Ingen øl på Kievs strender

Ukrainsk politikk er ikke som norsk. Det er ikke slik at de har politiske partier med historie og ideologi, og man vet hva man får når man stemmer på de forskjellige. Her blir partiene lagt ned og nystiftet, de holder ut et par valg, og så er det under alle sperregrenser, og vekk med dem. Partiprogrammene er gjerne floskler som å «bekjempe korrupsjon» og å «gjenreise Ukraina», og de tydeligste skillelinjene er mellom dem som ønsker et nasjonalistisk Ukraina for ukrainere, med ukrainsk språk og kultur som enerådende, og de som ønsker et flerkulturelt Ukraina, der også de andre folkeslagene og særlig Russland er med.

Etter Maidan i 2014 ble disse tendensene i ukrainsk politikk bare forsterket. Det vil si, de russiskvennlige partiene ble eliminert, med støtte fra oss i EU og NATO, og nasjonalistiske partier overtok under dekke av å være «vestvendte» og «representere en ny tid». I løpet av et kort år ble det avholdt både presidentvalg og valg til nasjonalforsamlingen, i tillegg til at grunnloven ble skrevet om, og det ble opprettet nye partier for å gi en slags base til de nye, gamle politikerne som nå skulle overta. Det ble kalt demokrati over det meste av Europa, men det bærer vel heller mer preg av å være rå maktkamp og den regjerende makts overtramp mot sine meningsmotstandere.

I de fire årene som er gått siden 2014 har det kommet mange nye lover, uten at det har vært noe demokratisk fundament i form av valg eller debatt bak. Det har også vært lite i de regjerende partienes partiprogrammer som skulle tilsi denne utviklingen. Det vil si, nasjonalistiske og undertrykkende lover er de åpne om, det blir gjemt for det vestlige publikummet under merkelappen «russisk propaganda», men det er følsomt og følbart for oss som har familie her. Jeg blir utsatt for det bare de få gangene vi er på ferie her, da all tekst er på ukrainsk og engelsk, språk min lille halvt ukrainske datter ikke kan, og som for meg er en konstant påminnelse om endringene etter Maidan. Ukrainsk er for innbyggerne, engelsk for turistene, kan man si, men det møter jo argumentet at de aller fleste innbyggerne her har russisk som morsmål. Fremdeles er russisk det eneste språket vi hører, det er det fullstendig dominerende talespråket.

Siden 2014 har det også blitt vanskeligere for små private initiativ å selge forskjellige ting langs veien. Det var noe jeg fant sjarmerende med Ukraina, et land ikke så gjennomregulert som vi er hos oss. Her var vi aldri langt unna en halvliter med øl, om vi ville kjøpe. Så ble det forbudt å selge øl på denne måten, og disse små utsalgene måtte snart stenge. Is og brus var ikke nok til å finansiere driften.

I år røk også ølsalget på strendene. Det er en lov fra mai, sier de her, det var Klitsjko som var frontfigur for den. Ingen øl etter klokken 2200. Hans parti, Udar, som ble snakket sånn opp etter Maidan, har ikke sagt noe om noe sånt, etter hva jeg kan se, og har vel om noe helst vært et liberalt parti. Men ideologi stikker aldri dypt, her nede. Nå er det rensket for øl i kiosker og utsalg over det hele. Det er bare restaurantene og stormarkedene igjen.

Kanskje er det like så lurt, i et land med store alkoholproblemer? Men det var en av gledene vi og andre hadde her i Kiev, å ta seg en øl eller to i solen på stranden. Stort sett gav det bare god stemning. Vi var på stranden i går. Businessen som solgte ølet er vekk, kiosken er revet, og kafeen som gjenstår, er uten gjenstår. Det var også bemerkelsesverdig mangel på menn på stranden, bare kvinner. Mennene er hjemme og drikker, spøkte Olia.

Irina traff igjen en venninne fra i fjor, så vi hadde det jo fint. Men jeg pleide å komme i snakk med folk, der med ølkiosken, og det var en sånn deilig stemning av frihet og glede, når vi hadde litt øl å gå inn i solnedgangen med. Nå måtte vi gå bort til restauranten, Kvartal, for å kjøpe øl, et stykke fra stranden. Der får vi den i tunge glass, og det er ikke så naturlig å komme i snakk med hvem som helst. Det ble en fin dag likevel, vi klarer oss.

Men det er mange små stikk, for oss som aldri støttet Maidan. Det var en liten gruppe mennesker der, som støttet av den vestlige verden tok makten fra den lovlig valgte presidenten. Vi støttet aldri ham, støttet aldri Janukovitsj, selvfølgelig. Det er likevel å si at han representerte våre interesser, bedre enn de som sitter ved makten nå. Jeg tok meg i å tenke at de nåværende tar ikke bare pengene fra folk, men også gledene.

Denne type tanker lever ikke lenge i oss, nå som sommeren. Vi gikk hjemover langs elvebredden, opp til bussen som kom med en gang, og så var det rett hjem til en fin og regnfull natt.