Litt politisk om forholdene i Russland og Ukraina om dagen

Mange liker postene der jeg skriver om den politiske situasjonen i Russland og Ukraina. Jeg liker dem ikke så godt, og vil helst ha forlatt hele diskusjonen. Men jeg tar meg til å legge inn en liten innsniker, på en dag jeg ikke postert noe.

Jeg kommer ikke til å skrive om VM i Russland dette året. Men jeg har, som andre, lagt merke til at det har vært langt mindre trykk og negativ omtale av Russland frem til dette, enn frem til for eksempel OL i Sotsji. Omtalen av Russland er også gjennomgående positiv, særlig fra turistene som besøker landet for å se fotball. De gjør samme erfaringer som mange andre, russerne er egentlig blide og gjestmilde, og vil strekke seg langt for at gjester skal være fornøyde. Som de fleste andre ønsker de at tilreisende får et godt inntrykk av landet.

Det er imidlertid dem som ikke kan dy seg. Ønsker man å bli irritert, er det bare å stikke innom sosiale medier, og se the usual suspects poste i vei alt negativt de kan komme på. Og Russlands forsvarere, de som tidligere ble kalt «troll», er på pletten, og latterliggjør. Det er synd mulighetene er så små for en saklig diskusjon, men det er gledelig at forholdene nå er bedre, enn bare for noen år siden.

Noe som er forsøkt trukket frem, er hvordan Putin etter Russlands seier i åpningskampen annonserte at pensjonsalderen skal heves fra 60 til 65, og momsen heves fra 18 til 22 %. Det er påfallende å se de samme journalister og aviser, som heier på Macrons tilsvarende forsøk på økning av pensjonsalderen i Frankrike, forsøker å få Putins trekk til å være skandaløst. Nøytralt sett er det vel heller god statsmannskunst? Upopulære avgjørelser skal gjennomføres når man selv er populær og landet i gledesrus.

Mange, også på NRK, trekker frem Tsjetsjenia og Kadyrov som andre «skandaler» i Russland. Særlig er de kritiske til fotballspillere som lar seg avbilde med Kadyrov, eller tar i mot utmerkelser fra ham. Riktignok er det litt av hvert å utsette både på Kadyrov og Tsjetsjenia, men man må vel også se litt på bakgrunnen her? Tsjetsjenia har ellers de siste 20-30 år gjerne vært i krig eller væpnet konflikt. Etter Kadyrov har det vært stabilitet. De vestlige landene har ikke noe i nærheten å vise til, når det gjelder væpnet innblanding i et muslimsk land, og så å oppnå stabilitet etterpå. På meg virker den vestlige kritikken her litt overflatisk og lettvint, og man skulle spørre hva kritikerne skulle ønske i stedet? Et muslimsk demokrati etter mønster av – hva?

I Ukraina er situasjonen tilbake i de gamle, vante spor. Taxisjåføren er ikke interessert i å snakke politikk, man registrerer nye bestemmelser og regler med et oppgitt sukk. For vår del, er det et problem at de skifter inndelingen av skolene. Nå skal alle gå på den skolen som ligger nærmest, og alle skal gå på ukrainske skoler. Det er språklig undertrykking, helt horribel, men det er i den vestlige verden mye lettere å akseptere slik språklig undertrykking når det er russisk som blir utsatt for den. Vår lille niese på 8 sier hun ikke kan ukrainsk. Og nå skal det bli språket hun undervises i.

Det veldige kjøret mot alt russisk her i Ukraina, gjør også at vi ikke godt kan kalle vår lille datter halvt ukrainsk. Hvordan kan man tilhøre en nasjon, der man ikke kan språket? Russisk språk er en del av Ukraina, synes vi, men det har de ganske nasjonalistiske styresmaktene i Ukraina sagt at det ikke er. Dermed er vi heller ikke ukrainske.

