak i vannet. Men det tok sin stund å komme dit, det var allerede kveld og lav sol, og egentlig ganske kaldt. Dette er historien om en lang dag, der badingen er en bagatell.

Det var en dag uten morgentrening. Men jeg fikk ikke gjort så mye annet, heller. Det ble heller en doven morgen på oss alle.

Temperaturen var et stykke over 20 grader, og vi skulle åpne badesesongen i Kiev for i år. Som vanlig tar det lang tid for oss å komme oss ut, veldig lang tid, og det er godt på ettermiddagen før vi er klare. Det er Olia som alltid har litt å gjøre først, men man skal jo ikke klandre henne, når det er vasking og å hjelpe moren det handler om. I tillegg er det snakking og bla-bla, som de kaller det på russisk, like godt som på norsk.

Moren liker godt å holde oss hjemme eller i nærheten. Hun frister med noe å spise, og det er Olia som gir tapt, Så må jeg spise også. Og en ny time går.

Omsider kom vi oss ut. Etter en stund kom vi oss på nr. 118 også, men det måtte gå enda litt tid før vi kunne bade. Olia ville handle joggesko på et marked som er der på andre siden, ett stopp lenger unna elven. Som så mange, mange ganger før, ble det ingen joggesko på Olia, men det ble en del klær på meg. Det skyldes at jeg pakket litt tanketomt, det meste av klær har jeg i Kiev, men så var det visst noe jeg hadde lite og dårlig av her, likevel. Dermed ble det kjøp.

Og selv om Olia og jeg godt har spist gjennom dagen, så hadde ikke Irina det. Hun var uvanlig grinete. Det kunne skyldes at hun var trøtt, eller sulten, eller ha med alderen og utprøving av seg selv i verden å gjøre, men det med sulten virket rimeligst, og lettest å gjøre noe med. Vi gikk til Pesto, den ganske bra restauranten med ganske dårlig mat, men veldig god service og ypperlig for foreldre med barn. De har nemlig lekerom der, og de gir alle barna en ballong. Med litt pizza var også Irina kvitt griningen. Men vi – særlig jeg – forspiste oss, med enda et kraftig måltid innenfor bare noen timer. Restauranten hadde et tilbud at om vi kjøpte en ting, fikk vi to av den for samme pris. Derfor to pizzaer. Ulikt oss måtte den ene i pakke med hjem.

Det var på grunn av alle disse omstendighetene det bare var en liten stripe sol ytterst ved vannkanten da vi kom til badeplassen vår. Vannet var uventet kaldt, sånn som i Norge, egentlig. Og det krevde litt innsats av Irina og meg å få dukket. Men så var vi der. Irina ville ikke opp. Hun badet noe så til de grader, slik hun har til vane. Hun er bare tre og et halvt, men presser grenser i vannet så det er en fryd å være far. Hun holder meg bare i en finger, det er veldig lett grep, og noen sekunder kan hun også ligge og flyte selv. Nøkkelen er at hun overhodet ikke er redd for vann, heller ikke for å få hodet under, eller vann i øynene eller nesen, eller munnen. Hun hoster og harker det ut igjen, og så er hun klar på ny.

Jeg måtte opp litt av og til, mens Irina holdt seg stort sett uti. Hver gang hun spurte meg, gikk jeg selvfølgelig ut til henne. Mama Olia var bekymret for om vi ble kalde. Lille Irina svarte søtt sånn som mange foreldre har sett: «neida, jeg er ikke kald i det hele tatt», med dirrende, blå lepper.

Det var kjølig også på stranden. Litt sånn halvkald vind, og litt guffent i skyggen. Ikke sånn som det pleier å være. Men vi fikk på oss tørre klær, og sendt Irina til lekeplassen, så ble det jo orden på det. Irina var nå i storform, mens det var foreldrene og særlig faren – jeg – som var trøtt. Jeg frasa meg til og med retten til kaffen. Mitt mål var hjem og i seng. Dog er jeg ikke verre far enn at Irina får stoppe ved alle lekeplassene hun vil, og være der så lenge hun vil.

