Kaktus i fingrene

I dag klemte lille Irina på tre og et halvt godt rundt en kaktus inne i butikken. Vi oppdaget det ikke med en gang, men vi oppdaget veldig godt at noe var galt. Hun var ikke seg selv, og holdt hendene og fingrene på en stiv og merkelig måte.

På internett fant vi det sedvanlige middelet mot problemer i vår tid: Få panikk. For et par generasjoner siden gjaldt det om å ta selv store problemer på hælen, bagatellisere dem, le av dem, nå er alt håp ute om barnet får en flis i fingeren. På en chat jeg fant som et av topptreffene, ble det rent morsomt. Barnet måtte til legevakt, eller kirurg, og man kastet kaktusen i søpla som om det gjaldt å hevne seg på den.

Ikke mye hjelp å få på nettet, med andre ord.

Vårt lille barn er tappert, hun sier alltid at det ikke er noe problem, selv når det åpenbart er det. Moren hadde sagt det ikke var lov å ta på kaktuser, og så gjorde hun det likevel. Sånt skammer hun seg for. Vel så vondt som den fysiske smerten.

På lekeplassen var det like mye liv i henne som vanlig, men hendene var handicapede. Hun ville ikke bruke dem, ikke holde rundt dissen, favorittaktiviteten. På de små gyngene gynget hun uten å holde seg fast. Hun ville ikke være der lenge. I bilen ville hun helst sove. Hendene ville hun ikke lukke, og ikke ville hun ta på ting.

Jeg hadde ikke fått med meg hva som skjedde, hørte bare hun skrike. Jeg trodde hun hade glemt fingeren, eller noe, og var glad det ikke var noe stort og synlig merke, sånn at det ikke kunne være noe alvorlig. Moren snakket om en allergireaksjon, men det tok tid før jeg skjønte det var kaktus.

Da vi forstod det var kaktus det måtte være, gikk alt opp. Jeg sjekket nettet og min mor hva vi skulle gjøre, og så var det å sette barnets mor og min kjære kone på saken. Først hadde jeg brukt ipaden som forstørrelsesglass, for å se at kaktuspiggene virkelig var der.

Kaktusene bruker piggene som en forsvarsmekanisme. Den gir fra seg mange, når man klemmer rundt med begge hender. De er vonde å ha i, men de er ikke så forferdelig vonde å få ut. Det er verre med flis og pigger fra kråkeboller, vet jeg. Kaktuspiggene gir slipp.

Først var barnet motvillig mot å la oss slippe til. Hun insisterte fortsatt på at alt var bra, selv om det tydelig ikke var det. Så skjønte hun mer og mer at dette var bra. For hver pigg som kom ut, ble hånden bedre.

Det er så mange, at det går ikke an å telle dem. Og de er så små, at det går ikke an å se dem. Men fingre er følsomme, mor følte med sine fingre, strøk over den lilles hender, og fant piggene på den måten. Piggene ble tatt ut med fingrene og neglene, det var ikke nødvendig med pinsett eller utstyr. Slett ikke legevakt, som nettet foreslår.

Flere ganger trodde vi at vi var ferdige, men så lenge barnet holdt hånden unaturlig, og var forsiktig med å gripe om ting, så måtte det være pigger inni. Etter hvert forsøkte barnet selv også å få ut noen. Slik fant vi ut hvor de var.

Det var akkurat passe erfaring til at barnet nå skjønner at kaktuser holder man seg unna. Det var også meningen med kaktusens advarsel.