Selv glødende tilhengere av det nye Ukraina fikk nok etter det veldig spesielle «attentatet» mot den russiske journalisten forleden. Før bløffen ble avslørt, gikk nettet varmt av vestlige journalister og korrespondenter som rapporterte og satte i sammenheng og fyrte opp under det som skulle være skjedd. Det var en Kreml-kritiker, en kritisk journalist, som ble tatt livet av med kaldt blod. Den skyldige var straks utpekt, dette var Putins Russland, der blir opponenter myrdet. Her ser vi regimets sanne ansikt.

Men det var nok heller Ukrainas og de vestlige journalistenes sanne ansikt som ble vist frem. Vestlige journalister, som er klar til å tro på enhver forbrytelse, så lenge den kan lenkes opp mot Putin og Russland. De har noen år nå, med å ganske latterlig hive seg på ganske ville beskyldninger, og ta for god fisk ting man aldri ville hive seg ukritisk på om det ikke var Russland som var synderen. Også for folk med utdannelse er det blitt et jag etter å få bekreftet egne fordommer. Kildekritikken slår bare til, når det er ens egne som skal ha gjort noe galt.

Kanskje kan man hevde at når det offisielle Ukraina sier at dette var saken, så har pressefolkene å tro på det (i motsatt til sånn det er når for eksempel det offisielle Russland hevder noe, da man skal være skeptisk og tro det er propaganda). Det er nokså uten sidestykke at et attentat blir hevdet på denne måten, og så er det bare tull. Så man skal ikke holde det altfor sterkt mot våre vestlige journalister og nyhetsmagasiner, at nyheten om attentatet ble referert og kommentert som om det virkelig var skjedd.

Men man kunne kanskje holdt lite grann igjen, med tanke på hva slags person dette var? Han ble kalt «Kremling-kritiker», men man skal ikke grave langt i ham før man ser at dette er av den uspiselige typen. Da det berømte russiske mannskoret styrtet med flyet på vei til Syria for konsert der, så la denne mannen ut en Facebook-post der han i direkte vendinger sier dette var «vel-fortjent» for «propagandamaskinen». Man kan godt være kritisk til norsk krigføring i Afghanistan, men om et fly med kringkastingsorkesteret styrter på vei til Kabul, så legger man ikke ut en gledelig melding på Facebook. Da er man ikke kritiker, da er man stygg.

Symptomatisk gikk han raskt fra å være «Kreml-kritiker» til å bli «journalist» etter at bløffen ble avslørt. Og man var betimelig litt varsom med å ta de neste meldingene fra ukrainske styresmakter bokstavlig, om at denne bløffen var «nødvendig», «for å forhindre reelle attentatplaner». Kanskje kunne man gjort seg noen tanker om hvordan Putin og hans regime kunne se seg bedre tjent med denne mannen død, enn levende.

Hendelsen minner litt om den ukrainske flyveren, en kvinne, som ble arrestert av Russland, og vant frem i vestlige medier som en slags Johanne deArc. Det var ikke i noens tanker at det kunne være riktig å arrestere henne, hun var apriori uskyldig, og ble et symbol på den ukrainske frihetskampen mot et overgripende Russland. Hun ble sluppet fri, og særlig amerikanere kappedes om å bli fotografert sammen med henne. Nå i dag sitter hun i fengsel igjen, til øredøvende taushet. Nå er det nemlig ukrainske styresmakter som har arrestert henne.

Mitt poeng er som det alltid har vært, at det meste Russland kritiseres for, gjelder i Ukraina også, og ofte i sterkere grad. Det er drept langt flere journalister og opposisjonspolitikere her, enn i Russland, etter Maidan, men drapene her får ingen oppmerksomhet. Det er ganske merkelig hvordan vår såkalte kritiske presse går i flokk for å støtte opp om vår offisielle politikk. Mediene har blitt den fjerde statsmakt, ikke som en kritisk vaktbikkje, men som enda et organ til å få makten utført. Når Russland er fienden, skriver mediene negativt om Russland, og slår opp nyheter som stiller dem i et negativt lys. De eneste som tjener på det, er forsvarsindustrien, og mange mennesker i maktposisjoner, hvis karriere avhenger av at dette bildet opprettholdes.

For oss vanlige mennesker, er det bare å sukke, og holde frem med våre vanlige liv. Dette vil også gjenspeile seg i sommerens bloggposter.