To hunder

Vi bor her nede i en leilighet med 3 rom sammen med Olias mor og søster, og søsterens barn, og en hund. I dag kom det en hund til.

Dette falt sammen med at jeg kom inn i rytmen igjen. De par første dagene ble det mye søvn og hvile, men i dag spratt øynene opp klokken halv seks. Jeg tenkte kanskje å vente til seks i hvert fall, før jeg stod opp, men jeg var jo våken nok til å starte dagen. Så det gjorde jeg.

På treningsfeltet stod en god del mennesker i en tett sirkel. Det virket til å være noe treningsopplegg, men det var veldig mange, og de var absolutt ikke kledd i noen spesiell uniform. En av dem snakket, og de andre hørte på med en oppmerksomhet som kunne gjøre meg rent misunnelig. Jeg er selv ikke fremmed for å snakke til flere på en gang, men mer enn før pleier det å være vanskelig å få folk til å følge med. Her var de interessert i hvert ord, enda han som snakket ikke utmerket seg på noen synlig måte. De la seg ned, og begynte med armhevinger, som i militæret.

Det viste seg å være «sportsbloggere». Jeg hørte det kommentert fra sidemannen. Det gav også straks mening, for antall kamera og mobiltelefoner og selfier var betraktelig høyere, enn for en vanlig treningsøkt.

Jeg trente selv i to timer. Da stod de der ennå, nå i en sirkel lenger unna, og uten å se ut til å drive med annen aktivitet, enn å snakke sammen. Det var et par som tok en selfi med han som snakket. Det var en studie i status og prestisje, denne hadde alle øyne rettet mot seg, enda hva han sa og gjorde ikke var oppsiktsvekkende på noen som helst måte. Det må være bloggen han skriver, som er populær. Artig å se.

Mer komisk å se var livredderne langs stranden som brukte denne søndagsmorgenen til å øve på livredning. Det var ganske kalt, til sommer å være, 19 grader, men de svømte ut igjen og igjen, til en liksom druknende i fare, og reddet ham eller henne, til tiden av stoppeklokken. Det er en strand langs en arm av elven, praktisk talt uten strøm, med fullt av svømmedyktige folk, alltid, så at det skal være behov for livreddere er ganske spesielt. Jeg ville følt meg tryggere uten disse folkene, som jeg egentlig er redd for skal forstyrre meg når jeg bader.

Det får være så sin sak. Jeg reiste hjem på vanlig måte, med en tur innom kaffestedet for en kapputsjino og litt tyske gloser. Hjemme var det kraftig frokost, et halvt kilo oksekjøtt, eller hva det var, ganske mange kjøttstykker, og uten annet tilbehør enn kraftige grønne grønnsaker med mye jern. Sånt blir man tøff og sterk av. I alle fall føler man seg bra, når denne «man» er jeg.

De to små våknet til etter hvert, og kom for å spise de også. Høydepunktet for dem var den nye hunden som skal komme. Lille Tasia på 8 instruerte vår Irina at hun måtte spise opp maten sin, om hun skulle få se hunden, men det var nok heller slik at vår lille på 3 spiste mest. Manipulator, sa babusjka om Tasia, og ordet gikk rett inn i Irinas Répertoire.

Så kom den andre hunden også, Tosjka, en labrador som Mike. Det er merkelig å ha to så store hunder løpende rundt i en så liten leilighet, men barna var elleville, og det samme var hundene. Tosjka kunne se ut til ikke å ha spist så mye i sitt liv, litt tynn, men sunn og frisk, og rett i matfatet til Mike. Jeg spiste rolig opp kjøttet mitt, og gikk for å skrive denne bloggposten.