Ved en av dem hendte et drøyt uhell. Irina fant en lekekamerat, en litt eldre venninne, og de fant ut at de skulle rutsje sammen i rutsjebanen. Den andre jenta var sikkert rundt fem, så hun klarte å ta fart, og løpe opp. Irina klarer også å ta fart, men hun skjønner ikke helt hvorfor, og mestrer ikke denne teknikken. Hun må klatre opp. Det klarer hun imidlertid helt fint, dette har hun drevet med siden hun lærte å gå, hun kommer seg opp. Da hun var nesten oppe ville den andre jenta hjelpe, og ta henne i hånden. Irina gikk med på det, men dermed var hun over i en ny teknikk hun ikke mestret så godt, og den lille jenta var ikke sterk nok til å holde henne.

Så det er bare å se det for seg. Lille Irina står nesten øverst i rutsjebanen, lent bakover, for å klatre opp det siste lille stykket, mens den andre jenta sitter på toppen og holder henne i hånden. Taket glipper, og Irina faller bakover. Det er en bratt, men kort sklie, og Irina faller der bakover på ryggen, før hun sklir ned og utfor, og dumper ned på bakken. Der blir hun liggende og gråte, med en fot på hver side av sklien.

Jeg har sett alt, og vil løpe bort med en gang. Olia blir sittende, merkelig nok, det viste seg etterpå hun ikke hadde fått med seg hva som skjedde, hun trodde hun bare hadde falt litt etter å ha sklidd vanlig. Vanligvis er Olia den mest bekymrede, men nå er det jeg. Så lenge Irina ikke har slått hodet mot rutsjebanen, vil alt bli bra, og sånn det så ut for meg, hadde hun ikke gjort det. Sjokket var nok mye verre enn smerten, denne gangen. Barn faller mykt, og mot en sklie vil det vonde være over i løpet av minutter. Støkken sitter i, og vil gjøre Irina forsiktig i lignende situasjoner resten av livet. Det er sånn barn lærer, ved å utforske og feile.

Vi bar henne nå likevel hele veien til bussen. Der ventet vi en liten stund før vår buss kom, og så sovnet hun godt på vei hjem. Også hjemme gikk det fort for henne å sovne, i likhet med alle oss andre. Det hadde vært en lang dag.

Rundtur med trolleybuss, trikk og metro

Denne posten kommer en dag på etterskudd, og omhandler mandag 25. Juni. Den dagen gikk vi ut litt på måfå, satte oss på en buss, og lot oss frakte dit vinden ville, sånn i litt overført betydning.

Jeg er ikke lenger sikker på hva planen egentlig var. Jeg hadde hatt en treningsdag der jeg kom meg sent avgårde, og der jeg droppet å stikke innom kaffestedet etterpå. Vi spiste som vanlig frokost, og litt etter det satt vi oss på buss nummer 14, for å reise ned mot sentrum. Olia kom i snakk med noen av passasjerene, slik at vi glemte å gå av på stoppene vi egentlig skulle. Dermed havnet vi altfor nærme jernbanestasjonen, som er denne linjene endestasjon.

Olia ville ta en trolleybuss for å komme til KPI, med park og litt forskjellig, mens Irina på død og liv ville ta trikk. Så ble det trikken. Og for virkelig å kjøre runden, kjørte vi trikken til endestasjonen, Kontraktovaja Plosjad. Derfra var veien kort til Liubov Markovka – kjærlighet til gulrøtter -, der det var businesslunsj og lekerom for Irina. Vi rakk denne businesslunsjen med 5 minutters margin. Irina fikk lekerommet sitt, mens Olia og jeg fikk stabilt Internett.

