Den varmeste forsommeren i min levetid

Vi bader hver eneste dag. I sjøen, i elv og i ferskvann. Klokken er 2230, men jeg sitter på terrassen og skriver, i kortbukse og t-skjorte. Aldri har det vel vært en sånn oppladning til sommeren i Rogaland. Knapt har vi vel hatt en slik sommer i det hele tatt. Vi setter alt annet til side, og utnytter det som det eventyret det er.

Det varme og forunderlige været passer godt sammen med at vi begge foreldre har det fredelig med arbeids- og studielivet. Eksamen er slutt, og jeg har ennå min delvise studiepermisjon. Så det er virkelig mye ledig tid for oss. Med en herlig Irina hjemme og i full utvikling, er det drømmedager for oss.

Onsdag var vi på Orre. Først var det Orrestranden, en utrolig bra strand, bred og fin, og med hele himmelen og horisonten å by på. Her var det fra naturens side laget til en liten plaskedam, litt sjøvann i et søkk, og dermed atskillig varmere enn selve sjøen. Ideelt for barn. Irina var der, når hun skulle «varme seg» etter å ha badet i sjøen. Hun gjorde noen små initiativ med å få lekt med andre barn, men det ble aldri noe skikkelig av det.

Den virkelige leken var med meg. I bølgene. Og Irina viste seg som alltid helt uredd, helt trygg hos meg. Jeg kan kaste og slenge henne rundt, som jeg vil. Hver gang vi er i grenseland for hva hun kan tåle, spør jeg om det går bra, og hver gang sier hun at joda, det gjør det, med litt enklere ord enn jeg her har formulert det.

Vi er fulle av påfunn. Hun sitter på skuldrene. Jeg går uti til det rekker meg til halsen. Hun henger etter skuldrene, når jeg går innover. Hun sitter på, når jeg svømmer. Jeg holder henne i en hånd, mens hun dupper i bølgene. Hun står selv, med vann til livet og til brystet, og til halsen. Helt uredd. Helt trygg når jeg er der.

Vi plasserer oss akkurat der bølgespruten er på sitt verste, akkurat der det bryter. Det bryter rett på oss. Hver gang hun får det ubehagelig, så løfter jeg henne selvfølgelig ut og opp, vekk. Hun skal aldri få en skrekkopplevelse, det skal alltid være kontroll. Men grensene skal presses og utvides. Livet skal være rikt. Alt skal med.

Så sitter hun på magen min, mens jeg ligger på ryggen. Vi her helt i strandkanten, der bølgene slår over. Det kommer en bølge så stor, at jeg tenker at jeg også må møte den så det blir behagelig for meg, lukke øynene, dukke under, og la den rulle over. Jeg har ingen kontroll, selvfølgelig, når den slår over, og jeg blir skyldt et lite stykke oppover, skapende med ryggen på sanden. Irina faller av, og får alt over seg, hun også. – Går det bra? Spør jeg. – Det går bja, svarer Irina.

Etterpå er det til gartneriet på Orre, der Irina får en is, og jeg får en kaffe. Olia får og sett på planter, og får tenkt hvordan hun vil ha det hjemme hos oss. Vi er ikke sultne, Olia har tatt seg av nistepakken. Den har vært rikelig. Russisk vis.

På hjemveien kjører vi som vi pleier, inn i det ukjente. Alltid den veien vi har vært minst. Sånn havner vi på Tjøtta, om det er det det heter, og så på M44, handlesenteret. Der får også Olia utfoldet seg. Irina er på lekerommet for barn. Jeg må frem med mobilen, og sjekke gloser.

Vår kjøring inn i det ukjente leder oss til et vann vi aldri har visst om, på Bryne. Det er ferskvann, men jublende stemning. Irina vil selvfølgelig, selvfølgelig bade. Og etter å ha badet hele dagen i sjøen, er ferskvann ingenting. Det er varmt og godt, i solnedgangen, og det er ingen bølger til å forstyrre Irinas svømming. All mulige aktivitet får hun være med på. Jobbe selv i vannet, klatre på meg, bli slengt litt rundt, alt det går an å gjøre.

