Lang flytur for en lang sommer

Det er langsom frokost. Med restene fra i natt. Vi kjørte innover fra flyplassen klokken halv tre om natten, og var ganske medtatte da vi kom frem. Det ble en rolig intro til en lang sommer, her i Kiev.

Vi har alltid stress ved avreise, sånne flyturer, og denne gangen var ikke noe unntak. Tvert i mot, det gikk i tauene, der mot slutten. Klokken 1315 tenkte jeg å sende en melding til mor, hun kunne bare komme og hente oss, vi var klare. Men jeg lot være å sende meldingen, siden vi skulle bli hentet halv to uansett.

Og vi var ikke klare i det hele tatt, da hun kom. Det hadde vært en litt kort natt, for noen av oss, og selv om vi hadde gledet oss i ukesvis til denne dagen, fikk vi ikke noen fin og seremoniell avgang. Vi stresset oss vel heller opp, på hvert vårt vis, Olia over ting hun ikke fant, og jeg, som alltid kløner det til, og denne gangen sølte juice over den fine skjorten jeg skulle reise i. Mitt instinkt tillater meg ikke å kaste mat, så jeg tok slutten av en tolitersjuice på styrten, fra kartongen. Det gikk altså ikke.

Så kommer mor, snill som hun er, men hun stresser med tiden. Og Olia stresser med andre ting, som at vi skal sitte stille ved koffertene etter russisk tradisjon. Og jeg stresser med om vi får alt med. På toppen var det pøsregn, og altfor mye bagasje til mors lille bil.

Tidligere likte jeg å fly. Fremdeles er selve reisen ok, men flyplasser suger meg for krefter og humør. Til Kiev kommer vi ikke uten to mellomlandinger, Köbenhavn og Frankfurt. Det er et styr. Og første flyplass, Sola, der må vi sjekke inn og ordne sete og bagasje, og alt som hører med. Vi har bestilt reisen hver for oss, og det lykkes og ikke å få sitte ved siden av hverandre. Siden vi reiser både med SAS og Lufthansa, må vi sjekke inn bagasjen manuelt og stå i kø.

Sikkerhetskontrollen er et kapittel for seg, best å hoppe over.

Men så satt vi nå der, ved gaten. Da var alt så meget bedre. Olia insisterte på å ha tre håndbagasjer, en til hver av oss, pluss en pose med mye mat, i stedet for å sende en av dem med flyet, noe vi hadde rett til. Sånn måtte det være, om hun ville. Hun hadde rikelig med klesskift til Irina, og benyttet seg av dem, etter som vi kom sydover, og det ble varmere. Og ettersom Irina sølte aldri så lite på klærne sine.

På den aller siste flyturen, fra Frankfurt til Kiev, sovnet lille Irisjka veldig tungt. Hun lå på foten min, og våknet ikke av at vi satte henne litt opp for landing (de var strenge på dette flyet, og tillot ingen avvik i landingsprosedyrene, heller ikke at et lite barn satt med selen og sov over faren ved siden av, eller at vindusdekselet var igjen), eller styrte omkring og tok på henne sandalene. Inne i ankomsthallen var hun et stort smil, men åpenbart veldig trøtt, som hun også var i taxien.

Alle gjorde vi et lite forsøk på å være litt festlige da vi kom. Spise litt, drikke litt. Men det vi ville, var å sove. Det hadde vært en lang flytur. For en lang sommer.