Etterpå var klokken nærmere fem, det begynte så smått å kveldes, og det var ikke realistisk å gjøre så veldig store sprell mer, denne dagen. Vi gikk ned til havneplassen, et av stedene Kiev virkelig har gitt en ansiktsløfting etter Maidan, det er noen områder som ser ut til å være prioritert, dette er en av dem. Her er ingen sprukken murstein, alt er nytt og fint, rent og velholdt, og de har laget til en stor fontene for voksne å se på, barn å leke i.

Jeg hadde for sikkerhets skyld tatt med badeskift til Irina og meg. For Irina ble det nyttig. I fjor var hun litt engstelig for disse fontene, og fikk det ikke helt til med dem. I år var hun ustoppelig. Hun stoppet fontenespruten med hånden, rumpa og ansiktet, lekte med seg selv og andre barn, Olia og jeg kunne sitte rolig på en benk og se på, eller slappe av. – For første gang har jeg ikke noe jeg føler jeg må gjøre, sa Olia. Hun har litt selektiv hukommelse.

Planen var å avrunde en fin dag med et besøk i Kaffebussen, en gammel buss omgjort til en liten kafé – men den var vekk. Dessverre. Så da var det bare å reise hjem. Irina ville med metro, og så ble det slik. Den var overfylt, og selv for et lite barn på 3,5 ble det å stå, men Irina ville likevel ikke gå med på at dette var et dårlig valg. Hun liker seg i metroen, merkelig nok.

På vei hjem fra metroen stakk Olia innom butikken, mens jeg ble sittende med Irina på vår lokale lekeplass. Der fant Irina seg veldig godt til rette, slik at hun ennå var der, da Olia kom tilbake. Så var det Olia som fikk sitte, mens jeg gikk i butikken. På veien fikk jeg stjålet meg til litt Internett ved en kafé, der jeg hadde passordet. Sånn fikk jeg lastet ned bøker å lese for kvelden.

Ennå er det litt følelse av at ferien bare er i startfasen, at vi ikke er kommet ordentlig i gang. Det skyldes nok at vi ennå ikke har badet. Det skulle bli dagen etter, noe jeg skriver om i neste post.

Mer kommer….

Første heldag her i Kiev

I går kom vi oss endelig ut på utflukt. Dette vil bli historien om hvordan det gikk.

Vi hadde litt startvansker, som jeg har skrevet litt om. Men i går våknet jeg før klokken var seks, fikk kommet meg ut og trent, drukket kaffe på vei hjem, og spist frokost mens hund nummer to ankom huset. Det siste er ganske uvanlig. Vi skal passe på hunden i ti dager for noen venner. Ankomsten tyder på at dette mest av alt vil bli moro.

Sent på dagen var vi klare for å ta av gårde. Da hadde også Olia fått sovet ut. Vi var usikre på hvor vi skulle, rundt 20 grader, og ennå ikke sånn at vi ville åpne for strendene på venstre bredd. Dit skal vi reise nok når det er så varmt at vi ikke holder ut noe annet. Nå kunne vi reise i byen. Men hvor?

Jeg foreslo litt av hvert. Det samme gjorde Olia. Og det endte med at vi sjanglet oss halvmotivert til buss nummer 62, for en plan med Kontraktovaja, Taubanen og Andrejskij spusk, men den bussen ble det oppgitt ikke ville komme før om en halv time (reell fremgang i det nye Ukraina, på noen av holdeplassene står det når neste buss vil komme, på digitale skjermer). Så da gikk vi heller over gaten, der i det viktige krysset Petsjersk, for kanskje å ta bussen bortover til den botaniske hagen, eller en annen park.

Det ble ikke det heller. Det ble i vår stil. Vi kjøpte en kaffe til meg, og en is til Irina – og så la vi i vei, til fots, den veien vi går sjeldnest. Rett rundt der vi bor har vi vært i alle kriker og kroker, så det går aldri lang tid før vi er på veldig kjente veier og steder. Men her, langs denne bakveien, det aldri er grunn for oss å gå (kun når vi ombestemmer oss), så dukket det opp en ny lekeplass. Den var ganske fin og artig, litt annerledes enn alle andre du ser overalt, med mange muligheter for klatring.

