Sliten første badedag

Vi kom oss omsider over til andre siden av elven i går, og fikk tatt våre første svømmetak i vannet. Men det tok sin stund å komme dit, det var allerede kveld og lav sol, og egentlig ganske kaldt. Dette er historien om en lang dag, der badingen er en bagatell.

Det var en dag uten morgentrening. Men jeg fikk ikke gjort så mye annet, heller. Det ble heller en doven morgen på oss alle.

Temperaturen var et stykke over 20 grader, og vi skulle åpne badesesongen i Kiev for i år. Som vanlig tar det lang tid for oss å komme oss ut, veldig lang tid, og det er godt på ettermiddagen før vi er klare. Det er Olia som alltid har litt å gjøre først, men man skal jo ikke klandre henne, når det er vasking og å hjelpe moren det handler om. I tillegg er det snakking og bla-bla, som de kaller det på russisk, like godt som på norsk.

Moren liker godt å holde oss hjemme eller i nærheten. Hun frister med noe å spise, og det er Olia som gir tapt, Så må jeg spise også. Og en ny time går.

Omsider kom vi oss ut. Etter en stund kom vi oss på nr. 118 også, men det måtte gå enda litt tid før vi kunne bade. Olia ville handle joggesko på et marked som er der på andre siden, ett stopp lenger unna elven. Som så mange, mange ganger før, ble det ingen joggesko på Olia, men det ble en del klær på meg. Det skyldes at jeg pakket litt tanketomt, det meste av klær har jeg i Kiev, men så var det visst noe jeg hadde lite og dårlig av her, likevel. Dermed ble det kjøp.

Og selv om Olia og jeg godt har spist gjennom dagen, så hadde ikke Irina det. Hun var uvanlig grinete. Det kunne skyldes at hun var trøtt, eller sulten, eller ha med alderen og utprøving av seg selv i verden å gjøre, men det med sulten virket rimeligst, og lettest å gjøre noe med. Vi gikk til Pesto, den ganske bra restauranten med ganske dårlig mat, men veldig god service og ypperlig for foreldre med barn. De har nemlig lekerom der, og de gir alle barna en ballong. Med litt pizza var også Irina kvitt griningen. Men vi – særlig jeg – forspiste oss, med enda et kraftig måltid innenfor bare noen timer. Restauranten hadde et tilbud at om vi kjøpte en ting, fikk vi to av den for samme pris. Derfor to pizzaer. Ulikt oss måtte den ene i pakke med hjem.

Det var på grunn av alle disse omstendighetene det bare var en liten stripe sol ytterst ved vannkanten da vi kom til badeplassen vår. Vannet var uventet kaldt, sånn som i Norge, egentlig. Og det krevde litt innsats av Irina og meg å få dukket. Men så var vi der. Irina ville ikke opp. Hun badet noe så til de grader, slik hun har til vane. Hun er bare tre og et halvt, men presser grenser i vannet så det er en fryd å være far. Hun holder meg bare i en finger, det er veldig lett grep, og noen sekunder kan hun også ligge og flyte selv. Nøkkelen er at hun overhodet ikke er redd for vann, heller ikke for å få hodet under, eller vann i øynene eller nesen, eller munnen. Hun hoster og harker det ut igjen, og så er hun klar på ny.

Jeg måtte opp litt av og til, mens Irina holdt seg stort sett uti. Hver gang hun spurte meg, gikk jeg selvfølgelig ut til henne. Mama Olia var bekymret for om vi ble kalde. Lille Irina svarte søtt sånn som mange foreldre har sett: «neida, jeg er ikke kald i det hele tatt», med dirrende, blå lepper.

Det var kjølig også på stranden. Litt sånn halvkald vind, og litt guffent i skyggen. Ikke sånn som det pleier å være. Men vi fikk på oss tørre klær, og sendt Irina til lekeplassen, så ble det jo orden på det. Irina var nå i storform, mens det var foreldrene og særlig faren – jeg – som var trøtt. Jeg frasa meg til og med retten til kaffen. Mitt mål var hjem og i seng. Dog er jeg ikke verre far enn at Irina får stoppe ved alle lekeplassene hun vil, og være der så lenge hun vil.

Ved en av dem hendte et drøyt uhell. Irina fant en lekekamerat, en litt eldre venninne, og de fant ut at de skulle rutsje sammen i rutsjebanen. Den andre jenta var sikkert rundt fem, så hun klarte å ta fart, og løpe opp. Irina klarer også å ta fart, men hun skjønner ikke helt hvorfor, og mestrer ikke denne teknikken. Hun må klatre opp. Det klarer hun imidlertid helt fint, dette har hun drevet med siden hun lærte å gå, hun kommer seg opp. Da hun var nesten oppe ville den andre jenta hjelpe, og ta henne i hånden. Irina gikk med på det, men dermed var hun over i en ny teknikk hun ikke mestret så godt, og den lille jenta var ikke sterk nok til å holde henne.

Så det er bare å se det for seg. Lille Irina står nesten øverst i rutsjebanen, lent bakover, for å klatre opp det siste lille stykket, mens den andre jenta sitter på toppen og holder henne i hånden. Taket glipper, og Irina faller bakover. Det er en bratt, men kort sklie, og Irina faller der bakover på ryggen, før hun sklir ned og utfor, og dumper ned på bakken. Der blir hun liggende og gråte, med en fot på hver side av sklien.

Jeg har sett alt, og vil løpe bort med en gang. Olia blir sittende, merkelig nok, det viste seg etterpå hun ikke hadde fått med seg hva som skjedde, hun trodde hun bare hadde falt litt etter å ha sklidd vanlig. Vanligvis er Olia den mest bekymrede, men nå er det jeg. Så lenge Irina ikke har slått hodet mot rutsjebanen, vil alt bli bra, og sånn det så ut for meg, hadde hun ikke gjort det. Sjokket var nok mye verre enn smerten, denne gangen. Barn faller mykt, og mot en sklie vil det vonde være over i løpet av minutter. Støkken sitter i, og vil gjøre Irina forsiktig i lignende situasjoner resten av livet. Det er sånn barn lærer, ved å utforske og feile.

Vi bar henne nå likevel hele veien til bussen. Der ventet vi en liten stund før vår buss kom, og så sovnet hun godt på vei hjem. Også hjemme gikk det fort for henne å sovne, i likhet med alle oss andre. Det hadde vært en lang dag.