En superdag. På begge sider av midnatt.

I går var vi på Ølberg, etter å ha kjøpt billetter til Kiev, og etter at jeg fikk gjort unna dagens arbeidsdont. Det er lange, lyse og varme kvelder, så det er rikelig med tid for oss og andre å utnytte de høye temperaturene i luften og i vann. Irina og jeg har badet lenge, vi bader også når det er kaldt. Nå er det ingen sak. Hun er bare tre og et halvt år, men klarer å holde hodet over vann og plaske seg av gårde, når hun holder i en finger hos meg. Det er ikke lenge før hun knekker svømmekoden.

Ølberg har også mye annet å by på. Alle strender er favorittstrender for meg, jeg er glad i dem alle, alle har sine minner og eventyr. Men Ølberg har også knauser og litt tang og tare og forskjellig å lete etter, og finne. Helt fra jeg var ganske liten har jeg syntes det har vært litt kjedelig bare med flat strand, og svømming. Det må være noe å finne på. Ølberg har det.

Nå var det Irina og jeg som gikk rundt i svabergene og knausene. Hun er i minste laget til at det er helt trygt, noen av dem er ikke så altfor lette å gå på, men vi går ikke nærme sjøen, og om det vil gjøre veldig vondt å falle, passer jeg på. Irina er villig med på alle eventyr. Og aller best liker hun å bade, bade, bade.

Det er Olia som skulle være baderen av oss. Hun er født i fiskens tegn, noe som betyr mer i hennes kultur, enn i vår. Og hun er gammel mestersvømmer fra Kiev, noe som kanskje betyr mer i vår kultur, enn i hennes. Uansett er hun som en doven katt, som fremdeles kan alle sine kunster, men aldri viser dem frem. Hun sitter stort sett og strikker.

Også denne dagen avslutter vi badingen i ferskvann. Men denne gangen er det mer trauste Stokkalandsvannet, vannet der vi bor. Her tar vi på badedrakten til Irina, med den effekten at jeg kan holde i den, så kan hun svømme selv, fritt med begge armene og føttene. Det er fremdeles bare plasking, hun har ingen teknikk, ingen ide om hva som er lurt å gjøre. Jeg har imidlertid den ide, at om hun bare lærer å være trygg i vannet, og så lærer å flyte på et vis, vil alt annet komme lett av seg selv.

Vi traff noen tyske venner også, denne kvelden. Jeg er alltid på jakt etter å høre fremmede språk, særlig noen av de jeg kan. Så tysk er spennende. Og det viste seg altså at vi hadde møtt disse før, for nesten to år siden. De har en liten gutt, nesten ett år eldre enn Irina. De fant fint tonen sist gang. Det tok litt lenger tid denne gangen, men jammen gikk det ikke igjen. Kanskje er det noe med at tospråklige barn har lettere for det med hverandre? I hvert fall er flere av Irinas aller beste venner tospråklige, som henne.

Denne gangen fikk vi voksne også litt bedre kontakt. Det vil si, kontakten var helt utmerket også forrige gang. Men denne gangen utvekslet vi telefonnummer, sånn at det ikke går nye to år før vi sees igjen. Vi voksne har behov for tysk. Irina har behov for en lekekamerat.

Og i dag, i dag fortsatte eventyrene. Først reiste vi til Figgjoelva, badet der, strålende. Så var det til bilforhandler og høre med bilruten det er sprekk i, biluhellet fra en tidligere dag og tidligere post. Så var det Kvadrat, og kjøpe kaffe, og litt mat å ha med. Og så var det til Forus-stranda, en strand vi valgte først og fremst fordi vi ikke har vært der før, og fordi det lå på den siden av Jær-tunga vi allerede var på. Inn mot Gandsfjorden. Aldri vil jeg si det er bedre på denne siden her, det er havet og strendene som gjelder. Men når det først skal være som det var, så var det en fin avveksling. Det var brådypt og greit, ingen bølger, og for oss voksne gikk det også an å stupe.

Hjem igjen kjørte vi innom sjakken på Clarion. Alt skulle jeg skrive mer om.

Nå er det leggetid. Så er det helg! Helg!

Reklamer