Dit løp Irina bort. Og lekte som bare juling, med seg selv, og med ungene som var der. I klatring henger hun med som bare juling. Men det var en sklie hun syntes var litt skummel. For å komme dit, måtte man opp en skrå klatrevegg. Det var godt over tre meter, og det var et rør. Første gang hun var oppe, skjønte hun det ikke var så lett å komme ned igjen, og ble litt redd. Jeg måtte vise henne hvordan hun kom ned den skrå klatreveggen, det var jo bare å sette seg på rumpa, og skli seg ned mot festene.

Så fant hun en venninne som våget. Da var det ingen vei utenom. Venninna kom ned med brannsår, fordi hun forsøkte å bremse mot veggene. Irina kom ikke ned i det hele tatt. Hun syntes det var skummelt, når det var mørkt, og langt. Vi måtte alle sammen rope oppmuntringer inn i røret til henne, jeg måtte også klatre litt oppover og forsøke å lyse med mobiltelefonen. Til slutt kom hun ut. Da var det også greit. Hun føk rett opp igjen klatreveggen for å renne en gang til.

Og så gikk vi tilbake samme vei som vi kom, krysset hovedgaten, Lesu Ukrainka, og hoppet på den første bussen som kom – fantastiske 118. Den tok oss til favorittrestauranten min her i Kiev, en georgisk, der de gir oss nydelig mat, og en vodka-shot som oppvarming. Georgisk mat er for de fleste en ukjent opplevelse, Kiev har flere restauranter som serverer slik mat, og en av dem som utmerker seg. Her hadde vi søndagsmiddagen vår. Til min store glede.

Deretter var det Irina som skulle få sitt, i Park Sjevsjenko. Også i Norge sier hun at hun vil dit, når vi spør henne hva hun vil gjøre om dagene. Der har de en stor lekeplass, der det alltid er mange barn, og hun alltid får seg spennende lekekamerater. Denne dagen var det for sikkerhets skyld festival der, en slags ungdomsfestival, så det ut for, uten at jeg skal si det var noe med dagen eller datoen som kvalifiserte til noe sånt. I alle fall var det satt opp telt og boder, og hele dagen hadde det vært arrangement. Nå gikk det mot slutten, og det som gjensto var konserter og dansemesterskap.

Klassen for dans var selvsagt breakdance og hiphop, dansekategorier der ukrainerne og russerne overgår amerikanerne hands down. Det er gatedans, her i Kiev gjør de det for penger, og de samler i alle fall flere tilskuere enn noen andre artistkategorier, men det ser jo ut til å være et vanskelig liv de har å leve. I hvert fall hvis dette er inntektskilden. Uansett var Irina mer interessert i å danse selv, enn å se på, og så danset jeg med henne. Etterpå var det å ta en titt på bandet som spilte, sikkert en bra konsert, men det er gammel og uvesentlig musikk, der originalene er overlegne dagens kopister.

Virkelig kjekt for Irina ble det først på lekeplassen. Der traff hun som vanlig en venninne, en jeg tror het Emily, og med henne lekte hun til det ble godt mørkt. Jenta var litt eldre, og ledet an, men Irina hang godt med, og kopierte alt den andre gjorde. Mens de to lekte, gikk Olia og lette etter en jakke vi hadde mistet eller glemt – den ser vi aldri igjen. Stor fare er det ikke, Irina har mange, og i et fattig Ukraina er det sannsynlig de som fant den trenger den mer enn oss.

Hjem igjen gikk vi bedagelig lykkelige. Irina på mine skuldre. Det er langt og tungvint å komme oss til en buss, når 118 er gått, akkurat i denne delen av sentrum har de laget det umulig å gå beinveiene. Du er nødt til å sirkle og skrå og gå rundt for å krysse gatene og komme deg forbi kvartalene. Men vi var i godt humør, og hadde ikke noe å haste etter. Ved Lesu Ukrainka kunne vi sette oss på en buss. Så var vi snart hjemme.

