I dag var det torgdag utenfor Arsenalnaja metrostasjon. På vei hjem fra trening lot jeg meg friste av noen oliven, det var jo en gang en slags delikatesse eller sunn snop vi kunne spise i Norge, før det gikk av moten igjen. Jeg tenkte å kjøpe for en ukrainsk tier, men de var dyre, og en hel femtilapp gikk med uten at glasset jeg fikk dem servert i ble fylt opp. Det lærte meg noe jeg visste fra før, man skal holde seg til et lands egne kulinariske tradisjoner. De var altfor salte, sånn at jeg mest av alt hadde lyst til å sette glasset fra meg, uten å spise dem opp.
I går var planen opprinnelig at vi skulle til botanisk hage. Det var Olia som stod for den planen, hun ville ikke til venstre bredd for å bade. Greit nok, det, bussen til botanisk hage går hele tiden, og like over veien der vi bor, vi kom dit lett som en plett. Men det var mørke skyer på himmelen, og Olia kom straks i tvil om hva hun ville gjøre. Hun har ikke den vestlandske motstandskraften mot været. Irina ville ha is, Olia kaffe, og jeg kjøpte meg også en is, min første monaco, for året. Det er vanligvis en veldig god is, men denne var for gammel, og mer et ork enn en glede å spise opp.
Jeg var dessuten forspist etter en selv til Kiev å være uvanlig kraftig frokost. Først oksekjøtt, bankekjøtt, i så mange stykker at jeg ikke er god for å telle dem. Vi snakker 8 – 10, eller i den stilen. Så var det en slags blandingsboller, egentlig til lunsj for dem som ikke hadde spist en så sen frokost som jeg hadde, men jeg tok et par jeg også. Etter isen i tillegg, var det egentlig ikke noe behov for å spise mer den dagen.
Mens vi stod der og spiste is og drakk kaffe utenfor botanisk hage, kom regnet. Vi var helt ubeskyttet, og selv jeg gikk med på at det var ikke noe gøy å gå inn i hagen når det er slik. Vi mennesker tåler godt regn, men det er noe med barn og lekeplasser i regnvær, apparatene blir klissvåte, og det blir jo barna også. Uten regnklær, er det bare dumt å prøve seg. Vi snudde, og reiste rett hjem igjen. Det vil si, jeg gjorde et forsøk på å få oss med til Liubov markovka, der det er businesslunsj og lekerom, men marsjrutkaen vi satt i stoppet ved krysset i Petsjersk, og så kom vi ikke lenger.
Her skilte vi lag. Jeg hadde lyst til å få tilgang til stabilt Internett, og kanskje til å se fotballkamp, mens Olia og Irina ville hjem. Verken fotballkamp eller Internett ble det, i stedet ble det en god rundtur til fots, slik jeg gjorde så mange av før jeg ble gift, fikk barn, og barnet spratt ut av vognen. Mens jeg gikk, pugget jeg gloser på Anki. Over 1000 ord og vendinger gikk jeg gjennom denne dagen, på russisk og italiensk. I vår tid gjelder det å finne seg en nisje der man utmerker seg i forhold til andre (jeg bare tuller, i vår tid som i andre tider gjelder det om å leve godt og ha det gøy), jeg har funnet min i kombinasjonen russisk, italiensk og norsk. Det er ikke mange som gjør disse 1000 ordene etter meg.
Men det er ikke noe viktig. Det er bra, synes jeg, å snakke med Olia og Irina og de andre her på russisk, uten å måtte skyte inn norske ord for ord jeg ikke kan, og det er bra jeg har et rikt ordforråd i et språk jeg virkelig har bruk for. For italiensken er det moro de få gangene jeg treffer italienere, og kan snakke med dem på deres morsmål, ikke mitt, eller på engelsk. Dessuten er jeg jo ennå glad i litteratur, selv om jeg ikke lenger leser som om livet stod på spill, slik jeg gjorde i studentårene og forlengelsen av dem.
Apropos litteratur, siden jeg ikke har tilgang til Internett å stole på her, og dermed ikke tilgang til digitale ordlister, så er det engelsk jeg leser når jeg har tid til overs. Det er T. S. Elliot, og hans Wasteland og Four Quartets. Som vanlig er det en bred og grundige tilnærming, med å lese verkene selv, i tillegg til den kjappest tilgjengelige forskningslitteraturen. I dag, mens jeg trente, var det disse to verkene jeg hadde diskusjon om på øret, fra utmerkede In Our time, med Melvin Bragg, på BBC4. Det er den eneste podcasten jeg hører (ellers er det forelesningsserier fra The teaching Company og the modern scolar).
Kvelden og dagen ble avsluttet med at jeg ble med Irina og barna ut. Det var slik jeg kom opp i det store antallet gloser, seks kortstokker russiske gloser og seks italienske, stort sett med 100 i hver, og med 20 nye som standard. Folk som bruker Anki, min ubestridte favorittapp, vet hva jeg snakker om.
Å, jeg kunne godt skrevet om hvordan Irina leker med de andre barna, spillet som utfolder seg på lekeplassen. Irina er noen år yngre enn de andre, og som enebarn til foreldre som forguder henne, akkurat litt i fare for å bli bortskjemt, men her gjelder litt jungelens lov. Irina må lære å oppføre seg, og være kjekk å leke med, ellers vil de større barna ikke ha hennes med. Hun har et veldig sterkt virkemiddel i å begynne å gråte, men hun må ikke misbruke det, det er ikke sånn her at hun kan gråte, og så blir det som hun vil. Først lekte de på lekeplassen, så på den store gamle stadionen fra sovjettiden. Enda en gang vil jeg legge inn i en post at mange her har et nostalgisk forhold til denne fortiden, de husker det som en tid med trygghet og nok penger. Det er ikke alle som ser på det sånn som vi innbiller oss at det er i vesten.
En helt grei blogg 