Første heldag her i Kiev

I går kom vi oss endelig ut på utflukt. Dette vil bli historien om hvordan det gikk.

Vi hadde litt startvansker, som jeg har skrevet litt om. Men i går våknet jeg før klokken var seks, fikk kommet meg ut og trent, drukket kaffe på vei hjem, og spist frokost mens hund nummer to ankom huset. Det siste er ganske uvanlig. Vi skal passe på hunden i ti dager for noen venner. Ankomsten tyder på at dette mest av alt vil bli moro.

Sent på dagen var vi klare for å ta av gårde. Da hadde også Olia fått sovet ut. Vi var usikre på hvor vi skulle, rundt 20 grader, og ennå ikke sånn at vi ville åpne for strendene på venstre bredd. Dit skal vi reise nok når det er så varmt at vi ikke holder ut noe annet. Nå kunne vi reise i byen. Men hvor?

Jeg foreslo litt av hvert. Det samme gjorde Olia. Og det endte med at vi sjanglet oss halvmotivert til buss nummer 62, for en plan med Kontraktovaja, Taubanen og Andrejskij spusk, men den bussen ble det oppgitt ikke ville komme før om en halv time (reell fremgang i det nye Ukraina, på noen av holdeplassene står det når neste buss vil komme, på digitale skjermer). Så da gikk vi heller over gaten, der i det viktige krysset Petsjersk, for kanskje å ta bussen bortover til den botaniske hagen, eller en annen park.

Det ble ikke det heller. Det ble i vår stil. Vi kjøpte en kaffe til meg, og en is til Irina – og så la vi i vei, til fots, den veien vi går sjeldnest. Rett rundt der vi bor har vi vært i alle kriker og kroker, så det går aldri lang tid før vi er på veldig kjente veier og steder. Men her, langs denne bakveien, det aldri er grunn for oss å gå (kun når vi ombestemmer oss), så dukket det opp en ny lekeplass. Den var ganske fin og artig, litt annerledes enn alle andre du ser overalt, med mange muligheter for klatring.

Dit løp Irina bort. Og lekte som bare juling, med seg selv, og med ungene som var der. I klatring henger hun med som bare juling. Men det var en sklie hun syntes var litt skummel. For å komme dit, måtte man opp en skrå klatrevegg. Det var godt over tre meter, og det var et rør. Første gang hun var oppe, skjønte hun det ikke var så lett å komme ned igjen, og ble litt redd. Jeg måtte vise henne hvordan hun kom ned den skrå klatreveggen, det var jo bare å sette seg på rumpa, og skli seg ned mot festene.

Så fant hun en venninne som våget. Da var det ingen vei utenom. Venninna kom ned med brannsår, fordi hun forsøkte å bremse mot veggene. Irina kom ikke ned i det hele tatt. Hun syntes det var skummelt, når det var mørkt, og langt. Vi måtte alle sammen rope oppmuntringer inn i røret til henne, jeg måtte også klatre litt oppover og forsøke å lyse med mobiltelefonen. Til slutt kom hun ut. Da var det også greit. Hun føk rett opp igjen klatreveggen for å renne en gang til.

Og så gikk vi tilbake samme vei som vi kom, krysset hovedgaten, Lesu Ukrainka, og hoppet på den første bussen som kom – fantastiske 118. Den tok oss til favorittrestauranten min her i Kiev, en georgisk, der de gir oss nydelig mat, og en vodka-shot som oppvarming. Georgisk mat er for de fleste en ukjent opplevelse, Kiev har flere restauranter som serverer slik mat, og en av dem som utmerker seg. Her hadde vi søndagsmiddagen vår. Til min store glede.

Deretter var det Irina som skulle få sitt, i Park Sjevsjenko. Også i Norge sier hun at hun vil dit, når vi spør henne hva hun vil gjøre om dagene. Der har de en stor lekeplass, der det alltid er mange barn, og hun alltid får seg spennende lekekamerater. Denne dagen var det for sikkerhets skyld festival der, en slags ungdomsfestival, så det ut for, uten at jeg skal si det var noe med dagen eller datoen som kvalifiserte til noe sånt. I alle fall var det satt opp telt og boder, og hele dagen hadde det vært arrangement. Nå gikk det mot slutten, og det som gjensto var konserter og dansemesterskap.

Klassen for dans var selvsagt breakdance og hiphop, dansekategorier der ukrainerne og russerne overgår amerikanerne hands down. Det er gatedans, her i Kiev gjør de det for penger, og de samler i alle fall flere tilskuere enn noen andre artistkategorier, men det ser jo ut til å være et vanskelig liv de har å leve. I hvert fall hvis dette er inntektskilden. Uansett var Irina mer interessert i å danse selv, enn å se på, og så danset jeg med henne. Etterpå var det å ta en titt på bandet som spilte, sikkert en bra konsert, men det er gammel og uvesentlig musikk, der originalene er overlegne dagens kopister.

Virkelig kjekt for Irina ble det først på lekeplassen. Der traff hun som vanlig en venninne, en jeg tror het Emily, og med henne lekte hun til det ble godt mørkt. Jenta var litt eldre, og ledet an, men Irina hang godt med, og kopierte alt den andre gjorde. Mens de to lekte, gikk Olia og lette etter en jakke vi hadde mistet eller glemt – den ser vi aldri igjen. Stor fare er det ikke, Irina har mange, og i et fattig Ukraina er det sannsynlig de som fant den trenger den mer enn oss.

Hjem igjen gikk vi bedagelig lykkelige. Irina på mine skuldre. Det er langt og tungvint å komme oss til en buss, når 118 er gått, akkurat i denne delen av sentrum har de laget det umulig å gå beinveiene. Du er nødt til å sirkle og skrå og gå rundt for å krysse gatene og komme deg forbi kvartalene. Men vi var i godt humør, og hadde ikke noe å haste etter. Ved Lesu Ukrainka kunne vi sette oss på en buss. Så var vi snart hjemme.

Vår første rundtur i Kiev denne sommeren var over. Det skal bli mange av dem.