Vår første rundtur i Kiev denne sommeren var over. Det skal bli mange av dem.

To hunder

Vi bor her nede i en leilighet med 3 rom sammen med Olias mor og søster, og søsterens barn, og en hund. I dag kom det en hund til.

Dette falt sammen med at jeg kom inn i rytmen igjen. De par første dagene ble det mye søvn og hvile, men i dag spratt øynene opp klokken halv seks. Jeg tenkte kanskje å vente til seks i hvert fall, før jeg stod opp, men jeg var jo våken nok til å starte dagen. Så det gjorde jeg.

På treningsfeltet stod en god del mennesker i en tett sirkel. Det virket til å være noe treningsopplegg, men det var veldig mange, og de var absolutt ikke kledd i noen spesiell uniform. En av dem snakket, og de andre hørte på med en oppmerksomhet som kunne gjøre meg rent misunnelig. Jeg er selv ikke fremmed for å snakke til flere på en gang, men mer enn før pleier det å være vanskelig å få folk til å følge med. Her var de interessert i hvert ord, enda han som snakket ikke utmerket seg på noen synlig måte. De la seg ned, og begynte med armhevinger, som i militæret.

Det viste seg å være «sportsbloggere». Jeg hørte det kommentert fra sidemannen. Det gav også straks mening, for antall kamera og mobiltelefoner og selfier var betraktelig høyere, enn for en vanlig treningsøkt.

Jeg trente selv i to timer. Da stod de der ennå, nå i en sirkel lenger unna, og uten å se ut til å drive med annen aktivitet, enn å snakke sammen. Det var et par som tok en selfi med han som snakket. Det var en studie i status og prestisje, denne hadde alle øyne rettet mot seg, enda hva han sa og gjorde ikke var oppsiktsvekkende på noen som helst måte. Det må være bloggen han skriver, som er populær. Artig å se.

Mer komisk å se var livredderne langs stranden som brukte denne søndagsmorgenen til å øve på livredning. Det var ganske kalt, til sommer å være, 19 grader, men de svømte ut igjen og igjen, til en liksom druknende i fare, og reddet ham eller henne, til tiden av stoppeklokken. Det er en strand langs en arm av elven, praktisk talt uten strøm, med fullt av svømmedyktige folk, alltid, så at det skal være behov for livreddere er ganske spesielt. Jeg ville følt meg tryggere uten disse folkene, som jeg egentlig er redd for skal forstyrre meg når jeg bader.

Det får være så sin sak. Jeg reiste hjem på vanlig måte, med en tur innom kaffestedet for en kapputsjino og litt tyske gloser. Hjemme var det kraftig frokost, et halvt kilo oksekjøtt, eller hva det var, ganske mange kjøttstykker, og uten annet tilbehør enn kraftige grønne grønnsaker med mye jern. Sånt blir man tøff og sterk av. I alle fall føler man seg bra, når denne «man» er jeg.

De to små våknet til etter hvert, og kom for å spise de også. Høydepunktet for dem var den nye hunden som skal komme. Lille Tasia på 8 instruerte vår Irina at hun måtte spise opp maten sin, om hun skulle få se hunden, men det var nok heller slik at vår lille på 3 spiste mest. Manipulator, sa babusjka om Tasia, og ordet gikk rett inn i Irinas Répertoire.

Så kom den andre hunden også, Tosjka, en labrador som Mike. Det er merkelig å ha to så store hunder løpende rundt i en så liten leilighet, men barna var elleville, og det samme var hundene. Tosjka kunne se ut til ikke å ha spist så mye i sitt liv, litt tynn, men sunn og frisk, og rett i matfatet til Mike. Jeg spiste rolig opp kjøttet mitt, og gikk for å skrive denne bloggposten.